Når foreldrene dine er mer glad i katten, enn i deg!

Jeg tror det fort oppstår et slags tomrom etter at barna har flyttet hjemmefra. Misforstå meg rett: jeg tror på ingen måte at det er grusomt å slippe å rydde opp etter andre hele dagen, eller å ikke trenge å bruke hele ettermiddagen på å være privatsjåfør. Jeg tror ikke foreldrene mine savner smelling med dører, krangling søsken i mellom - eller misfornøyde stønn som svar på spørsmål om å hjelpe til. Jeg er ganske sikker på at det føles veldig deilig å ha friheten til å kunne sette seg selv og sine ønsker først. Likevel opplever mange en slags sorg over det «tomme redet» - for hva skal man fylle all den ekstra tiden og tomrommet som oppstår med?

Noens løsning på problemet er å få seg et nytt barn, en skikkelig attpåklatt som er mye yngre enn søsknene sine. På den måten får de et nytt menneske i livet sitt, som gjerne blir ekstra bortskjemt. Dersom en har klatret litt opp på karrierestigen, har man gjerne en høyere inntekt - og dermed mer penger å rutte med. Derfor har man endelig mulighet til å oppfylle ønsket om å gi barnet «alt det noensinne kunne drømme om», hvilket man kanskje ikke hadde økonomi til med de første barna. Resultatet er at attpåklatten gjerne blir ekstremt bortskjemt.

Mamma skaffet seg aldri noen attpåklatt. I stedet fikk hun seg en skikkelig attpåkatt. Vi har hatt katt før, så det er i seg selv ikke noe nytt, men vi har aldri før hatt noen attpåkatt. Katten har alltid blitt godt behandlet. Den har hatt katteluke for å kunne bevege seg fritt ute og inne, alltid hatt mat og rent vann i skåla - og fått en liten mengde våtmat daglig. Det er med andre ord ingenting å utsette på tidligere kattehold, og jeg har alltid tenkt at å bo hos mamma og Ketil (mannen hennes) må være helt ideelt dersom man er katt.

Når det er sagt, er det nok desto bedre å være attpåkatt. Attpåkatten har selvsagt katteluke og kan bevege seg fritt ute og inne. Det er alltid tørrfôr i skåla, og selv om hun ikke liker å spise våtmaten (Og her skal det sies at hun har prøvd utallige varianter), så får hun det likevel hver morgen - fordi «hun liker å føle at hun er en del av familien». Hver morgen i fem/seks-tiden vekker hun Ketil, som står opp og gir henne våtmat hun spiser nøyaktig to biter av, før hun er lei - fordi hun tross alt egentlig ikke liker våtmaten, bare følelsen av å få den.

Hva vann angår, så er det ikke bra nok for attpåkatten med rent og friskt vann i skåla. Attpåkatten foretrekker nemlig å drikke rennende vann, aller helst fra springen. Dersom attpåkatten har lyst til å drikke vann fra springen, signaliserer hun dette med mjauing og klar forventning om at du følger etter henne på badet og skrur på krana. Deretter må du vente en stund på at hun ser på vannet renne, for så å leke med det med potene en stund. Det tar nemlig en god stund før attpåkatten føler seg klar til å begynne å drikke, og derfor tar hele drikkeprosessen mye tid. Det kan derfor være lurt å sette av opptil et kvarter på at attpåkatten skal få vann når hun er tørst, hvilket hun gjerne er flere ganger daglig. Fordi attpåkatten er så glad i rennende vann, har hun også fått, ikke bare én, men hele TO fontener. Såpass må det visst være, skal vite.

Attpåkatten har heller ingen regler, og mens jeg får kjeft for å i det hele tatt ta på hylleplassen til attpåkatten - er det i praksis ingen plass som ikke egentlig er attpåkattens. Hvis du tror at det at jeg bor i Trondheim og studerer langt unna der mamma bor, betyr at mamma vil sitte ved siden av meg i sofaen, så tar du nemlig helt feil. Ved siden av mammas plass i sofaen, må det nemlig ligge en av sofaens ryggputer flatt oppå sitteputa. Der liker nemlig attpåkatten å ligge - og det er hennes plass. 

Noen skulle kanskje tro at man ikke ville la katten gå på bordet, fordi man ikke ønsker kattehår i maten, men noen sånne regler gjelder selvsagt ikke for en skikkelig attpåkatt. Dersom attpåkatten går på bordet mens jeg spiser, og jeg ymter om at vi kanskje skulle jaget henne ned - tar mamma heller og flytter litt på maten som står på bordet sånn at attpåkatten skal få litt bedre plass å bevege seg på. Det kunne jo tross alt føles ubehagelig for attpåkatten å gå på bordet, dersom det var for mye ting der.

Det verste med attpåkatten, er at hun er falsk som få. Når mamma er hjemme, er hun verdens skjønneste katt. Hun er sosial og hilser på gjestene, og hun lar til og med babyer og småbarn klappe henne hardhendt uten så mye som å hvese. Hun oppfører seg rett og slett som tidenes snilleste drømmekatt.

Sekundet etter at mamma har forlatt huset derimot, forvandles hun til en skikkelig kattefaen. Hun skuler stygt på deg, mjauer og maser -og blir aldri fornøyd. I tillegg er det helt umulig å gjøre noe som helst annet enn å fokusere på henne, fordi hun nekter å la deg få være i fred. Man kan med andre ord bare glemme å betale regninger, strikke, jobbe med skole eller sitter på pcen. Dersom attpåkatten vil ha oppmerksomheten, har du ikke noe annet valg enn å gi henne det. Hun aner nemlig ikke betydningen av ordet «Nei!».


(Det går jo an å skjønne hvorfor man ikke sier nei til noen som ser på en med det blikket der..)

Mamma og Ketil har dessuten sluttet å lukke soveromsdøren, og har alltid en dørstopper i døra sånn at attpåkatten kan gå ut og inn som hun vil. Resultatet er selvsagt at dersom flere av barna er på besøk, og det er støy i stua  velger de å heller leve med det støyet, fremfor å skulle nekte attpåkatten å gå ut og inn som hun vil. Jeg tror faktisk bare attpåkatten har fått nei til å sove i senga én eneste gang, og det var min skyld.

Fordi attpåkatten aldri er alene i ett helt døgn, har det seg nemlig slik at jeg har vært kattevakt hvis mamma og Ketil har vært på ferie, og latt meg begeistre av jaktferdighetene hennes. Hver natt kom hun og la et nytt bytte ved senga. Dersom jeg var heldig, så var dyret dødt - hvis ikke måtte jeg nemlig bruke den neste timen på å fange dyret og slippe det ut igjen. I starten av ferien fanget hun mus og la de ved senga, og selv om jeg alltid måtte ha en egen musefange-eske ved siden av senga, gikk det i grunnen ganske greit. Da hun fanget en mus, og i stedet for å legge den ved siden av senga - slapp en levende mus I SENGA jeg lå, syntes jeg ikke det var så greit. Likevel var det ikke stort annet å gjøre enn å fange musa, få den ut - og så skifte sengesett. Jeg skal ikke nekte for at jeg var litt irritert på attpåkatten akkurat da, men ikke helt så sur at jeg ikke lot henne få ligge i senga likevel.

Dessverre tok det ikke lange tiden, før attpåkatten kom inn på soverommet med nok et bytte. Denne gangen var det en ganske stor fugl, og også denne var levende. Resultatet ble selvsagt fuglebæsj og fjær overalt, noe som førte ganske mye arbeid. Ikke akkurat førstevalget dersom man har lagt seg til og sove - og attpåtil allerede har blitt tvunget ut av senga mot sin vilje én gang. Først måtte fuglen fanges og slippes ut, hvilket var svært vanskelig - av naturlige årsaker var den ikke spesielt interessert i å fanges noen flere ganger den dagen. Da det omsider gikk, gjenstod det selvsagt å fjerne alt av fjær og vaske alt av gulv etc. som det hadde havnet fuglebæsj på. Til slutt måtte selvsagt sengetøyet skiftes - for annen gang den kvelden. Da alt som måtte fikses, var fikset, lukket jeg døra - og attpåkatten fikk ikke lov til å sove hverken i senga eller være på soverommet den natten.

Jeg skal ikke påstå at jeg ikke er glad i attpåkatten (for hun er faktisk verdens aller skjønneste katt), eller at jeg ikke ser både sjarmen (og galskapen) i å være så opptatt av en katt som det mamma og Ketil er. Jeg sier bare at de har en ny favoritt. Det er ikke meg. Og det er ikke søsknene mine. Det er attpåkatten.

6 kommentarer

Britt I. Strand

07.01.2017 kl.08:54

Hei!

Fikk følelsen av å lese en morsom historie, godt skrevet!

Ønsker deg en god dag :)

Marlene Lindtner

08.01.2017 kl.00:06

Britt I. Strand: Tusen takk - så koselig å høre! :)

Nathalie

07.01.2017 kl.10:16

Haha og det er en maine coone sant? :)

Marlene Lindtner

07.01.2017 kl.23:55

Nathalie: Jepp, det er det! :)

Hilde

07.01.2017 kl.12:27

Ha ha ha, Marlene! Urkomisk!

Marlene Lindtner

07.01.2017 kl.23:55

Hilde: Tusen takk - du vet jo hvordan de er ;)

Skriv en ny kommentar

hits