Dødsgøy og livredd!

Jeg liker å anse meg selv som en tøff jente. En som ikke blir lett hysterisk, eller gjør en stor greie ut av småting. I den sammenheng er det for øvrig verdt å bemerke seg at det kan være er en forskjell hvordan jeg liker å anse meg selv, og hvordan jeg faktisk er. Jeg blir riktig nok ikke hysterisk av hva som helst, men dersom jeg er sent ute med en skoleoppgave og føler at jeg står fast, er det lite poeng å prøve å forklare meg at det ikke er verdens undergang om oppgaven ikke blir så bra som jeg hadde ønsket. Akkurat der og da føles det nemlig sånn - selv om jeg selvfølgelig er klar over at det ikke egentlig er tilfellet.

Jeg prøver å syte og klage så lite som mulig, og føler ikke at jeg er av den lettskremte sorten. Jeg blir ikke redd hvis jeg går på skogstur og møter en elg alene i skumringen, og jeg blir ikke skremt eller hysterisk av å våkne med en edderkopp i håret. Jeg kan fint stå på en scene og snakke foran en stor forsamling, og jeg er ikke redd for å havne i konflikt så lenge det er for noe jeg tror på.

I enkelte tilfeller kan det virke som at enkelte jenter later som om de er redd for noe, for å virke søte. Jeg mener på ingen måte at man ikke kan ha irrasjonelle frykter som er helt reelle for vedkommende. Selv har jeg slitt med angst og vært livredd for å gå i matbutikken, så man kan være redd for noe som ikke egentlig er farlig, er jeg smertelig klar over. Likevel stusser jeg litt over de som er redde for ting som ark og sko, og som ikke føler at dette er en frykt de burde jobbe aktivt med å overvinne?

Selvsagt er det upraktisk å være redd for edderkopper også, fordi det er vanskelig å unngå de fullstendig. Det er en fordel å ikke bli så redd at man kjører ut av veien dersom man skulle ende opp med en edderkopp i fanget mens man kjører bil. Avhengig av hvor man bor, trenger man ikke nødvendigvis å konfrontere edderkopper daglig. Sko og ark er derimot langt vanskeligere å unngå, og i fare for å virke ignorant, vil jeg ikke påstå at man er en drittsekk dersom man anbefaler vedkommende å gå til psykolog og jobbe med frykten. Det er mulig noen synes det er søtt at man er litt redd, fordi da får man kanskje mulighet til å være litt helt, men det må jo være veldig upraktisk å være så redd hele tiden?

Selv jobbet jeg aktivt med å kvitte meg med angsten, sånn at jeg skulle klare å fungere mest mulig normalt så fort som mulig. Det er på ingen måte en enkel sak, men likevel en kamp det er verdt å kjempe for videre livskvalitet. Det er selvsagt mulig å gå gjennom livet uten å handle på matbutikken selv, men det er tross alt ganske mye mer praktisk å ha den muligheten uten at det er krise.

Jeg skal likevel innrømme at jeg har ett område jeg er ganske pysete på, og det er skrekkfilm. Skrekkfilm er noe av det verste jeg vet. Ikke fordi jeg ikke synes det kan være spennende, men fordi jeg har det med å bli så forferdelig redd. Med forferdelig redd mener jeg ikke bare at jeg skvetter og skriker underveis i filmen. Jeg har det nemlig også med å bli livredd for det filmen handler om, i evigheter etterpå. Jeg er ikke sikker på hvor mange år jeg var redd for TV-er etter å ha sett The Ring, men det var ganske mange. Det gjorde at den bittelitte TV-en jeg hadde på soverommet mitt, med omtrent fire piksler, som jeg hadde spart til med penger jeg tjente på å selge VG på søndager, sluttet å være noe jeg gledet meg over. I stedet ble det noe som gjorde meg livredd, og førte til at jeg såvidt turte å sove på rommet mitt.

Når jeg ser på skrekkfilm, er jeg heller ikke en av de som klarer å skjule hvor skremt jeg blir. Den høye pulsen lykkes jeg til en viss grad i å skjule, men skvettingen er det verre med. Det er nemlig sånn at når jeg skvetter, så kaster jeg meg inntil noen og søker dekning, mens jeg skriker. Denne reaksjonen kunne være ganske pinlig da jeg var 15, og ville være kul mens jeg så på skrekkfilm med de eldre gutta - og den dag i dag er det fortsatt ganske pinlig på kino. Av åpenbare årsaker er det veldig uheldig for meg å se skrekkfilm på kino med bare én person jeg kjenner, da jeg risikerer å kaste meg opp i fanget på «feil» sidemann. Relativt pinlig, men ikke til å kontrollere i øyeblikket.

Jeg husker veldig godt den gangen i 2008 hvor jeg så Fritt Vilt 2 på kino. Ikke fordi filmen i seg selv var så minneverdig, men fordi det var en guttegjeng som satt bak meg som var mer opptatt av hvor mye jeg skrek av filmen og hvor redd jeg var - enn filmen selv. De syntes faktisk det var så morsomt at jeg ble så redd, at de på et tidspunkt med stigende spenning i musikken valgte å snike seg bak meg og gripe tak i meg. Jeg ble først livredd og skrek som pokker, før jeg ble sint, bråsnudde meg mot de og sa «Det var IKKE morsomt!». Mistenker selv at jeg så ganske streng ut, for samtlige av de sluttet i alle fall å le.

På den lyse siden så preger ikke det at jeg ikke egentlig tør å se skrekkfilm, hverdagen min i noen stor grad. Stort sett klarer jeg meg godt uten, men fordi jeg lever meg så veldig inn i skrekkfilmer og synes det er såpass spennende - hender det likevel at jeg trosser frykten og ser én allikevel (og angrer selvfølgelig stort i etterkant).

Å se på skrekkfilm kan tidvis være dødsgøy, men det endrer ikke det faktum at jeg er livredd. Det ikke alltid like gøy for meg å bli så innmari redd skrekkfilm, men responsen fra samtlige av de jeg har sett skrekkfilm sammen med tilsier at det i det minste er innmari gøy for dem - og det er da i hvert fall noe.

Én kommentar

Victoria Larsen

07.01.2017 kl.23:52

Jeg håper du har en fin kveld :)

Skriv en ny kommentar

Marlene Lindtner

Marlene Lindtner

23, Trondheim

Kategorier

Arkiv

hits