Jeg er en trist introvert - vil du bli venn med meg?

I en jobbsøknad ville nok de færreste valgt å beskrive seg selv som en «trist introvert», mens det å beskrive seg selv som «blid og utadvendt» slettes ikke er så uvanlig. Å være en trist introvert får en til å virke litt slitsom å være sammen med, mens det å være blid og utadvendt gjør at man virker trivelig og omgjengelig. Det føles bedre å være glad enn å være trist, og ofte får man også mer energi av å tilbringe tid med glade mennesker enn det motsatte.

Selv har jeg aldri blitt beskrevet som noen «gladlaks» og hadde lenge inntrykket at det jeg var best på, var å føle på negative følelser. "Sad is happy for deep people", har jeg hørt (i Doctor Who, sesong 3, episode "Blink"). Et sitat jeg kjenner meg litt igjen i. Jeg er mye trist, men det er ikke alltid det bare er en vond følelse - uten at jeg på noen måte ønsker å glorifisere tristheten, eller mener at jeg nødvendigvis er så mye dypere enn andre. Jeg er mer stille, enn jeg prater (med mindre kjæresten min er trøtt og vil sove, DA prater jeg som en foss..). Jeg observerer mer enn jeg deltar, og jeg er som regel mer komfortabel med å være alene enn å være med folk.

At man er mindre verdt som introvert, er i alle fall noe jeg selv har følt på - og jeg tviler sterkt på at jeg er alene om det. Det å være glad i å være alene, er liksom ikke like bra som det å være glad i å være med mennesker - og det er «bedre» å være enn sprudlende og energisk, enn stille og tankefull. Like fullt er jeg helt avhengig av å være alene, fordi det er når jeg er alene at jeg samler opp energi. Jeg liker å være med mennesker, og er glad i folk, men det koster mye energi.

Jeg elsker å se på mennesker, og observere omverdenen rundt meg. Jeg synes det er spennende å ta innover meg hva andre mennesker føler, se for meg hva de tenker - og få innblikk inn i andre menneskers liv. Sannsynligvis er det mye av grunnen til at jeg alltid har funnet bloggere og videobloggere interessante også. Det høres kanskje trist ut, men det er en måte for meg å tilfredsstille et sosialiseringsbehov og en nysgjerrighet på andre mennesker, uten at det krever noe av mine egne sosiale ferdigheter.

Mine egne sosiale ferdigheter er nemlig skremmende dårlige. Jeg synes det er kjempevanskelig å snakke med mennesker, og stivner helt ute blant folk. Selv i et familieselskap er jeg mest komfortabel med å finne meg et hjørne hvor jeg kan observere menneskene rundt meg, uten å snakke med dem. Jeg lytter gjerne til samtalene, jeg er glad i de - og jeg liker å høre de snakke, men av en eller annen grunn synes jeg like fullt det er skremmende å skulle si noe selv. Dette til tross for at jeg vet at det er mennesker som er glad i meg - og som bare vil meg vel. Jeg blir som regel utmattet av alle inntrykkene, og er som regel veldig hard mot meg selv i etterkant fordi jeg sjelden får frem mer enn et par setninger i løpet av et helt familieselskap.

Heldigvis finnes det løsninger på mine sosiale utfordringer, og foreløbig har jeg funnet tre som fungerer i varierende grad.

Den éne løsningen er å drikke alkohol. Da slapper jeg mer av, virker gladere og blir mer pratsom. Når det er sagt er det sjeldent en veldig god løsning, fordi det å slippe å være så anspent sosialt, kan være veldig behagelig. Det høres jo kanskje vel og bra ut, men det at det er veldig behagelig har sin bakside. Det kan nemlig være så godt med en pause fra anspentheten at det frister å drikke mer, for å bli enda mindre anspent - og plutselig har det blitt for mye. Jeg reagerer generelt dårlig på alkohol, i form av at overgangen fra «litt brisen» til «for full» gjerne er veldig brå, - og dersom jeg når et visst punkt i drikkinga synes jeg alltid det er en kjempeidé med mer drikke. Dermed kan det lett bli i overkant mye alkohol for meg, og selv om det kan være behagelig der og da, så kan jeg love deg at angstnivået mitt de neste ukene som resultat er alt annet enn behagelig - og konsekvensen av å ha drukket for mye kan være at jeg ikke ønsker å møte noen i en lang periode etterpå. (Jeg har heldigvis lært meg at det ikke er en god løsning for meg å isolere meg, selv om det har gått galt, men det betyr ikke at det ikke fortsatt frister). Kort oppsummert: Alkohol er ingen god løsning på sosiale ubehageligheter, særlig ikke dersom drikkingen fører til at det blir mer ubehagelig i etterkant noe det fort kan bli dersom man drikker for rusens skyld.

Den andre løsningen min, er å ha en funksjon. Dersom jeg fungerer i kraft av noe mer enn å bare «være meg selv», går det plutselig kjempefint å snakke med mennesker og aktivt si sin mening. Jeg kan prate høyt og tydelig på scenen som skuespiller, og jeg har ingen problemer med å si hva jeg mener om min kunstneriske visjon, dersom jeg er regissør for et teaterprosjekt. Dersom jeg har en klar funksjon, har jeg plutselig ingen problemer med å dele tankene mine og oppsøker jeg konfrontasjoner om det er nødvendig. I stedet for at stemmen min blir lav og kroppspråket blir lukket, snakker jeg plutselig høyt og tydelig og gestikulerer voldsomt. Jeg kunne både smile og smalltalke da jeg jobbet som barista, og vitse til helt fremmede. Jeg fikk faktisk tilbakemelding fra kunder om at de aldri hadde møtt en barista som virket mer genuint glad enn meg, fordi det var trygt i form av å være en del av min funksjon som barista. Kort oppsummert: Jeg er tryggere i det å ha en funksjon, enn i det å bare være meg selv. Å bli tryggere i meg selv er noe jeg jobber med, men i mellomtiden setter jeg stor pris på at det å ha en funksjon kan bidra til å gjøre sosialisering enklere.

Den tredje løsningen min, er å være sosial med få mennesker av gangen. Aller helst bare én person av gangen, og her er selvsagt ulempen at denne ene personen bør jeg være godt kjent med fra før. Dersom jeg ikke føler meg trygg på vedkommende, vil jeg i en slik situasjon ikke ha muligheten til å trekke meg tilbake og bare lytte til andres samtale - og blir i større grad tvunget til å delta i samtalen selv hvilket kan være svært ubehagelig dersom jeg ikke er trygg på vedkommende. Når det er sagt, så er nok dette noe jeg har veldig godt av, når alt kommer til alt. Heldigvis er de aller fleste litt glad i å snakke om seg selv og det som opptar dem, så man kommer en lang vei med å stille de rette spørsmålene og være en god lytter - også blir jeg som regel tryggere og mer pratsom etterhvert. Jeg trenger bare litt mer tid. Kort oppsummert: Jeg har godt av å utfordre meg selv til å delta i samtaler, og prøver å minne meg selv på at det som regel går bedre og bedre, etterhvert.

Noen ganger kan jeg observere mennesker som jeg synes minner om meg selv. Vi behøver ikke nødvendigvis å være kjempelike, men det kan være visse kvaliteter som minner. Som følge kan jeg få en ekstra fascinasjon for vedkommende, og det kan ofte bli en person jeg liker godt og som jeg setter pris på å ha i livet mitt. Dette får dog vedkommende aldri vite, for dersom noen ligner veldig på meg - så ender vi nemlig aldri opp i en situasjon hvor vi «kommer i snakk, og åpner oss opp for hverandre». Kanskje utveksler vi noen blikk i stillhet. Fra tid til annen utveksler vi noen setninger om hvordan vi har det, men vi kommer aldri til å bli ordentlig kjent. Ikke fordi vi ikke liker hverandre, men fordi vi er for like.

Dersom jeg virker avvisende og stille, så er det ikke fordi jeg ikke liker deg - eller fordi jeg mener å være uhøflig. Det kan nemlig godt tenkes at jeg synes du er helt super, og skulle ønske at vi kunne være venner. Det er bare ikke sikkert at jeg tør å si det til deg.

4 kommentarer

Victoria Larsen

09.01.2017 kl.00:11

Veldig bra skrevet innlegg! Jeg håper du har en fin kveld :-)

Regine Ness Karlsen

09.01.2017 kl.00:29

Bra innlegg! Stå på videre.

stavangerinmyheart

09.01.2017 kl.06:26

Veldig bra skrevet. Tror dette kan hjelpe hvis det er flere som har det slik. Jeg er vel litt blanding, men kjente meg litt igjen. Ha en flott mandag:)

May Anita

09.01.2017 kl.10:15

Kjente meg igjen i veldig mye av det du skriver her! Utrolig irriterende å være slik til tider, men vi trenger vel begge deler i samfunnet!? :) Fint at du skriver om det, ha en fin dag videre :)

Skriv en ny kommentar

Marlene Lindtner

Marlene Lindtner

23, Trondheim

Kategorier

Arkiv

hits