Et vanskelig barn!

Alle liker glade barn. Selv de som egentlig ikke liker barn, liker småbarnslatter og synes det er sjarmerende med en baby som smiler. Som regel er det gråtingen og skrikingen folk misliker. Barn som ikke blir fornøyde, samme hva man gjør. Sinte, triste og bråkete barn. Når noen velger å få barn, tror jeg de fleste håper på en frisk, blid og sosial unge. Et barn som ler og smiler mye, og som sovner fort - og gjerne sover natta gjennom. De fleste er klar over at det ikke nødvendigvis trenger å være tilfellet, men det betyr ikke at de ikke har håpet.

Jeg tror nok kanskje jeg var frisk. De andre kriteriene oppfylte jeg dog ikke. Ellers var jeg ingen glad unge, eller en sosial unge. Jeg likte ikke mennesker. Jeg likte ett menneske, og det var mamma. Alle andre skulle jeg helst vært foruten. Som følge var jeg et helvete å være barnevakt for, fordi jeg gråt fra det sekundet mamma forlot rommet og helt til hun kom tilbake. Jeg gråt også hver gang jeg ble tatt med ut blant folk, og helt til vi var hjemme igjen. (Det gjør jeg fortsatt, men nå har jeg lært meg å gråte inni meg!).

Allerede som svært liten var jeg skeptisk til folk, og i følge mamma lå jeg fortsatt i barnevognen, og var kanskje halvannet år da jeg lærte meg å si «Hvem er du?» til fremmede som bøyde seg over vogna for å hilse og si «dikedikkedikk» på babyspråk. (For øvrig gjør mamma alltid stemmen sin ekstra dyp og mørk når hun skal imitere meg som baby - uten at jeg helt skjønner hvorfor). Jeg var hverken begeistret for fremmede, eller babyspråk.


(Ikke la deg lure av at jeg smiler på bildet, for det er selvfølgelig tatt av mamma - og med henne var jeg jo glad).

Noen vil kanskje si at jeg ble enklere å forholde meg til med årene, men det er ikke gitt at familien min nødvendigvis er enig i dette.

Dersom du hadde spurt flesteparten av lærerne mine, ville de trolig fortalt deg at jeg var et drømmebarn, eller i alle fall en drømmeelev. Jeg gjorde alltid som jeg fikk beskjed om, og var alltid stille. Faktisk så stille at jeg en gang ble glemt igjen og låst inne i gymsalen, fordi lærerne glemte at jeg hadde fått lov til å gå på do - og ikke merket at jeg ikke var der. Fra jeg var veldig liten jobbet jeg hardt med skolearbeid, leste mye bøker og var opptatt av å være flink. Det toppet seg kanskje litt på ungdomsskolen hvor det virket som enkelte av lærerne fryktet at jeg kom til å få et sammenbrudd dersom jeg fikk en dårlig karakter (og en dårlig karakter på det tidspunktet var for meg en hvilken som helst annen karakter enn en sekser). Heldigvis fikk jeg ikke så mange dårlige karakterer. På konferansetimene mine var det faktisk sånn at jeg pleide å få såpass mye skryt av lærerne, at mamma pleide å begynne å «snakke meg ned». Ikke fordi hun ikke var stolt av meg, men fordi hun ville minne de og meg på at jeg var et ekte menneske, og ikke bare «den perfekte elev».

På hjemmebane var jeg ikke like enkel å forholde meg til. Jeg var veldig sint, frustrert og lite samarbeidsvillig mye av tiden. Jeg nektet å dusje. Jeg nektet å gre håret. Jeg nektet å sove i senga mi. Faktisk endte det opp med at jeg sov på gulvet i ett år, fordi mamma fant ut at kampen om å få meg til å sove i senga - ikke var en kamp det var verdt å ta. Jeg raserte rommet mitt, smalt med dører og skrek og hylte.

Som resultat av dette, har jeg ofte fått høre at jeg var vrang. Jeg var et vanskelig barn. Ja, egentlig så var jeg vanskelig helt frem til jeg flyttet hjemmefra.

Det kommer kanskje ikke som en stor overraskelse for enkelte, men det å kjenne mye på at man er og var «vanskelig» er rett og slett noe som ikke føles særlig bra. Særlig ikke når det fort blir det, og bare det, som blir den bestående beskrivelsen av hvordan jeg var som barn. Jeg skal på ingen måte nekte for at det var utfordringer med meg, men synes det er leit om det er det som skal definere hvem jeg var som barn. Det er riktig at jeg både ropte og skrek, men det var aldri uten grunn. Ikke klarer jeg å bli enig i at det er riktig å kalle barn for «vrange», «vanskelige» eller «slemme», selv om det sikkert er veldig lett for meg å si, som aldri har hatt barn selv.

Det hender fortsatt at jeg kjenner på at jeg er vanskelig, og jeg skal ikke nekte for at det tidvis stemmer heller. For de aller fleste liker jeg å tro at jeg er ganske enkel å forholde meg til, men til gjengjeld kan det bli desto vanskeligere for kjæresten min. Fordi han ikke er like emosjonell, hender det ofte at jeg føler at han har trukket det korteste strået, da han (stort sett) er ganske lett å forholde seg til. (Hvis han støvsuges ett par ganger i uka og mates et par ganger daglig, er han egentlig stort sett fornøyd). Jeg derimot må vel kunne sies å ha det man kaller et rikt følelsesliv og trenger fortsatt å bli roet ned når jeg føler meg forbannet, og trøstet når jeg er trist (Feministen i meg spyr litt i munnen av hvor klisjéaktig den beskrivelsen ble av «tradisjonelle kjønnsroller», men la gå for denne gang).

Det er sjeldent jeg sier én ting, og mener noe annet. Jeg forventer å bli tatt på alvor i det jeg sier, og prøver derfor å si ting som de er. Det betyr for øvrig på ingen måte at alt jeg sier er like lurt, for noe kan føles veldig sant i øyeblikket det blir sagt - uten at det ligger noe særlig mer enn en følelse til grunn for det. I disse tilfellene mener jeg det jeg sier, men sjelden etter at jeg har fått tenkt meg om.

Tidligere har jeg pleid å ta meg en røykepause i situasjoner hvor jeg har følt for mye til å tenke klart. Du kan med rette si mye negativt om det å røyke, men akkurat når det kommer til å ta seg en timeout på 5-10 minutter de gangene man er skikkelig sint, stressa eller lei seg kan være veldig lurt. For øyeblikket prøver jeg å finne ut hva som skal bli min nye timeout, fordi all min erfaring tilsier at det er noe jeg trenger fra tid til annen, men jeg har foreløbig ikke funnet helt ut av hva det blir.

Det hender nok fortsatt at oppfattes som vanskelig, men er fremdeles lite glad i ordet. Selv foretrekker jeg å anse meg selv som kompleks, og at jeg er kompleks og ikke helt lett å skjønne alltid er for det meste helt greit. Det er jo tross alt noe grunnen til at jeg har fått spennende forklaringer på hvordan jeg er, som at jeg er «Åpen og mystisk på samme tid». (En beskrivelse jeg den dag i dag fortsatt ikke helt skjønner, men allikevel liker veldig godt).

Og ja, så var jeg kanskje et vanskelig barn da, men det var ikke bare lett å være meg heller. 

3 kommentarer

Victoria Larsen

05.01.2017 kl.07:35

Jeg håper du får en fin Torsdag :-)

Tina

05.01.2017 kl.13:04

Herregud så godt jeg kjente meg igjen i mye av det du skriver.. og jeg som trodde støpeformen ble ødelagt etter at jeg ble lagd:-) og utrolig godt skrevet! Det er en fornøyelse å av og til finne en blogg der bilder ikke trengs for å gjøre den spennende og interessang.

Marlene Lindtner

07.01.2017 kl.23:57

Tina: Haha - tydeligvis ikke ;-) Tusen takk for flott kompliment! Utrolig koselig å høre!

Skriv en ny kommentar

Marlene Lindtner

Marlene Lindtner

23, Trondheim

Kategorier

Arkiv

hits