Morgenstund er tull i grunn!

At jeg er morgengretten, er ingen godt bevart hemmelighet. Det er noe de aller fleste som har tilbragt morgenen med meg, er smertelig klar over. Verst var det da jeg fortsatt bodde hjemme, og vi var mange som skulle opp og bruke kjøkkenet til samme tid. Kjøkkenet var i utgangspunktet for trangt til at det var plass til hele min intimsone. Ikke fordi kjøkkenet er unormalt lite, men fordi intimsonen min var unormalt stor. Å skulle dele det med andre, var derfor ikke noe jeg var spesielt begeistret for - og jeg gjorde heller ikke noe stort poeng ut av å skjule hva jeg følte. Jeg sukket så høylytt jeg klarte dersom noen var i veien for meg, og dersom noen stod innenfor rekkevidde mens jeg skar brød, skal jeg ikke nekte for at skjærestilen min gjorde at ofte skumpet bort i vedkommende med albuen. Dette var selvsagt et uhell jeg hadde hver morgen. Uflaks det der.

Dersom du tror at jeg har blitt mindre morgengretten med årene, tar du feil. Det eneste jeg har blitt, er bedre til å skjule det. Det vil si, jeg er blitt bedre til å sky unna folk og holde kjeft de første 20 minuttene jeg er våken. Det er lite poeng å snakke med noen før jeg har drukket dagens første kaffekopp, fordi da er jeg rett og slett bare ikke hyggelig. Jeg ønsker ikke å snakke med noen de første 20 minuttene jeg har vært våken, og de som har prøvd det - ønsker heller ikke å snakke med meg.

Når man er nyforelsket vil man gjerne vise seg fra sin beste side, har jeg hørt - og til en viss grad erfart. Man prøver å opprettholde en illusjon om at man alltid er velstelt, alltid lukter godt og at man grer håret daglig. Til tross for at det tidvis kan gå lang tid mellom hver dusj og at jeg tidvis virker ute av stand til å gre mitt eget hår til vanlig, var likevel den mest imponerende illusjonen jeg skapte, om morgenen. Kjæresten min har nemlig sagt til meg at «Du er jo som regel i godt humør om morgenen». Godt humør om morgenen har jeg nok sjelden vært, men forelsket skal jeg ikke nekte for at jeg både var - og fortsatt er er, tiltross for at illusjonen om at jeg er en morgenperson er sprukket for lenge siden.

(OBS! Dette bildet er oppstilt, og gjenspeiler ikke virkeligheten!).

Opp gjennom årene har jeg lest utallige artikler om hvordan norske mennesker er så reserverte og lite imøtekommende. Nordmenn viser sjeldent følelsene sine med mindre de er fulle, og de setter seg aldri ved siden av noen på bussen dersom det finnes en annen mulighet. Dersom to nordmenn ender opp med å bli sittende sammen på bussen, unngår de blikkkontakt og stirrer tomt ut i lufta i hver sin retning - gjerne med hvert sitt headset for å unngå at noen misforstår og tror de er ute etter å snakke med folk.

Det er også en klassiker å snakke om janteloven, og om hvordan man i Norge ikke skal tro at man «er noe». De fleste, i alle fall av de som har lest noen kvinnemagasiner opp gjennom, har lest opptil flere saker med overskrift à la «Fuck janteloven!», hvor saken dreier seg om at man må tørre å bryte normer og tro på at man selv er god. Vi nordmenn er, i følge en helt rekke upålitelige kilder fra diverse kvinnemagasiner, inngrodd i en forståelse av at mennesker ikke skal tenke for høyt om seg selv.

Personlig jobber jeg hardt for å unngå å vise følelser om morgenen, og jeg skulle gjerne gått med to headset for å minske muligheten for at noen utveksler noen ord med meg på bussen om morgenen. Jeg har også lett for å stå på bussen, dersom det ikke er en ledig toseter slik at jeg kan sitte innerst og dermed kunne se ut av vinduet hele veien slik at jeg slipper blikkontakt med noen på bussen. Dette gjør at jeg oppfattes som «typisk norsk», reservert og lite imøtekommende. Disse påstandene utviser i liten grad noen forståelse for hvorfor det er sånn, og for meg er mye av grunnen at jeg er morgengretten.

Det er nemlig en grunn til at jeg unngår å snakke om morgenen, og det er at jeg er pottesur. Jeg unngår å vise følelser, fordi det er lite trivelig med noen som går rundt og ser ut som de bare har lyst til å ødelegge noe. Det er mulig jeg virker kald og litt utrivelig dersom jeg unnlater å snakke med personen ved siden av meg på bussen morgenen, men det er tross alt bedre enn at jeg skulle åpnet kjeften og fjernet enhver tvil.

Selv om jeg stort sett unner andre mennesker suksess, skal jeg ikke nekte for at mange av tankene mine om morgenen, i stor grad minner om Janteloven. Før jeg har fått i meg kaffe bør nemlig ingen tro at de er noe - eller at de kan lære meg noe. Da er det nemlig ingen som duger - og nåde den som våger å le av meg da.

Dersom du elsker morgener og tenker at «morgen stund har gull i munn» - fint for deg! Men du kan spare deg bryet med å overbevise meg om å føle det samme. Det kommer ikke til å skje, og i alle fall dersom du kommer med argumentene før klokka er 10:00.

2 kommentarer

Victoria Larsen

11.01.2017 kl.00:22

Kjenner følelsen!

Anja

11.01.2017 kl.20:11

Morgenstorm :)

Skriv en ny kommentar

hits