Å gråte over spilt melk - eller å melke situasjonen?

Noen lurer kanskje på hvorfor jeg ikke bruker duckface på bildene mine, nå som er jeg er blogger. Svaret er selvsagt at jeg er nebbete nok fra før. 

Å kunne le av seg selv, er en god ting. Livet innebærer oppturer og nedturer, og noen ganger står man ovenfor en situasjon hvor man kan velge å enten le av seg selv, eller gråte. Å le av seg selv, er definitivt å foretrekke. Selv på mitt aller svarteste, klarte jeg å le av og se det absurde i hvor ulykkelig jeg var, hvor absurd det var at jeg knuste ting i sinne - og hvor absurd det var at min største drøm var å bli til en robot, for å slippe alle de negative følelsene. For meg var nok selvironi en del av redningen fra depresjonen, og man er nesten nødt til å ha litt selvironi for å takle å være en som går med nøkkelen rundt halsen både på hverdag og på fest, etter å ha passert 20 år.

(Hvorfor gråte over spilt melk, når du kan melke (og le av) situasjonen?).

Selvironi anses av de fleste for å være en god egenskap. Det er artig med folk som ikke tar seg selv så høytidelig, og som klarer å komme med noen spøker og le litt på egen bekostning. Det blir liksom litt mer sympatisk enn å bare skulle le på andres vegne. Dersom man har for vane å drite ut andre i blant, er det nærmest obligatorisk å drite ut seg selv også en gang i ny og ne.

Selv liker jeg å tro at jeg har en god porsjon selvironi. Jeg kan le av at jeg har små pupper, at jeg er 23 år og fortsatt trenger hjelp til å gre håret - og jeg kan le av at jeg ser ut som en uteligger i den alt for store og hullete uglejakka mi (som jeg for øvrig ikke har noen som helst planer om å kvitte meg med).

Jeg kan le av hvor elendig jeg er i all slags sport, og med elendig så mener jeg ikke at jeg aldri utmerket meg som god, men at jeg faktisk var så dårlig at folk syntes synd på meg. Husker blant annet at selv læreren min syntes synd på meg fordi jeg var så dårlig til å kaste ball, og la skylden på at jeg hadde for små hender. Nå er det ikke sånn at jeg har komplekser for hendene mine, men de er faktisk unaturlig store. Det er sjeldent folk legger merke til det på egenhånd (høhø), men faktum er at jeg har like lange fingre som kjæresten min på 187 cm. Problemet er med andre ord ikke for små hender, og det var det ikke den gangen heller.

Jeg gikk også på svømming en periode, og det endte med at jeg fikk spesialundervisning sammen med ei med downs syndrom, sånn at mens de andre lærte å stupe, stod vi på grunna og kastet ball. Det var i og for seg trivelig nok det, og hadde det ikke vært for at svømmelæreren min sa ting til meg som at jeg svømte som en banan, hadde jeg kanskje til og med fortsatt å komme. Som 8-åring var det nemlig ikke morsomt, men tvert i mot veldig sårende og ydmykende å få sånne tilrop fra svømmelæreren sin.

For å toppe det hele, så bestod jeg heller aldri sykkelprøven. Jeg prøvde først én gang, og det gikk kjempedårlig og jeg var ikke i nærheten av å få det til. Mamma kom faktisk kjørende ned til skolen med den gamle sykkelen min, fordi jeg nylig hadde fått en ny - og det kunne jo tenkes at det var grunnen til at jeg hadde så innmari dårlig styring. Det viste seg jo raskt at det ikke var sykkelen, men meg og mine sykkelferdigheter det var noe i veien med. Det hjalp derfor ikke å prøve på nytt med en annen sykkel, og etter at tredje forsøk var fullført var lærerne helt rådville. De hadde nemlig ikke opplevd at noen ikke hadde fått det til etter to forsøk før, og så plutselig hadde de meg der som ikke fikk det til etter tre. Resultatet ble at de sa at jeg bestod, hvilket i teorien skulle fungere som et bevis på at jeg var i stand til å sykle i trafikken - og nå hadde lov til å sykle til skolen. Det var bare det at jeg i tillegg til beskjeden om at jeg bestod, også fikk med en brev hjem til min foresatte med klar beskjed om at de ikke under noen omstendigheter burde la meg sykle i trafikken grunnet manglende sykkelferdigheter.

Selvironi er grunnen til at jeg kan tenke tilbake på gangen jeg bæsjet på meg på da jeg gikk på tur med kjæresten min, og si at det i alle fall beviser at han er dritglad i meg. Det er grunnen til at jeg fortsatt klarer å gå med hodet høyt hevet, til tross for at jeg driter meg ut (dog som oftest ikke bokstavelig) nesten hele tiden. Som jeg liker å si det: Kjæresten min ler av meg fordi han har større bryst enn meg, og jeg ler av kjæresten min fordi jeg har bedre bart enn han. Heldigvis har vi det stort sett moro, begge to. 

(Meg med bra bart - og jepp, jeg var den eneste i klassen som fikk lov til å spille gutt uten å binde inn puppene - faktisk kunne jeg ha innlegg i bh-en uten at noen merket det!). 

Noen former for selvironi er mer stuerene enn andre, som det å ikke ha en helt ren stue. Det er for eksempel veldig sosialt akseptert å gjøre narr av seg selv for at man er litt for glad i søtsaker, at man ikke liker å trene - og gjerne at man heller ikke er så glad i å vaske eller rydde. I de flestes øyne gjør det at man oppfattes som litt mer folkelig og avslappet å være rundt, fordi man føler at det virker litt mer greit å være som man er. Det blir med ett litt mer greit å ikke være "feilfri" selv heller. 

Det skal dog sies at enkelte tar selvironien litt vel langt, og det kan tidvis fremstå som et ganske krampeaktig skall for å gjemme seg fra egne komplekser. Noen spøker såpass mye med eget utseende og hvor stygge de er, at det er helt slitsomt å være i nærheten av de. Når det konstant spøkes om eget utseende, og det gjerne fremstilles som grunnlaget for hvorfor vedkommende er singel, går det raskt fra gøy til slitsomt og mest trist.

Litt selvironi er gøy, og jeg synes ikke det er noe i veien med å spøke litt med eget utseende (det gjør jeg jo selv!). Er du mann og klarer ikke å få ordentlig skjegg, for all del: spøk med at du ikke har kommet helt i puberteten enda. Har du kløft i haka: spør for all del om du viser for mye kløft for et familieselskap. Har du lagt på deg i jula? Spør faren din om han vil kjenne på food-babyen. Du trenger på ingen måte å ta deg selv, eller eget utseende så innmari seriøst, men dersom du spøker veldig mye med noe - kan det gjøre at du fremstår veldig usikker.

Else Kåss Furuseth er en helt fabelaktig sjarmerende dame, og en strålende programleder og komiker, men noen ganger blir jeg likevel nødt til å skru av tv-en dersom hun er på, fordi hun snakker seg selv så voldsomt ned at jeg blir lei meg av å se på (og det til tross for at hun som vesen virker som tidenes gledesspreder). Jeg synes ikke det er noe gøy at hun hele tiden skal spøke om hvor tykk og lite fin kropp hun, og at man bare kan se på henne - og så skjønne hvorfor hun er singel. Jeg synes hun er flott, og skulle ønske hun i større grad viste at hun også skjønte det selv.

Selvironi er en måte å ufarliggjøre negative sider, man kanskje ellers ville brukt mye tid og krefter på å skamme seg over. Dersom man kan tulle med det, blir det heller ikke så farlig at andre vet om det - og kanskje heller ikke hvis noen andre skulle komme til å kommentere det. Jeg tror det er sunt å klare å smile av de feilene man har. Alle mennesker har feil og mangler, og det er helt greit, men det kan også være verdt å minne seg på at man også er mer enn bare (de sjarmerende) feilene - og øve på å skryte litt av seg selv også. 

5 kommentarer

Victoria Larsen

06.01.2017 kl.01:34

Håper du har det fint :)

Oda

06.01.2017 kl.10:53

Jeg håper det var meningen at jeg skulle le! Du skriver ting på en festlig måte. Samtidig tar du opp temaer det er nyttig å reflektere over. Jeg skal fortsette å lese denne bloggen. Den eneste bloggen jeg leser.

Marlene Lindtner

07.01.2017 kl.23:56

Oda: Så utrolig koselig dette var å lese! Tusen hjertelig takk!

stavangerinmyheart

07.01.2017 kl.00:08

Det er sant at du skriver på en spennende og festlig måte:) Måtte trekke litt på smilebåndet.... Ha en fortsatt fin kveld.

Marlene Lindtner

07.01.2017 kl.23:56

stavangerinmyheart: Tusen takk, så koselig å høre! :)

Skriv en ny kommentar

hits