Levende kosedyr?

Jeg er over gjennomsnittet glad i dyr, og som liten var jeg heldig nok til å få lov til å ha omtrent alle de dyrene jeg skulle måtte ønske meg i kategorien mindre kjæledyr. Faktisk hadde vi så mange dyr at vi tidligere hadde et eget dyrerom, som jeg noen ganger i oppveksten lurte på om vi hadde for at jeg skulle ha lettere for å få meg venner. Jeg hadde nemlig ikke så innmari mange venner, men det var ikke vanskelig å få noen til å bli med en hjem på besøk dersom en nevnte dyrerommet. (Mistenker dog at å spørre noen om de vil bli med meg hjem og se på dyrerommet mitt i dag, ville fått en ganske annen effekt). 



Opp gjennom oppveksten min har vi hatt tre papegøyer, nymfeparakitter, undulater, kaniner, marsvin, chinchillaer, rotter, en hamster, en ilder, ender, katter og hunder. Her skal det sies at vi ikke hadde alle disse dyrene samtidig. Av de dyrene som har vært bare mine og mitt ansvar (dog med hjelp fra mamma avhengig av alder - og nei, jeg hadde ikke alle samtidig), så var det en papegøye som het Charlie, nymfeparakitten Piwo, chinchillaen Skala, rotta Rita, hamsteren Noshi, ilderen Brutus og endene Cola, Solo, Singo, Pepsi, Cider og Champagne. Synet mitt på dyrehold er nok i dag, ikke helt det samme som det var da - og i dag viser jeg heller forkjærligheten min for dyr ved å ikke spise kjøtt, fremfor å putte de inn i et lite bur og «tvinge de» til å bare elske meg (for ja, jeg hadde litt jungeldyret Hugo-tendenser), men jeg innser at det er lett for meg å si som har fått prøve «alt». Til tross for at jeg er mindre begeistret for dyr i bur enn hva jeg var tidligere, vil jeg på ingen måte påstå at jeg ikke var opptatt av de dyrene jeg hadde.


(Her ser du f. eks. tre av endene mine, som jeg brukte timevis på å grave etter mark til). 

Et av de morsomste dyrene jeg har hatt var en hetterotte. Rotta Rita var tam som få, og elsket å sitte på skulderen min inne i håret mitt (Skulle selvsagt gjerne vist frem et bilde av Rita, men på den tiden var det ikke vanlig at små barn hadde kameramobil - og derfor har jeg ikke noe særlig bilder av henne, hvis jeg i det hele tatt har noen lenger). Hun kunne nesten en halvmeter fra en kommode og til meg dersom jeg ropte på henne - og klatret dessuten opp beinet og forbi magen opp til skulderen dersom jeg ropte og hun gikk løs på gulvet - fortrinnsvis under tilsyn. Hun beit meg aldri, med unntak av en gang da hun nettopp hadde fått unger - og skulle beskytte ungene (noe jeg selvsagt aldri klandret henne for). Dersom du lurer på hvordan hun fikk unger, så kan det jo nevnes at som følge av at Rita var et veldig festlig kjæledyr så ønsket også en av søstrene mine seg en rotte - og det fikk hun. Rune var en hannrotte, og måtte derfor ha et eget bur da Rita og Rune ikke kunne være sammen uten tilsyn.

Problemet var bare at han ikke holdt seg inne i buret sitt. Han fikk derimot til å åpne både sitt bur og Ritas bur, og sånn hendte det seg at Rita ble gravid. Dersom du ikke er klar over det, så kan en rotte få to kull på en parring, og i motsetning til mennesker ligger ikke normalen på ett barn av gangen. Det var heller ikke lett å finne ut hva som holdt Rune inne, da vi prøvde mange forskjellige låsesystemer uten hell. Ett av forsøkene innebar for eksempel en liten hengelås, men da klarte han likevel å åpne døra slik at det ble en sprek som han igjen klarte å klemme seg flat nok til å komme gjennom. Å surre rundt ståltråd hjalp heller ikke, da det viste seg at han klarte å surre denne opp selv. Slik fortsatte det, og for hvert mislykkede forsøk fikk vi to nye kull med rotter. Til slutt fikk vi beskjed fra dyrlegen om at de ikke kunne ta i mot flere rotteunger fra oss, da rottene våre produserte raskere enn de klarte å selge dem. Det var vel på det tidspunktet at vi innså at vi var nødt til å gi bort rotta Rune, og holde oss til kvinnelige rotter etter det.

I løpet av kullene var det likevel sånn at flere av søsknene mine også fikk seg rotter fra kullet  og etterhvert ble det utvidet til at enkelte av de som besøkte oss også fikk lov til å ha «sin rotte» hos oss. Resultatet var at vi hadde en liten rotteflokk, og selv om de kom godt overens med hverandre - så ble de mindre og mindre tamme. Etterhvert var det bare jeg som turte å ta ut rottene fra buret, og jeg kan ikke klandre de som ikke turte. Det var nemlig ikke stor forskjell på gemyttet til den gjengen og gemyttet til villrotter - og de beit dersom de følte seg truet, noe de gjorde av at noen ville ta de ut av buret og vekk fra flokken for å kose.

Jeg vet det er mange som ikke er glad i rotter som kjæledyr, fordi de har en «ekkel hale». Farmoren min var ikke spesielt begeistret for rotter. Problemet hennes var bare at jeg var enda mindre begeistret for tanken på å ikke skulle være sammen med rotta mi i en hel helg. Resultatet ble derfor at Rita ble med på hyttetur. Det var selvsagt kjempestas at jeg fikk lov, og ideelt sett så burde det jo blitt en historie om hvordan farmoren min ble overbevist om hvor flotte rotter var. Problemet var bare at Rita stakk av mens vi var på hyttetur. Sannsynligvis var ikke døra på buret lukket skikkelig, eller så hadde hun klart å åpne den opp selv. Konsekvensen var i alle fall at Rita var vekk, og jeg var sønderknust og redd for at jeg aldri skulle få se henne igjen. Vi lette etter Rita i timevis uten hell, før vi til slutt så henne - og hun pilte oppover beinet mitt og opp på skuldra mi til alles store lettelse. Etter den gangen lærte jeg i alle fall at det var en dårlig idé å ta med seg rotta si på overnattingsbesøk.

Det er selvsagt ikke bare rotta Rita jeg har minner med. Jeg kunne fortalt i evigheter om papegøyen min som fløy avgårde langt inne i skogen, mens hele familien fulgte etter - og som syntes det var kjempegøy helt til han ble redd for at vi skulle gå fra han og da kom seg raskt på en skulder. Jeg kunne fortalt om ilderen min som elsket å bite søstrene mine i beina fordi de ble så hysteriske, og som fungerte som en vaktbikkje i form av å la meg få være i fred på rommet mitt (Han gikk alltid løs på rommet mitt, til enhver tid). Jeg kunne fortalt om hamsteren min som elsket å være med rundt i jakkelomma mi, og som jeg smuglet med meg på skolen - og hvordan hun alltid klarte å komme seg ut av buret sitt på nye eventyr og likevel aldri ble spist av katten vår (som skjønte og aksepterte det at Noshi var kjæledyret mitt, og ikke noen hun skulle spise). Jeg kunne fortalt om hvordan jeg gravde etter mark til endene mine og hvordan de elsket å vralte rundt og sjekke hva folk holdt på med i hagen. Det var tross alt mange dyr, og det har (naturlig nok) blitt til enda flere historier - og det var jo heller ikke sånn at jeg «bare» hadde pelsdyr.

En skal nemlig ikke se bort i fra at grunnen til at jeg endte opp med krøller, er at jeg hadde syv akvarium inne på barnerommet mitt på et tidspunkt, hvorav ett av de var større enn et gjennomsnittlig badekar med sine 660 liter. Klimaet på barnerommet mitt var med andre ord tropisk, og luftfuktigheten var høy.

Tross dette, er jeg likevel skeptisk til dyr i bur. Fisker er også relevant i den sammenhengen, da jeg i senere år har lært at det at gullfisk har så forferdelig dårlig hukommelse er noe folk forteller seg for å slippe å ha dårlig samvittighet for hvor liten plass fiskene har. Hunder er én ting, da de blir en del av «menneskeflokken» også. Katter (med katteluke) er enda bedre, fordi dersom de ikke trives, så bare flytter de.

Jeg mener ikke å si at ingen dyr kan ha det godt i fangenskap (selv om mange absolutt aldri burde være det, etter min mening), eller at man ikke kan ha gårdsdyr, bruksdyr eller noen form for kjæledyr. Jeg mener bare at det kan være litt lurt å stille seg selv noen kritiske til spørsmål til dyreholdet sitt i forkant. Selv om kaniner er innmari søte, så er det ikke nødvendigvis så stas å være kanin dersom de bor i et bittelite bur i en blokkleilighet og aldri får se sollys, eller spise friskt gress.

Jeg dømmer ingen som har kjæledyr, om det så skulle være kanin eller hamster (det er jeg da virkelig ikke i posisjon til, så mange dyr jeg selv har hatt), men oppfordrer alle de som ønsker seg et dyr å ikke bare velge dyr etter hvilket de synes er søtest. Velg heller etter hvilket dyr du har muligheten til å gi et godt liv (dersom det er noen). Selv om dyr kan være innmari søte, så er det noe ganske mye mer enn "levende kosedyr". 

Jeg er helt enig i at er kos med dyr, men dyr blir aldri kosedyr - selv om enkelte av de er innmari glad i kos.

Én kommentar

Victoria

12.01.2017 kl.00:54

Så utrolig enig i det du skriver om! :) viktig å tenke over.

Skriv en ny kommentar

Marlene Lindtner

Marlene Lindtner

23, Trondheim

Kategorier

Arkiv

hits