Livet er som en dans på roser!


(Livet er kanskje som en dans på roser, men jeg kan ikke danse). 

Lykkepress er noe de aller fleste av oss har kjent på. At det på et eller annet tidspunkt er såpass sterke forventninger om at vi skal være glade, at man føler man svikter dersom en ikke er i godt humør. Bursdager og høytider er tidspunkt hvor det er forventet at man skal være i godt humør, og det kan føles både vondt å vanskelig å ikke være det.

Som norsk statsborger har jeg kjent enormt mye på lykkepresset. Ikke fordi nordmenn er kjent for å gå rundt og smile hele tiden, men fordi jeg er såpass mye mer priviligert enn så uendelig mange andre fordi jeg er norsk statsborger. Fordi jeg er norsk statsborger får jeg muligheter mange andre bare kan drømme om  og derfor burde være glad. Jeg burde være glad og takknemlig, men likevel får jeg ikke alltid det til. Dypt inne i en depresjon, føltes det som en tvangstrøye som gjorde det vanskelig å puste. Å ikke klare å være lykkelig som norsk statsborger, fikk meg til å føle meg så uendelig mislykket og utakknemlig.

Nylig har det vært jul og juleferie, og julen er en høytid som i stor grad bærer preg av lykkepresset. Familien er samlet, det er fri, god mat - og ikke minst gaver. Da MÅ man jo være glad, må man ikke? Hvis ikke er man vel egentlig en utakknemlig dritt?

«Nå skal vi kose oss!» synes jeg er en svært morsom uttalelse. Det er ikke en veldig morsom beskjed å få, men jeg opplever det likevel litt komisk at det brukes - fordi i mitt hode er det å måtte noe, og det å kose seg to ting som jevnt over passer ganske dårlig sammen. Ting blir sjeldent koseligere,av at man får beskjed om at de skal være det - og få ting oppleves mer krampeaktig enn gode minner som foreviges med strenge beskjeder om å stilles opp og «Smile til kamera!». Sannsynligheten for at noen blunker er stor, og sannsynligheten for at noen ikke følger meg er enda større. Etter 15 forsøk har alle kramper i kjevene, og resultatet er som regel et bilde som i liten grad gjenspeiler hvordan det egentlig var.

De fleste i dagens samfunn er (til en viss grad) bevisste på hva de poster på sosiale medier, og har en formening om hvordan de ønsker å fremstå. Derfor gjenspeiler Facebook og Instagram (eller blogger for den saks skyld) i liten grad «virkeligheten». Med det mener jeg ikke at folk nødvendigvis redigerer bildene de legger ut, selv om det unektelig er en del som gjør dette også, men at man kun deler enkelte sider av livet sitt - og da gjerne de beste av dem. Det gjør at sosiale medier drukner i lykkelige mennesker som baker boller og går på ski - og samtlige av de med kjæreste har «verdens beste».

Selv om man er klar over at folk gjerne fremstiller livene sine som bedre på sosiale medier enn hva de er i virkeligheten, er det likevel ingen automatikk i at det at man vet at det er sånn, gjør at man ikke blir påvirket. Selv har jeg pleid å unngå sosiale medier når jeg har vært inne i en dårlig periode, fordi jeg kan føle meg enda mer mislykket. Det kan nemlig være fort gjort å sammenligne seg med andre, selv om man egentlig er klar over at det ikke er noen sammenheng mellom hvor mislykket man selv er og hvor vellykkede andre er. Jeg blir ikke dummere av at andre er smarte eller styggere av at andre er pene, men jeg kan bli tristere av at «alle andre er glade». Dersom jeg føler at alle andre er gladere enn meg, føler jeg meg enda mer ensom og mislykket fordi jeg selv ikke får til å være lykkelig.

Det er nemlig ikke sånn at man har det bra hele tiden. Livet er mer enn skiturer og bollebaking, særlig for meg som ikke kan stå på ski og ikke tåler gluten. Livet er nemlig som en dans på roser. Noen ganger går bevegelsene av seg selv, og man tråkker bare på de myke kronbladene. Andre ganger ved man ikke helt hvor man skal trå, og stikker seg på tornene. I blant føler man seg som en idiot fordi man slettes ikke kan danse. Og enkelte av oss kan i blant oppleve en allergisk reaksjon av hele greia.

Det er ikke alltid like lett å være lykkelig, og det blir sjeldent lettere av at man føler at man «må». Selv skjønner jeg ikke engang helt hva lykke egentlig er. Heldigvis kommer jeg langt med å vite hvor viktig gleden er, og prøver å ta vare på den som best jeg kan.

Én kommentar

Victoria Larsen

10.01.2017 kl.00:11

Så herlig! :D

Skriv en ny kommentar

Marlene Lindtner

Marlene Lindtner

23, Trondheim

Kategorier

Arkiv

hits