Life hacks!

❤ Bak alltid med solbriller! Da slipper du mel i ynene - og bekymre deg for hvorvidt det er rent mel i posen! Hurra!

❤ Kle deg i mange lag! Da slipper du fryse - og kan alltids bare skrelle av ett av lagene om du blir for varm!

❤ Ha s mange bursdager som overhodet mulig! De som har flest bursdager blir ogs eldst. Tilfeldig? Neppe! 

❤ Spis med hele fjeset! Hvis du blir sulten senere, s har du mat lett tilgjengelig!

 Peis p! Tro p deg selv - og flg drmmene dine!

The rules for everything.

Dette er en (en skreven tekst om en) film.

Filmen er full av mange ting:



Det er s mange temaer blandet sammen, at filmen skulle blitt total kaos.

Grunnen til at filmen ikke er totalt kaos er at den er underfundig. Og det er veldig mye underfundig.

Noen ganger sier man at filmen er sprrende, filosofisk eller tankevekkende.

Men i virkeligheten er den bare underfundig.

Og "The rules of Everything" er veldig underfundig.

Det er underfundige mennesker og historier, og underfundige sprsml og tanker, og underfundige assosiasjoner og underfundige situasjoner, og underfundig humor og underfundig eksistensialisme.

S, hvordan er den underfundig?

Vel, du blir ndt til se den. 

Den gr p kino n, og jeg anbefaler den til alle som har lyst til oppleve noe underfundig og vakkert.

Hvis du er nysgjerrig p filmen, p hvorfor jeg har skrevet s rart - eller begge deler: se traileren her

Jeg vet hvordan du har det!



Jeg er privilegert. Det er ikke til komme bort i fra. Jeg er hvit, jeg er cis (det vil si at jeg identifiserer meg med kjnnet jeg ble fdt i) og jeg er heterofil. I tillegg er jeg norsk statsborger - og har foreldre som er det samme. P grunn av dette, er livet mitt lettere. Dette er ikke noe jeg har valgt eller kan noe for, men er like fullt ting som gjr meg heldig. Det er ting som gir meg muligheter som ikke alle har, og som gjr at jeg slipper unna mye diskriminering. Hadde jeg vrt mann i tillegg, kunne jeg nesten ikke vrt fdt med flere privilegier.

Ja, det kan fles urettferdig klandres for privilegier man blir fdt med, fordi det ikke er noe man har valgt - og det blir feil forske frata noen retten om uttale seg om en sak, p grunn av omstendigheter de ikke kan noe for. P samme mte som at homofili ikke er noe man velger (og jeg synes det er hrreisende at det fortsatt folk som hevder det) og man ikke br fratas rettigheter p grunn av dette - br ikke andre fratas rettigheter p andre premisser som de ikke har valgt.

Bare fordi jeg har hatt en del medfdte fordeler og tilsynelatende har vrt heldig p en del omrder, er det ingen automatikk i at jeg har hatt et problemfritt liv uten bekymringer. Poenget er ikke legge ut om hvor synd det er p meg, for det synes jeg ikke det er, men at det til syvende og sist ikke helt gr an se hvor privilegert livet et menneske har levd, har vrt i praksis. Det finnes mange som er fdt med de samme privilegiene som meg som har vrt mye heldigere - og det finnes mange som har vrt langt mindre heldige.

pst at det er like mye diskriminering mot cis-kvinner som transkvinner er lgn, og generelt sett vil en transkvinne oppleve mye mer diskriminering basert p sitt kjnn enn en cis-kvinne. Derfor forstr jeg at det kan virke hrreisende for transkvinner at noen som er cis skal mase om deres kjnnsbaserte diskriminering, fordi det til sammenligning er et veldig mye mindre problem. Likevel er det et faktum at p individniv s gjelder ikke ndvendigvis generaliseringene - hvilket pner for muligheten for at en cis-kvinne kan ha mer uheldige kjnnsbaserte erfaringer enn en transkvinne - for ta et eksempel som illustrerer at det blir feil nekte noen uttale seg om en sak, bare fordi de tilsynelatende er fdt med et mer privilegert utgangspunkt.

Nr det er sagt, synes jeg de fleste (meg selv innkludert) kunne hatt godt av se an situasjonen, fr man uttaler seg veldig om noe man ikke vet noe om. Jeg, som cis, har ikke et erfaringsgrunnlag som tilsier at jeg egentlig kan uttale meg om hvordan det er vre trans. Som heterofil, har jeg ikke et erfaringsgrunnlag som gjr at jeg kan uttale meg om hvordan det er vre homofil. Jeg kan hre p mange fortelle om sine opplevelser og erfaringer rundt hvordan det er, se utallige dokumentarer og youtube-filmer, lese haugevis av bker og skrive om det, men jeg har ikke erfart det.

Ja, jeg har hatt foresatte som har lurt p om jeg kanskje var lesbisk fordi jeg aldri kom hjem med noen kjreste og aldri pratet om gutter .Ja, jeg opplevde at mange trodde jeg var lesbisk da jeg klippet hret kort, gikk i oversized-skjorter, boots og nesten aldri brukte sminke - og opplevde kommentarer p det. Jeg har ogs erfart at venninner ikke ville klemme meg offentlig fordi det kunne se feil ut fordi jeg s lesbisk ut. Dette er likevel ikke noe som gir meg erfaring om hvordan det er faktisk vre lesbisk. For selv om jeg kanskje har hatt noen erfaringer som gjr at jeg kan ha en viss forstelse av en legning som ikke er heterofil er noe mange kan henge seg opp i, har til syvende og sist ingen av de kommentarene kritisert noe med min identitet - hvilket ndvendigvis er mer srbart. For selv om jeg har blitt kalt traktorlesbe og det ikke var hyggelig ment av den som sa det, s visste jeg at det ikke var min legning (som utgjr en viktig del av ens identitet) som ble kritisert - fordi jeg visste at jeg var heterofil.

Fordi jeg hadde kort hr opplevde jeg til stadighet bli kalt gutt da jeg jobbet i lekebutikk, srlig av de sm barna. Dermed har jeg erfaring med bli kalt feil kjnn. Forskjell for meg og en transperson, er at jeg aldri har vrt gjennom at det finnes noen reell tvil om at jeg er kvinne - fordi jeg er fdt med en vagina og dermed har biologien p min side. Derfor har det bare vrt komisk. Selv den ne gangen jeg opplevde f beskjed om at jeg hadde gtt feil av noen p damedoen, som flge av kort hr og en androgyn stil, var en opplevelse som for meg bare var noe jeg kunne le av. Fordi det at jeg ble fdt med vagina, gjorde at jeg visste jeg hadde all rett til bruke den doen. Det triste var derfor ikke min opplevelse, men se for seg hvordan den opplevelsen p damedoen ville vrt om man tilfeldigvis ikke var fdt med vagina.

For man kan forske se for seg hvordan det kan vre vre mindre privilegert enn hva man selv er. Man kan (og br, etter min mening) jobbe med sette seg inn i andre menneskers situasjon og ke sin forstelse av medmenneskene sine - og hva de gr gjennom. Men det endrer ikke det faktum at man likevel ikke VET det.

Det betyr ikke at man skal bruke stemmen sin for urettferdighet som ikke rammer en selv direkte, fordi man er privilegert i det hele tatt. Det betyr bare at i enkelte tilfeller, hvor man opplever at noe ikke er et problem fordi man aldri har hatt det problemet selv - om man ikke har det erfaringsgrunnlaget. I stedet for bruke stemmen sin til rope hyt om at dette har jeg ALDRI vrt borti i et forsk p underminere problemstillingen som tas opp, kan det vre greit sprre seg selv: Er det min stemme som er viktigst AKKURAT n?. Det er tross alt mye lettere hndtere de problemene man ikke har.

En hyllest til Trump!

Etter at Trump vant valget, var norske medier sjokkerte. Hvordan kunne noe slikt skje? Alle spdommer tilsa at Hillary skulle vinne - og likevel vant grnderen med null politisk erfaring. Vi ble tatt p senga av valgresultatene, til tross for at disse politiske tendensene hvor hyrepopulismen vinner frem har gjentatt seg om og om igjen - i land etter land.

Sosiale medier svmte i dommedagsprofetier (og n har jo dommedagsklokka blitt stilt frem til to og et halvt minutt unna midnatt - s kanskje var det ikke s dumt tenkt?), og mange var svrt skuffet. Nederlaget for Hillary var stort. Se hvordan det ville vre ha ligget i hardtrening for et marathon hele livet, for s bli passert av en storryker ved mllinja. Omtrent snn antar jeg at det m ha fltes for Hillary ha tapt valget mot Trump. Men selv om enkelte av Hillarys motstandere, vil hevde at det at hun kunne tape for en klovn som Trump beviser hvilken elendig politiker hun er, s er jeg dypt uenig i den pstanden. Trump vant ikke fordi Hillary var drlig. Trump vant fordi han var best.


FOTO: Pablo Martinez Monsivais / Ap / NTB Scanpix

SPINAT VS. PIZZA! 
Se for deg at eksen din har ftt deg ny kjreste, mens du fortsatt sover i T-skjorten han aldri gadd hente: Hvem vil du helst snakke med om den nye kjresten?

Noen som undersker grundig hvem hun er og forteller deg sannheten om at den nye kjresten straks er ferdig med en doktorgrad i medisin, jobber som modell p si nr hun ikke serverer suppe p suppekjkkenet - og tilfeldigvis ogs er like glad i spille videospill som det han er? Eller noen som forteller deg at du er smartere, penere, kulere og snillere enn henne - helt uten trengte hverken ha sett eller mtt henne?

Se for deg at du er sulten og sliten etter en lang arbeidsdag, og trenger en matbit. Hvor vil du helst spise? P en restaurant hvor du ikke klarer skjnne hva noe av det som str p menyen er, og ender opp med mtte vente i n time p en kald spinatsuppe? Eller vil du heller bestille en pizza som du kan nyte i din egen stue, med ekstra ost og ekstra dressing?

Den kalde spinatsuppen er riktig nok mye bedre for deg. Det er bedre for helsa di, og det er bedre for miljet. Dersom man tenker langsiktig scorer spinatsuppa mye hyere enn pizzaen, og det er derfor ingenting i veien med tilby folk spinatsuppe. Likevel tr jeg pst ganske sikkert at dersom det var to boder ved siden av hverandre, hvor den ene tilbd gratis spinatsuppe og den andre tilbd gratis pizza - s ville ikke spinasuppe-boden hatt den lengste ken av de to. Ikke fordi spinatsuppe er drlig, men fordi det er pizza folk flest vil ha.

Alle har ftt med seg Trump sitt slagord Make America Great Again, men hva var egentlig Hillary sitt? Var detBreaking down barriers eller I'm with her? Eller... til slutt ble det vel Stronger Together, tror jeg?

Andre politikere snakker om bygge broer og bryte barrierer, som vakre metaforer for pleie relasjoner og ke forstelse. Trump derimot snakket om bygge mur. Ikke metaforisk, men en ekte og konkret mur p grensa mellom USA og Mexico.

Hillary representerte en politisk elite som bruker fremmedord man ikke skjnner, og som ikke har tid til forklare dem for oss (for lne Lisa Tnnes beskrivelse av Norges venstreside). Trump snakket p et sprk som folk forstod, selv om vi ikke langt tilbake fr den typen sprkbruk ble forbundet med at man mtte vaske munnen sin med spe.

Trump tilbd ikke velgerne fakta, fremmedord og politisk erfaring, men det de ville hre. Han tilbd velgerne pizza, mens Hillary tilbd spinatsuppe. Og likevel blir vi overrasket over at de valgte pizza?!

Men det mest overraskende av alt, er kanskje at vi fortsatt lar oss overraske! Folk lar seg til stadighet overraske over det Trump gjr som president, meg selv innkludert. Likevel slr tanken meg: Gjr han ikke egentlig AKKURAT det han lovet oss?

SJOKKERENDE TING TRUMP HAR GJORT SOM PRESIDENT:

Trump bekrefter at muren mot Mexico vil bygges! - og folk er dypt sjokkerte! Enda han snakket om denne muren gjennom hele valgkampanjen.

Trump fjerner informasjon om klimaendringer fra det hvites hus nettsider! - og folk er dypt sjokkerte! Enda han hele veien har benektet at global oppvarming er menneskeskapt, og har hevdet at konseptet er laget av Kina for hindre amerikansk industri fra vre konkurransedyktig - og aldri har vist noe spesiell interesse for hverken forskning eller fakta.

Trump har innfrt innreiseforbud til USA for syv muslimske land! - og folk er dypt sjokkerte! Enda han i presidentkampanjen sin, til stadig fremmet enn fullstendig stopp av innreiser til USA for muslimer inntil vre folkevalgte kan finne ut hva som foregr.

900 diplomater har gtt sammen og skrevet under et brev som viser at de er motstandere av Trumps innreiseforbud - og fr beskjed om at skal slutte hvis de motarbeider presidenten! - og folk er dypt sjokkerte! Enda han og strengt talt aldri har reagert p noen annen mte ovenfor meningsmotstandere enn slenge dritt om de og be de holde kjeft.

Og listen bde er og blir bare lengre..

HVORFOR LAR VI OSS SJOKKERE?
Misforst meg rett. Jeg er bde trist og redd for skaden han kan pfre bde USA og resten av verden, fordi jeg mener denne typen holdninger er giftige. Likevel er det pfallende hvor overrasket alle blir, over en president (eller politiker om du vil) som gjr akkurat det han har lovet - og det slr meg at det er her problemet startet i utgangspunktet.

Folk er ikke vant til at politikere gjr som de har lovet. Faktisk henviser alle de nevnte sakene til at det er noe dypt sjokkerende med en politiker som gjr det han har sagt at han kommer til gjre - og det er grunnen til at en mann som Trump, uten noen politisk erfaring ble valgt i utgangspunktet. Mange opplever det som nesten likegyldig hvem de stemmer p - og har veldig liten tillit til politikere. Dersom folk var mer vant til at politikere gjorde som de lovet i kampanjen sin i utgangspunktet, ville kanskje ikke politisk bakgrunn skape like mye mistillit?

Du gr an si mye om Trump. At han fremstr som en rasistisk og sexistisk blle, som ikke forholder seg til fakta eller forskning - og at han er mer opptatt av f viljen sin enn tenke p konsekvensene av handlingene sine i noen strre sammenheng. Likevel skal han ha to ting:
- Han tilbd de amerikanske velgerne noe de nsket under valget.
- Det kan se ut som om han holder det han lover (selv om det i hans tilfelle kunne vrt en stor fordel om han lot vre).

Det er trist at det er s overraskende med en politiker som gjennomfrer det han har formidlet gjennom kampanjen sin, men det er en ting som likevel er enda tristere: politikken han gjennomfrer.

Hvorfor blogger du?

Sprsml om hvorfor jeg blogger, er noe jeg har mttet svare p mer enn n gang, og jeg blir alltid litt pinlig berrt dersom noen snakker til meg om bloggen min ansikt til ansikt. Misforst meg rett: det er kjempekoselig med komplimenter og selvflgelig vil jeg jo at folk skal lese bloggen min (hvis ikke burde den jo vrt lukket). Likevel s er det flere aspekter ved det som kan fles litt ukomfortabelt (kanskje hovedsakelig fordi jeg ikke er s komfortabel rundt folk..). Jeg vet at man ikke burde skamme seg over gjre noe man liker, nr det ikke pvirker andre negativt. Og likevel s er det litt pinlig vre blogger - og det er det flere grunner til..

P bloggen prver jeg vre en mer usensurert versjon av meg selv, som ikke er redd for ta plass eller si det jeg mener. I virkeligheten vegrer jeg meg for snakke i sosiale sammenhenger og kjemper mot en naturlig tiltrekning mot f vre usynlig. Jeg mener fortsatt (minst) like mye i virkeligheten, men jeg er langt mer selektiv p hvilke meninger som fr komme til orde. Fordi jeg ikke fr til vre like pen i virkeligheten, gjr det at jeg tidvis kan ende opp med fle meg litt falsk.


(Hvor ofte viser jeg egentlig denne siden av meg selv "i virkeligheten"? Hater ikke jeg egentlig bde?)

Bloggen er et sted jeg har etablert for meg, hvor det er rom for at jeg sier mine meninger - og for at det handler om meg. Dersom man ikke nsker lese mine meninger eller synes det handler om meg, er det s enkelt som at man kan la vre trykke seg inn p bloggen - eller klikke p det lille krysset i hyre hjrnet p skjermet. Det blir litt som forskjellen p vre oppskende selger p gata, eller jobbe i en caf. Nr jeg befinner meg i en sosial setting hvor jeg ikke kjenner de jeg snakker med ekstremt godt, fler jeg meg som en oppskende selger som prver overbevise folk om kjpe noe de ikke ndvendigvis var ute etter i utgangspunktet (bare fordi de befinner seg p samme sosiale sammenkomst, behver ikke det bety at de vil bli venn med meg av den grunn).

Bloggen min blir derimot mer som en caf - hvor folk flest gr inn, fordi de har lyst p noe man kan f tak i p cafen. Selvsagt hender det at noen stikker innom cafen bare fordi de trenger lne toalettet, p samme mte som noen stikker innom en blogg for skrive noe dritt i kommentarfeltet uten engang ha lest innlegget. Enkelte kan la seg provosere av cafen hovedsakelig selger kaffe og ikke eksempelvis er en vinbar i stedet, p samme mte som enkelte kan g inn p en personlig blogg og forvente at den ikke skal vre personlig. Likevel vil de fleste, etter ha innsett at det var en kaffebar, slutte komme tilbake med mindre de nsker seg mer kaffe. Dersom noen blir skuffet over at det handler mye meg p min egen blogg, faller det nok p forventningenes urimelighet.

Nr det er sagt, s skal jeg ikke nekte for at jeg synes at det selvsentrerte aspektet ved blogging, er litt pinlig. En personlig blogg er selvsentrert, og min er intet unntak. Jeg skriver lite om hva jeg spiste til frokost og hva slags klr jeg har p meg, men det er like fullt side opp og side ned med ting som baserer seg p mine opplevelser, erfaringer, tanker og meninger om ting. Ingenting av det som er skrevet p denne bloggen, kommer fra noe objektivt ststed - og da er det lett fle at man fremstr svrt selvopptatt. Til tross for at det ta vare p seg selv er en forutsetning for kunne ta vare p andre, er det likevel ikke s positivt fremst som om ingenting annet er viktig heller..

Det er heller ikke snn at blogging er det formatet som blir tatt mest serist. Selv om det finnes mange politiske blogger, hvor blogging brukes for slippe unna landets sensur og hvor posterne risikerer fengselsstraff for publisere - er det likevel p langt nr disse som er blant de mest kjente eller som fr mest oppmerksomhet. I Norge er det rosabloggerne som har flest lesere og fr mest oppmerksomhet - og folk forbinder det i strre grad med silikonpupper enn samfunnsengasjement. Det er ikke til skyve under en stol at i et studentmilj s er det ikke blogging som ansett som srlig imponerende generelt sett, med mindre man nr ut til folk. For det er selvsagt greit vre blogger, dersom man er suksessfull. Hvor mange som leser bloggen, pvirker nemlig hvor legitimt det er skulle holde p med noen man liker. derimot skulle st for skrive en mindre populr blogg, er mer pinlig.

Det virker logisk at antall lesere har betydning for hvorvidt man skal skrive en blogg, eller om man like gjerne kunne ha skrevet en dagbok. Forskjellen for meg er likevel stor, helt uavhengig av om det har vrt n beskende eller 800 beskende innom bloggen min det siste dgnet. For hjernen min fungerer slik at med en gang noen andre kan lese det jeg har skrevet, s str det p en eller annen mte som ferdig. Dersom blogginnlegget er postet, er de tankene ute i universet og det er ikke noe poeng prve redigere dette til tusen.

Hvis det derimot bare er jeg som kan lese min egen tekst (hvilket gjelder uendelig mye jeg har skrevet opp gjennom) forblir det et evig work in progress og kan alltid forbedres og flikkes p. Dermed fr jeg heller aldri den samme flelsen av ha ryddet opp i hodet mitt, som jeg kan f av poste et blogginnlegg om noe. Et blogginnlegg avhenger (til en viss grad, og med mer eller mindre hell) av at jeg sorterer tankene i hodet mitt, og beholder en slags rd trd i det jeg formidler. Dermed tvinger det meg bde til samle tankene mine mens jeg skriver, samtidig som det gjr det mulig for meg gi litt slipp p de tankene fordi jeg har ftt til formidle dem (om s bare til noen veldig f).

Jeg har brukt mye tid p skamme meg over vre meg. Mine grunner til ha vrt deprimert var ikke legitime nok, fordi det alltid finnes noen som har hatt det verre, og jeg flte meg mislykket. Jeg brukte mye krefter p late som ting ikke var s ille som de har vrt, og p late som om det var andre grunner til at jeg hadde forsvunnet fra alt sosialt enn depresjon og angst. Konsekvensen ble at jeg flte at jeg hadde noe vre redd for, at noen skulle vite sannheten om meg - og jeg har funnet ut at det orker jeg ikke lenger.

Det viktigste aspektet med bloggingen for meg, handler ikke frst og fremst om at andre skal lese det jeg skriver, men at jeg skal fle at det er greit for meg skrive det. Det er ikke ndvendigvis snn at alt jeg skriver p bloggen min er ting alle trenger vite, men det er ting jeg har funnet ut at det ikke er s farlig for meg at alle vet - fordi det er helt greit vre snn som jeg er, ogs! 

Mange sier at det er verdt skrive noe dersom det bare hjelper n person- og det er tilfellet med bloggen min ogs. Alt som skrives hjelper minst n person - nemlig meg. Og alle andre er frst og fremst en veldig trivelig bonus!

Hvor kommer du EGENTLIG fra?

At man plasserer mennesker i bser ut i fra hvordan de ser ut, er et faktum. Basert p helt overflatiske ting gjr vi oss opp en mening om hvordan vi tror vedkommende er, og helt rlig s tror jeg ikke det i seg selv er s problematisk. Fordommer fr ofte mye pepper (enda det strengt talt er en forutsetning for forstelse), fordi det ofte omtales i sammenheng med fremmedfrykt og rasisme. Dette til tross er ikke fordommer s mye mer enn av vi bruker vre forkunnskaper om noe, til prve forst den vi mter - og det behver derfor ikke vre noe negativt, litt avhengig av hvilke forkunnskaper man sitter inne med. Hvis du for eksempel mter noen som gr rundt med en svr kjttkniv p et utested, og fordommene dine forteller deg at dette er et skummelt menneske og at du br holde deg unna, s kan fordommene dine potensielt redde livet dit.

Jeg tror dessuten at det er mye lettere kontrollere hvor mye spillerom man gir fordommene sine - og hindre de i gi en for mange og usunne begrensninger - dersom man er klar over og klarer innrmme ovenfor seg selv at de er der. Og dersom du fortsatt prver nekte for at du har noen fordommer, s antar jeg at er n av de som har fordommer mot de som har fordommer..

Frsteinntrykket noen gir kan ha stor betydning for hvordan vi oppfatter vedkommende, for det kan ha stor innvirkning p hvilken mulighet det er for at man blir bedre kjent. En stor del av frsteinntrykket, baserer seg p utseende hvilket har bde fordeler og ulemper.

Enkelte deler av utseende er selvvalgt, og bevisste valg gjort av vedkommende for hvordan de nsker iscenesette seg selv. Det er forskjell p hvilket inntrykk man fr av noen som gr kledd i helsvart og noen som gr i rosa, og det er forskjell p om man gr i skjorte eller hettegenser. Hvorvidt man gr med eller uten sminke, hvilken hrfrisyre man har og hvilket skoty er ogs med som en del av frsteinntrykket man har av noen.

I tillegg s kommer det alle de tingene som vi ikke har hatt noen innvirkning p - og som gr p alt det som er medfdt, og som handler mye om gener og biologi. For frre og frre av oss riktignok, gjelder det som befinner seg under klr og eventuell sminke. Ansiktstrekk, kroppsfasong og hudfarge er alle ting som har en betydning for fordommene frsteinntrykket man danner seg av noen, enda dette, i motsetning til klr, ikke er selvvalgte uttrykk for identitet. Ja, man kan sminke ansiktstrekkene sine snn at de ser annerledes ut, men nesa vil likevel vre den samme med mindre man operer den. Ja, man kan endra kroppsfasongen sin med trening og kosthold, men dersom du du har en kort overkropp og lange bein, s har du en kort overkropp og lange bein. Og ja, man kan til en viss grad pvirke hudfarge med hvor mye man befinner seg ute i solen - og hvor hy solfaktor man bruker, men det er bare til en viss grad.

Dersom man hilser p en ny person, er det helt normalt at sprsmlet Hvor kommer du fra? dukker opp p ett eller annet tidspunkt i samtalen. Det hjelper vedkommende plassere en geografisk, og derosm man skulle ha kommet til ha vrt p hjemstedet deres noen gang s fr man plutselig masse gratis nr det kommer til ting snakke om - hvilket kan vre hendig i starten av et nytt bekjentskap. Jeg mener derfor at det ikke finnes noe galt med at man spr noen om hvoor de kommer fra. Problemet oppstr dersom man ikke aksepterer svaret man fr, og flger det opp med Nei, men hvor kommer du EGENTLIG fra?. Et oppflgningssprsml som gjerne kommer dersom personen ikke ser typisk etnisk norsk ut, og som insinuerer at vedkommende ikke snakket helt sant nr de fortalte hvor de kom fra.

Selv har jeg opplevd bli spurt om hvor jeg egentlig kommer fra flere ganger selv, enda jeg er blek i huden og begge foreldrene mine er norske. Likevel har jeg ikke lyst blondt hr og fregner p nesa - og ser derfor ikke ut som den typiske skandinaver. Nr det er sagt, s er jeg faktisk strengt talt fdt i Texas - og dersom jeg svarer det kan jeg f hre at aah, ja, s det er derfor du ikke ser s norsk ut. Et svar jeg alltid har funnet komisk, fordi med den logikken ville jeg sett helt annerledes ut dersom foreldrene mine var i Zimbambwe eller Thailand nr de fikk meg - hvilket selvsagt ikke vrt tilfellet.

Forutsatt at dine foreldre er de samme, ville ikke en endring i fdestedet ditt pvirket hvordan du ser ut - og det samme gjelder for andre. P sprsml om hvor jeg er fra, har jeg heller aldri hatt for vane svare hvor besteforeldrene mine kommer fra, eller foreldrene mine for den slags skyld. Jeg har pleid svare p hvor jeg kommer fra, for det har tross alt vrt det de har spurt om - og det ville vre ulogisk forvente noe annet av noen andre.

Det er selvsagt lov vre nysgjerrig, men man har lov til velge hvor utfyllende og personlig man nsker svare p et sprsml. P samme mte som jeg har lov til si at jeg er fra Kongsberg og ikke M si at jeg er fdt i Texas, men flyttet derifra da jeg var veldig liten fordi foreldrene mine ble skilt - har andre ogs lov til svare helt kort. Jeg kan fint si at jeg er fdt i Texas, men det er ikke informasjon som forteller noen veldig mye om meg - og det fles derfor ikke alltid s relevant (i beste fall en fun fact som ikke forteller srlig mye om meg). Ikke liker jeg vpen, ikke spiser jeg kjtt - og ikke hater jeg homofile.

Om du spr noen om hvor de kommer fra, burde det vre greit at vedkommende selv velger hva de vil dele - og det blir uansett feil si Nei til svaret om hvor de kommer fra. Hvis du allerede visste svaret, kunne du latt vre sprre - og dersom du ikke vet det, s kan du heller ikke uttale deg om hvorvidt det er riktig eller ikke. Man er hverken ndt til oppgi gateadresse, eller fdestedene p et snt sprsml - og ut av respekt for folk er det undvendig grave dersom vedkommende ikke pner for videre sprsml.

Dersom jeg svarer at jeg er fra Kongsberg, ville et logisk oppflgingssprsml handlet om Kongsberg og ikke om hvor moren min eller hvor bestemoren min ble fdt. Om jeg derimot svarer at foreldrene mine bor i Kongsberg og jeg er hovedsakelig oppvokst der, men jeg ble fdt i Texas, s har jeg derimot i strre grad pnet stille sprsml om bde Texas og Kongsberg.

Misforst meg rett: Jeg mener ikke at man behver ha vonde hensikter for stille sprsml rundt hvor noen egnetlig kommer fra - for jeg vet at det kan komme av ren nysgjerrighet. Nr det er sagt, er det mange av de som ikke ser helt norske ut, og som har en annen hudfarge, som har blitt mtt med mye rasisme - og som konsekvens ikke fler den samme tilhrigheten i eget land - hvilket er veldig trist. I lys av det kan sprsml om hvor man egentlig kommer fra virke veldig som en litt krass pminner om at du er ikke som oss og du kommer ikke til bli det heller.

Hvis vedkommende er mrk i huden, kan du banne p at vedkommende selv er fullstendig klar over at de ikke utseendemessig passer inn i malen som typisk norsk - og de trenger derfor ingen pminner fra deg. Hvis de nsker si noe om det, s gjr de nok det - p eget initiativ! ;-)

En skikkelig diva?

De fleste av de jeg kjenner som er opptatt av datamaskiner har sterke meninger om hvorfor PC er best og Mac er dritt. Hadde jeg fulgt nye med p hva de forklarte meg, hadde jeg muligens hatt massevis av gode argumenter for hvorfor PC er s mye bedre. Problemet er bare at jeg ofte blir litt vrang nr noen prver tvinge meg til skulle gjre ting p deres mte. Dette til tross har jeg i revis benyttet meg av Apple-produkter (oh, the irony!).

Apple-produkterne nekter meg velge vrake i programvarer, og tvinger meg til gjre ting p deres mte. Dette er (forstelig nok) irriterende for mange data-entusiaster, men for meg (og penbart veldig mange andre) er dette ting som styrker brukeropplevelsen. Det er enkelt, rett og slett. Og det faktum at jeg aldri kjper noe annet plegg enn gulost, tyder p at flest mulig valgmuligheter ikke er noe jeg ndvendigvis sker etter i enhver sammenheng.

Jeg var derfor svrt tvilende til g i anskaffelse av PC, da jeg trengte ny laptop. Macbook Air-en min, som har vrt en trofast flgesvenn i mange r begynte nemlig minne overraskende mye om en humrsyk tenring. Noen ganger var den veldig samarbeidsvillig, men plutselig gjorde jeg noe den ikke likte - og da hjalp det ingenting at det ikke var vondt ment. Nr den frst hadde sltt seg vrang, var den eneste mte lse det p, gi den litt tid for seg selv, hvor den fikk koble helt av - for det gikk an prve ordne opp. Noen ganger ble jeg tilgitt relativt fort, mens andre ganger kunne det ta ganske lang tid fr den i det hele tatt var villig til at vi to kunne prve p nytt.

ha en laptop som er lite samarbeidsvillig, er veldig lite egnet som student - da studenthverdagen innebrer en del skriving av oppgaver. Er du dessuten som meg og har ftt bekjed om at du burde bli lege hele livet grunnet stygg hndskrift, er det lite hensiktsmessig ta notater for hnd - da disse er helt ubrukelige (les: uleselige) i etterkant.

Hele livet har jeg ftt hre at Apple-produkter er litt snobbete. En pstand jeg kan forst i lys av at produktene har hye priser generelt - og det stort sett alltid produkter som kan gjre det samme, uten at de koster like mye. Nr det beste argumentet mange (les: jeg) har for kjpe produktene er at de ser fine ut, s er det kanskje heller ikke s rart at det gr an tenke det heller.

Likevel skal det sies at jeg aldri har hatt en mer hardhaus laptop. Jeg burde nok ha mistet foreldreretten til MacBook Air mye fr. Den ble nemlig utsatt for grov omsorgssvikt. Jeg skammer meg srlig over den gangen jeg kastet den i sinne slik at det ble et stort hakk i klesskapet mitt. Derfor er det ikke s rart at den har blitt litt psykisk ustabil med rene. Dette til tross, har den fortsatt vre lojal nok til at den (sjokkerende nok) aldri har sviktet meg i den siste tiden fr en innlevering (Stockholm-syndrom?).

Laptopen jeg har n derimot, er mye mer en diva enn hva MacBooken min noengang var. Allerede n, enda jeg svidt har hatt den n mned, har den begynt vise antydninger til ha en litt for stor personlighet.

Her er noen eksempler p at PCen min er en diva:
Laptopen min elsker kunstpauser for dramatisk effekt, og benytter seg av dem i overkant ofte. Faktisk s ofte som HVER ENESTE GANG jeg setter p en video eller en sang med lyd, s er jeg ndt til vente 5 sekunder fr jeg faktisk fr lov til hre lyden. Kjempestas!

Laptopen min tydeligvis ikke s glad i st opp tidlig p morgenen, for da jeg var oppe og i forelesning klokken 08:15 og skulle ta notater, var den overhode ikke interessert i vkne. Faktisk var den akkurat som i koma, og samme hva jeg gjorde fikk jeg ingen respons. Og med ingen respons mener jeg ikke s mye som et lysglimt p skjermen. Det var frst da klokken var blitt nrmere to, og jeg hadde trykket p riktig knapp i intet mindre enn 60 sekunder i strekk at det var mulig kontakt igjen.

Laptopen min takler stress drlig. Dersom den fler at jeg krever for mye av den, fryser den helt - og gir opp. Dette hadde vrt greit nok, dersom jeg forstod hva det var jeg gjorde som ble for mye. Jeg har nemlig (s vidt jeg vet) ingen store programmer p den - og har ikke hatt den lenge nok til at jeg skjnner hvordan den har blitt treig.

Laptopen min reiser ingen steder uten sin egen veske, og er alltid beskyttet. Ok, greit - det siste der er riktig nok etter min befaling. Desto mer frustrerende er at det allerede er problemer med den. I motsetning til tidligere laptoper, gjr jeg virkelig det jeg kan for gi den en trygg og god oppvekst - og s er det takken? Makan.

Hper kjresten min finner ut av hvordan man kan fikse attitude-problemene p den etterhvert, hvis ikke er det fare for at jeg gjr som enhver emosjonell distansert overklasse-mor ville ha gjort.  Da sendes den vekk i hp om at noen andre skal klare lre den det jeg ikke fikk til - og nskes ikke velkommen hjem fr den har lrt oppfre seg!  ;-)

Nye Facebook-regler!

De aller fleste av oss har noen tanker om hvordan vi nsker fremst for andre. Mens det i virkeligheten kan vre vanskelig alltid ha en plettfri fasade, er det lettere kontrollere det inntrykket man gir av seg selv p sosiale medier. I mange tilfeller er resultatet mange smilende bilder tatt i heldige vinkler, som viser alle hvilket fantastisk liv man lever og hvilket vellykket menneske man er.

At folk bruker sosiale medier forskjellig, er en selvflge. Noen logger p Facebook n gang i uka eller sjeldnere, mens andre logger seg av n gang i uka. Til felles for de som bruker Facebook lite og de som bruker det mye, er at de har en formening om hvem de er p sosiale medier: hva de bruker det til - og hva de deler. De som er plogget hele tiden bruker det gjerne som en foretrukket mte kommunisere med omverdenen p (det er s mye lettere bare bruke Facebook), mens de som sjeldent er plogget kanskje i strre grad er innom bare for se hva som har skjedd der den siste tiden.

Hva og hvor mye folk deler p Facebook varierer enormt, og det er veldig mange som, i tillegg til ha sine egne regler for hvordan de selv bruker Facebook (den regelen kan vre har jeg tenkt det, skal jeg dele det!) - ogs har veldig klar formening om hvordan andre burde bruke Facebook. Noen lar det bli med tanken og ett og annet frustrert sukk, mens andre skriver lister for lre oss hvordan vi br oppfre oss p Facebook.

Misforst meg rett: jeg skjnner godt at folk kan la seg provosere over ting som postes p Facebook. Da jeg var yngre (les: 15 r og sint p ALT) kunne jeg irritere meg grnn over hvor teit det var dele bilder av vafler, status-oppdateringer om verdens beste kjrestepus - eller resultatene deres p alle mulige slags teite tester. Som sagt, jeg var 15 r og sint p alt. Til gjengjeld fikk jeg daglig dritt av klasse-kamerater for det jeg selv postet. Jeg brukte nemlig Facebook til dele sitater av typen: I love children, especially when they cry for then someone takes them away! - og det at statusoppdateringene mine var p engelsk, var selvsagt et problem (i senere tid fant jeg ut at det frst og fremst var problematisk for de som ikke var gode nok i engelsk til skjnne hva jeg skrev. Og det baserer jeg p at den som ga meg mest dritt for det, sa etter ett r p videregende at N kan jeg nok engelsk til skjnne hva du skriver p statusene dine).

Forskjellen p meg, de som ga meg dritt for hva jeg postet og de som skriver lister og gir en hel haug av mennesker kritikk for det de poster - er at, til tross for at jeg var 15 r og sint p ALT, s flte jeg ikke noe behov for prve nekte noen bruke Facebook slik de ville. S klart gr det an riste p hodet over hva enkelte velger dele. Det kan jeg finne p gjre selv ogs, Og jeg er veldig klar over at det er flere som rister oppgitt p hodet over det jeg deler p Facebook - og i alle fall p nett generelt.

Dersom man er blant de som rister s mye p hodet av det andre poster, at skrive en liste med regler for hvordan andre br bruke Facebook er den eneste mten unng nakkekink, har jeg et forslag. Prv sprre deg selv: Var denne posten her, rettet mot meg? Var jeg mlgruppen? Med mindre posten befinner seg p din wall - eller i din meldingsinnboks s kan det fort hende at svaret p sprsmlet er nei.

Dersom det er et kjedelig barnebilde, er det kanskje frst og fremst for at besteforeldre og nrmeste familie til barnet skal f se det? Dersom de har postet en uinteressant link om sprangridning - var den kanskje rettet mot de av vennene til vedkommende deler interessen? Dersom de poster bilde av solnedganger, s er det kanskje fordi de syntes det var et vakkert yeblikk og ville dele det med sine nrmeste? Og dersom noen poster massevis av innlegg om hva vedkommende har gjort og spist lpet av en dag, s er det kanskje fordi de bor alene og synes det er godt at noen ved hva de driver med ogs? (Det er nemlig ikke alle som har noen som spr om hvordan dagen har vrt, som de kan fortelle om alle de sm tingene til - og det hres kanskje teit ut for noen, men det kan vre veldig ensomt fle at ingen bryr seg eller vet hva man har gjort).

Kanskje har vedkommende som deler bildet av en middelmdig pizza, slitt med f i seg mat p grunn av en spiseforstyrrelse - og nsker vise familie og venner at de spiser, uten nske dele hele historien med alle? Kanskje fikk resultatet av en tpelig Facebook-test vedkommende til smile for frste gang p lenge etter en depresjon- og de nsket dele det med verden? Kanskje utgjr Facebook sine funksjoner for uttrykke flelser at det blir lettere fordi som ellers ikke fr det til? Kanskje velger man skrive statusen sin slik at det krever oppflgningssprsml, fordi man trenger fle at det er noen som bryr seg og spr om hva det er? Kanskje utgjr Kopier og del denne hvis.. en mulighet for enkelte til vise at de engasjerer seg i noe eller tenker p noe - uten at det klarer formulere noe om det selv? Og kanskje er grunnen til at enkelte skriver masse kjrlighetserklringer til kjresten sin p Facebook, at de vil at hele verden skal vite hvor viktig vedkommende er for fjerne usikkerheten til kjresten om at det er den de vil ha? Eller kanskje (og mest sannsynlig) er det noe helt annet. Uansett rsak s har du alltids mulighet til avflge postene til vedkommende, dersom de gr utover din livskvalitet.

Jeg kunne lagt ut i det vide og det brede om grunner folk kan ha til dele det de gjr - og allikevel ikke klart dekke alle tilfellene. Det er lett tenke at man kan vite mye om noen som deler mye av livet sitt p internett, men man er likevel ikke klar over rsakene som ligger bak. Det er ikke snn at funksjonen Facebook har i ditt liv, er fasiten og svaret p hvilken funksjon Facebook har for alle andre. Mange snakker om at Facebook og sosiale medier gjr oss mer asosiale fordi man snakker sammen uten mte hverandre, men det bidrar ogs til at de som av ulike rsaker (og det trenger ikke vre mer alvorlig enn at man er introvert og ikke orker mte mennesker hele tiden) ikke mter s mange - fr vrt mer sosiale. 
 

S, til alle de som foreslr en masse Facebook-regler for hvordan man skal vre p Facebook: Nei takk! Personlig synes jeg ikke at man trenger masse regler p Facebook, og mener man kommer langt n: behandle andre med respekt. Da er mye gjort! ;-)

Jeg er en hykler!



Jeg hater at bussen er forsinket, men vil at den skal vente p meg nr jeg er det!.
Jeg vet jeg ikke er alene om synes det er kjipt nr bussen er forsinket, snn at man ender opp med kommer for sent dit man skal. De fleste nsker vel strengt talt at bussen skal vre i rute, av bde passasjerer og sjfrer - og det er ikke noe veien i det. Det er bare at for min del, s stopper ikke kravene mine til bussjfrer der. Jeg synes nemlig ogs at det er dritkjipt av bussjfrer som ikke pner dra for en, dersom man er uheldig og kommer frem til bussen akkurat i det drene lukkes. Dette til tross for at nettopp det at enkelte bussjfrer stopper opp, fordi de som er uheldige og ender opp med vre litt for sene kan utgjre selve rsaken til hvorfor en buss ender opp med bli forsinket.

Det rom for at alle andre har feil og mangler, s lenge jeg ikke har det selv!.
Nr det kommer til mine medmennesker, er jeg stort sett raus i form av bde tillate og forst at de har sine greier, uten at det gjr de til noen drligere mennesker. Tvert i mot fler jeg egentlig ikke at jeg er venn med noen, fr jeg har oppdaget at de ogs har sine feil og mangler - fordi det er det som gjr de ekte. Nr det kommer til meg selv derimot, er jeg mye hardere - og jeg kan dmme meg selv snder og sammen for ting jeg har gjort. Av en eller annen grunn er det nemlig mye mer hplst nr jeg driter meg ut, enn om noen andre gjr det.

Jeg hater fordomsfulle mennesker! Og har fordommer mot de...
Her skal det riktig nok sies, at det er ganske lenge siden jeg falt p oppfattelsen av at fordommer i seg selv ikke er noe negativt, fordi fordommene egentlig bare utgjr de antagelsene vi har om noe, basert p hva vi besitter av kunnskap om det. Jeg mener derfor at man har et mye bedre utgangspunkt for kt forstelse, ved anerkjenne at man har fordommer og vre bevisst p svakhetene ved disse - fremfor benekte at man har noen fordommer i det hele tatt, hvilket jeg ikke mener at er mulig. De sterkeste motstanderne av fordommer, vil nemlig ha fordommer mot fordomsfulle..

Jeg bryr opptatt av miljet - og har innmari lyst til reise til India med fly...
Det er en god del ting jeg gjr, som anses som positivt for miljet. Jeg spiser ikke kjtt, jeg sorterer spla mi, panter flasker - og reiser med kollektiv transport. Jeg prver ta toget nr jeg skal til stlandet, og helt rlig s har jeg reist fint lite de siste rene. Den mangelfulle reisingen skyldes likevel ikke at jeg ikke har hatt lyst til reise - og hadde jeg hatt konomi og mulighet til det, s ville jeg reist mye mer enda fly (og srlig lange flyturer) er skikkelige miljverstinger.

Det er det indre som teller.. h.. jeg har ftt en kvise MIDT I panna. Sykt irriterende!.
Det er veldig lett si at man ikke dmmer etter utseende, og at det er det indre som teller. Det er personlighet som er det viktig - og hvordan man ser ut burde ha lite si. Jeg er selv skyldig i hevde at det er det indre som er viktig, og ikke hvordan man ser ut. Og likefullt synes jeg det er kjipt med kviser - og jeg synes det er kjipt at jeg ser ut som jeg ikke har sovet p n uke (noe som for s vidt nesten er sant).

Jeg fordmmer dobbeltmoral, og har det selv!.
Jeg dmmer Melania Trump for ha internettmobbing som en av sine fanesaker, samtidig som hun er gift med en som til stadighet mobber p nett - og jeg dmmer Jonas Gahr Stre for kjempe for snakke opp offentlig skole, samtidig som han sender egne barn p privatskoler. Dette er bare noen av flere, jeg har dmt fordi de har utvist en dobbelmoral. Til tross for at jeg er hykler selv.

De fleste har nok erfart hvor mye enklere det er gi gode rd til venner, enn hva det er faktisk flge disse rdene selv. Det krever tross alt mye mindre mene noe om hvordan man br leve, enn det krever faktisk leve etter det. Det ender fort opp med bli noen moralske unntak for en selv - som ikke er forenelig med vre prinsippfast. Det er kanskje ikke s bra vre hyklersk, men likevel tror jeg det i alle fall er bedre vre klar over det fremfor vre blind for egne feil. Hvis man legger merke til andres feil og ikke sine egne, kan jo andre etterhvert komme til oppfatte en som hyklersk! ;-)

Onde barn?

Hvis det er en ting jeg har mye erfaring med, s er det bli mislikt. Jeg har nemlig aldri vrt den alle liker og som har mange venner - og for vre helt rlig, s har jeg fortsatt ikke mange venner. Jeg har derimot en del erfaring med bli mislikt. Allerede som trering i barnehagen fikk jeg merke de harde konsekvensene av ikke bli likt, fordi man er annerledes. Der bestod nemlig dagene av enten bli kalt stygge ting, eller bli fullstendig fryst ut. Jeg fikk aldri vre med p leken, og det gjorde at dagene i barnehagen fltes veldig lange. Jeg husker jeg fikk huden full av kjeft fordi jeg la meg til sove i sandkassa om vinteren - og det var visst ikke lov. Jeg ble lei meg. Jeg mente aldri vre vanskelig. Jeg ville bare at timene skulle g, snn at det skulle bli kortere tid til mamma hentet meg - og tenkte at sove litt ville vre den beste lsningen.

Den siste tiden fr henting, stod jeg alltid og ventet p mamma - og det var ikke n eneste gang hun mtte g for lete etter meg fordi jeg var opptatt med leke og hadde glemt tiden.

Barnehagetante var ingen gode stttespillere, og prvde overbevise mamma om at jeg var tilbakestende. I dag ville de nok brukt psykisk utviklingshemmet. Jeg oppfrte meg nemlig merkelig og var lite sammarbeidsvillig - og derfor ville de ske om en ekstra assistent til meg. Jeg nektet nemlig blant annet tvert hoppe under hoppe sa gsa, og det var visst et stort problem. Mamma nektet akseptere pstanden p spass lite bevisgrunnlag, og jeg dro derfor rundt p diverse tester for sjekke hvordan det l an med den psykiske utviklingen og hvorvidt jeg faktisk hang etter. Jeg fikk testet bde syn og hrsel - og hadde ogs samtale med en dame som faktisk spurte meg hvorfor jeg ikke ville hoppe under hoppe sa gsa. Da fikk jeg fortalt at jeg var redd jeg skulle falle, dersom jeg fjernet begge beinene mine fra bakken samtidig - og hun fikk fortalt barnehagen at det ikke var noe i veien med utviklingen min, jeg tenkte bare mer p konsekvenser enn de fleste andre barn p min alder.

Mamma skjnte ikke hvor kjipt jeg hadde det i barnehagen. Jeg sa at jeg ikke trivdes, men jeg fortalte aldri hvorfor. Og barnehagetantene sa heller ingenting. Hun visste at jeg ikke elsket det, siden jeg alltid stod ventet p henne ved porten og aldri var opptatt av leke med de andre barna, men nyaktig hvor kjipt jeg hadde det, visste hun ikke. Hun prvde det hun kunne for at jeg skulle trives i barnehagen, og hun hentet meg nesten alltid tidlig s jeg skulle slippe vre der s lenge. Hun ordnet blant annet i stand en skikkelig fin bursdagsfeiring for meg, hvor jeg skulle f vre prinsesse for n dag - og hun ba masse folk fra barnehagen..

Noe av det fineste jeg hadde som liten var et dukkehus. En del av huset vi bodde i, som hadde vrt en gammel bod, var blitt pusset opp og malt - og gjort om til en TO(!)-etasjers dukkestue. I overetasjen l en tynn madrass p gulvet, med en stor hjemmelaget stoffplse med grisefjes som mamma hadde sydd - som utgjorde det som etter min mening var verdens fineste madrass - og i underetasjen var det blant annet et lekekjkken. P veggene hang det bilder, blant annet noen som tanta mi hadde malt. Jeg kunne ikke drmt om et finere dukkestue.

P bursdagsfeiringen tok det ikke lang tid fr de samme jentene som var slemme mot meg i barnehagen, tok over dukkestua. Den fine dukkestua mi herpet de som best de kunne. At ting kan bli delagt p en barnebursdag, det visste jeg allerede da. Etter bursdagsfeiringen til ssteren min satt det pannekaker fast i taket - uten at jeg tror noen egentlig mente noe vondt med det. Men dette var ikke noe uhell. De mente delegge. Jeg husker kjempegodt at den slemmeste av jentene s p meg mens hun la et bildet tanta mi hadde malt p et lerret p gulvet, og trampet hardt ned snn at den lille hlen hun hadde p skoene sine lagde et stort hull - og det var ingen tvil om at hun mente det. De hadde delagt det fineste jeg hadde, og jeg flte meg knust. Det var mye vondere enn alle gangene de hadde sltt, dyttet og kalt meg stygge ting til sammen.

Ikke s lenge etter var det en av mdrene til ett av de andre barna i barnehagen som fortalte mamma hvor slemme noen av jentene i barnehagen var mot meg, og at det ikke virket som om de som jobbet i barnehagen gjorde noe med det. Etter det slapp jeg g i barnehagen noe mer.

Kanskje var det da frykten min for mennesker virkelig satt seg. Det er ikke godt si. Litt skeptisk og tankefull var jeg fr jeg startet i barnehage ogs, men mten hvordan ting var i barnehagen var gjorde meg definitivt mer redd for mennesker enn jeg opprinnelig var.

Jeg mener ikke at det som skjedde i barnehagen er grunnen til at jeg ikke har flere venner i dag (det handler nok mye om personlighetstype), eller at det er roten til alt vondt som har skjedd meg kan spores tilbake til da - for det stemmer ikke. Men det vre redd mennesker og som flge av det virke fiendtlig innstilt til de mye av tiden, har vrt en flgefeil som fulgte meg frem til jeg startet p dramalinja - og flte det var greit vre meg og ikke bare den sarkastiske versjonen av meg selv som holdt alle p avstand.

I dag klandrer jeg (selvfgelig) ingen av barna som gjorde det mot meg. Jeg skal likevel ikke nekte for at der og da opplevdes forferdelig slemme og utspekulerte i det de gjorde. Blant annet bestakk de den nye jenta som jeg trodde ville bli venn med meg, med invitasjoner til McDonalds mot at hun ikke lekte med meg (det er nesten imponerende hvor utspekulerte barnehagebarn faktisk kan vre!). Der og da, fltes de rett ut onde - fordi de konsekvent dela for meg. Like fullt som det var jvlig da det skjedde, er det ingen del av meg som tror det var deres feil. Det ikke de som skulle satt en stopper for det som skjedde, eller srget for at de visste bedre. Det er barnehagetantene og det er foreldrene deres som skulle. 

Snn sett var jeg nok kanskje heldigere enn de allikevel. For de hadde det nok kanskje tusen ganger bedre enn meg i barnehagen, men nr jeg kom hjem fra barnehagen s kunne jeg vre sammen med mammaen min - og nr det kommer til mdre har jeg vrt heldigere enn de fleste.

Hvorfor fortalte ingen meg at ryking er helseskadelig?




Jeg var 23 r gammel da jeg sluttet ryke, og selvsagt visste jeg at ryking ikke var kult. Jeg rykte ikke fordi de kule kidza gjorde det, eller fordi jeg ikke visste at det var dyrt og helseskadelig. Det er svrt vanskelig, p grensen til umulig, ikke merke hvor dyrt ryking er, dersom man ryker. Som rykende student, er det ikke et hypotetisk scenario se for seg at man m velge mellom kjpe mat eller kjpe ryk. Og det er dessverre ikke hypotetisk, dersom jeg svarer at jeg i et hvert slikt scenario ville valgt kjpe ryk fremfor kjpe mat. (Og nei, dette er ingen klage p studielnet, da jeg p ingen mte hevder at burde dekke en nikotinavhengighet).

Jeg er ikke en av de som har ryket en sjelden gang i blant p fest, eller som tatt seg en sigarett i ny og ne - uten vre ordentlig avhengig. Jeg har vrt avhengig. Skikkelig avhengig. Heldigvis har ikke konomien eller Norges rykelov tillatt meg ryke til enhver tid, og som flge er jeg ikke like innrkt som jeg kunne ha vrt. Likevel er det ikke til skyve under en stol at ryk er det frste jeg tenker p nr jeg vkner om morgenen, og det siste jeg tenker p nr jeg legger meg. Ryking har vrt en skremmende stor del av identiteten min, og det slutte har faktisk medfrt seg en slags identitetskrise. Jeg er faktisk ndt til bli kjent med meg selv som ny - n som ikke ryker.

Mange mener at det er vanskeligere slutte snuse enn ryke, og det skal jeg ikke nekte for, fordi det vet jeg ikke. Jeg har nemlig aldri vrt avhengig av snus, og kan til en viss grad forst det i form av at snus er noe du kan bruke nr som helst - og som resultat kan absolutt alt man gjr gi assosiasjoner til snusing. Selv om ryksuget ikke har tilsvarende begrensninger, er i det minste rykingen i mitt tilfelle noe som har vrt forbeholdt det vre ute og har utgjort pauser fra det jeg egentlig driver med.

Jeg ville likevel trodd at identitetsmessig, s er det slutte ryke et strre tap. Mens de bruker snus, snuser hvor som helst, er det begrensninger for hvor man kan ryke. Som flge samles rykerne rundt et askebeger sammen og kommer i snakk, uten at man ndvendigvis har noe annet til felles enn at man ryker. Ryking er nemlig en sosial greie. Det vil si, det er sosialt rykere i mellom - og asosialt med hensyn til en rekke andre mennesker. For hate rykere, er selvsagt helt greit!

Jeg har, som mange rs ryker, erfart hvor sosialt akseptert det er slenge dritt om rykere. Jeg har opplevd at folk synes det er greit si fy faen, hun stinker! i det jeg gr inn i en forelesning - og jeg har ftt hre at det ikke burde vre lov ta bussen etter man har ryket. Jeg har ftt hre at rykere er egoistiske (fordi vi tvinger alle til puste inn giften vr) og dumme (for hvorfor skulle man ellers gjort noe s selvdestruktivt?). Resultatet blir at det som ryker, blir lett foretrekke andre rykere. Dette gjelder selvsagt ikke alle, men jevnt over er det lettere ha en samtale med noen som ikke hoster fordi man tok en ryk for fem minutter siden.

Misforst meg rett: Jeg mener ikke at det er greit ryke i busskuret eller i en folkemengde. Jeg er ogs helt enig i at man ikke burde ryke rett foran inngangen til et kjpesenter eller et sykehus, hvor folk ikke har mulighet til komme seg unna ryklukta. Ryking lukter vondt - og jeg skjnner at man synes det. Jeg synes ogs det. Jeg sttter ikke at man skal tvinge folk til ryke passivt. Samtidig s er det et faktum at: ett eller annet sted M man faktisk ryke, dersom man er avhengig. Da blir det fort ute - og dersom man bor i en by, innebrer det en reell fare for at mennesker kan komme til passere mens man ryker - uten at rykeren gjr dette for vre slem!

De frste ukene at jeg sluttet ryke slet jeg med mareritt, som alle sammen innebar mer eller mindre drastiske endringer med meg selv. Jeg klippet av meg alt hret, jeg ble lam, jeg tok masse tatoveringer, jeg fikk superkrefter osv. Likhetstrekket var at alle tingene i strre eller mindre grad ble forbundet med identitet (uten at jeg hevder at noen av disse tingene definerer noen som menneske). Min identitet. En identitet som (trist nok) har fltes bde skjr og srbar etter at jeg sluttet ryke, fordi jeg m finne ut hvem jeg er uten ryken.

Ryken har hjulpet meg med ta en time-out de gangene jeg har vrt stressa. Ryken har ftt meg opp av senga, p mine mrkeste dager. Ryken har gitt meg nye bekjentskap og venner. Ryken har gitt meg trygghet i sosiale situasjoner, fordi det har vrt noe holde p med. Ryken har gjort at det har vrt greit ikke si noe, fordi det er helt greit at det er stille mens man tar et trekk. Ryken har hjulpet meg med samle tankene mine, nr alt har vrt kaos. Ryken har roet nervene mine, de gangene jeg egentlig har flt meg for redd til gjre noe. Ryken har vrt min belnning til meg.

Jeg startet ikke ryke fordi jeg trodde det var lurt, men nettopp fordi det ikke var det. Jeg startet aldri ryke fordi jeg trodde det var en smart ting gjre. Jeg startet ikke ryke fordi jeg ikke skjnte de negative konsekvensene. Jeg startet ryke fordi jeg var lei av at jeg skulle gjre alt fordi det var lurt og jeg ville vre flink. Jeg ville gjre noe bare for meg. ikke fordi det var fornuftig, men fordi det var for meg. Naturlig nok var det starte ryke giftpinner den eneste logiske lsningen.

N gr jeg gjennom et helvete, fordi jeg nylig har sluttet. Flelsene mine er overalt. Jeg er sint og sur og grter for ingenting. Jeg har gtt fra vre en ganske rettferdig kjreste som sier hva hun mener og ikke forventer at noen skal lese tankene hennes, til bli en supersensitiv kranglefant. (N kan han virkelig angre p at han hadde lyst til at jeg skulle slutte). I tillegg s tenker jeg s mye p ryk n, at jeg i en samtale med en av mine beste venninner klarte erstatte navnet til kjresten min med ryk. Heldigvis endrer det ikke meningen min om at n er det slutt. Nr ryken har ftt spass stor betydning i livet mitt at jeg forveksler den med kjresten min, og livet tidvis nesten ikke fles verdt leve uten - begynner det bli p hy tid avslutte kapittelet hvor jeg betaler penger jeg ikke har, til en industri ingen br ha lyst til sttte.

Jeg vet at alle de tingene jeg fler at ryken har gjort for meg, egentlig er ting jeg har gjort for meg selv. Og jeg vet at jeg kommer til finne alternative metoder for takle de situasjonene hvor ryken har vrt til hjelp, som vil vre langt mindre helseskadelige. Det kommer nok til vre kjipt en god stund til, men etterhvert som jeg finner mine alternativer og erstatninger, s vet jeg at det blir bedre - selv om det ikke alltid fles snn.

Ps. N har jeg vrt rykfri i over n mned. Jippi!

Jeg fr ikke sove!

"Du m ikke sove! Du m ikke sove!
Du m ikke tro, at du bare har drmt!"

- Ingen fare, Arnulf verland. Jeg sover ikke i det hele tatt. Jeg vet at Trump er president, og jeg vet at diktet ditt er like relevant i dag som nr det ble skrevet. Og selvsagt vet jeg at det finnes strre problemer enn mine svnproblemer. Det er bare at uten svn, har jeg vanskelig for tenke lurt eller lsningsorientert rundt noe som helst.

 

Jeg er s lei av ikke f sove, og av ha en elendig dgnrytme. Helt rlig fles det som om min nvrende dgnrytme delegger livet mitt, fordi den forsterker alle de negative tankene mine, gir de strre plass til utfolde seg - og hindrer meg i kunne kontakte noen for komme ut av negative tankemnstre. Jeg sover ikke om natta, og det er helt umulig sovne fr klokka er mellom halv seks og halv sju om morgenen. Konsekvensen er at jeg enten vandrer rundt utslitt blant folk, i drlig humr og med lite krefter fordi jeg ikke sover - eller s sover jeg nr alle andre er vkne, og fr i alle fall ikke til sove om natta igjen.

Jeg prver, og har prvd, etter beste evne ikke sove om dagen - og alltid st opp til samme tidspunkt. Uavhengig av nr skolen starter, eller om jeg har forelesninger i det hele tatt - prver jeg st opp klokka sju. Likevel har jeg havnet inne i en ond sirkel. Selv om jeg ikke sovner fr tidligst halv seks, s str jeg opp klokka sju - og holder meg vken hele dagen. Jeg gr i forelesninger og ordner ting, og har i tillegg p alarmer hver halvtime hele ettermiddagen dersom jeg skulle klare sovne mens jeg holder p med noe for srge for at jeg da i s fall ikke fr sovet lenge. Til tross for at jeg ikke sover hele dagen, unngr koffein og sukker om ettermiddagen og ikke holder p med noe gy som kan gire meg opp fordi jeg fr lyst til fortsette med det, s fr jeg ikke til sovne nr kvelden kommer. I stedet blir jeg liggende til klokka er halv seks uten sove det minste - og i motsetning til dagen fr, har jeg ikke sjans til komme meg opp. Dette til tross for at rommet mitt fylles av sterkt lys, fra to kraftige lamper, klokka sju - og at jeg har hytaler alarm med HY(!) lyd p. Med andre ord: dersom jeg ikke fr en ordning p dgnrytmen snart, kommer sikkert de andre i kollektivet mitt til hate meg (om de ikke gjr det allerede).

Det fles bde urettferdig og ufortjent at dgnrytmen min har blitt som den har blitt, for jeg har ikke vrt oppe lenge med vilje s mye som n natt i 2017. Det har ikke blitt sent fordi jeg har vrt ute og festet. Jeg har ikke delagt nattesvnen ved se en spennende og liten skummel film, snn at jeg ikke fikk sove. Jeg har ikke blitt sittende oppe med en bok jeg ikke har klart legge fra meg. Jeg har ikke engang blitt sittende oppe for spille playstation frem til to(!). Jeg la meg mellom ett og to p nyttrsaften, og startet det nye ret med st opp tidlig hver morgen for jobbe p et lager fr jeg reiste oppover til Trondheim. Det verste jeg utsatte dgnrytmen min for, var at jeg sov store deler av togturen oppover til Trondheim - og siden det har det vrt et helvete.

Det er ingen del av meg som har lyst til vre vken nr alle andre sover, og s sove nr alle andre er vkne. Jeg vil studere, og studerer fag jeg er skikkelig interessert i. Det er med andre ord ingen del av meg som ikke nsker vre tilstede i forelesninger. Jeg har lyst til vre med venner og engasjere meg, men snn som dgnrytmen min er n - er ikke dette mulig. N vkner jeg til et sprsml om jeg vil vre med p noe, for finne ut at jeg ikke bare har sovet forbi tidspunktet jeg fikk invitasjonen, men faktisk ogs har sovet forbi hele arrangementet.

Og nei, jeg trenger ikke mange gode tips om at jeg m: unng koffein, holde meg unna sukker - eller kanskje til og med masse karbohydrater, ha dempet belysning om kvelden, vre i fysisk aktivitet p dagtid for bli mer sliten og s holde meg rolig de siste timene fr jeg skal legge meg, unng skjermer om kvelden, ikke gjre noe man synes er gy og spennende som vekker engasjement p kveldstid - og for all del ikke gruble eller havne i negative tankemnstre osv. Kort fortalt: jeg har ftt s mange tips for svnproblemer opp gjennom at jeg vet at noe av den eneste mten unng gjre noe feil fr man skal sove om kvelden, egentlig innebrer sove.

Jeg har hrt alt og prvd alt, og det selv om det er godt ment, er det veldig frustrerende med de som forteller meg at du m bare... Tro meg, hvis det var bare, s ville jeg ha gjort det alt. Det er p ingen mte frste gang i livet jeg har slitt med svnproblemer, det har vrt et problem fra jeg var veldig liten. Jeg har prvd diverse urter, drukket natta-te - og hatt sovemedisiner p resept (sovemedisin kan selvsagt virke avhengig av type medisin og svnproblematikken, men fordi jeg er lite begeistret for piller, prver jeg unng det i det lengste).

Jeg har alltid hatet legge meg, fordi jeg vet hvor lang tid jeg bruker p sovne - og det er grunnen til at jeg sov p gulvet i et r ogs. Dersom jeg la meg et sted jeg ikke forbant med at jeg skulle sove, var det lettere sovne - i sterk kontrast til alles tips om at du skal ikke bruke senga til noe annet enn sove. Ikke noe jeg vil anbefale videre med hensyn til rygg og nakke, men det fungerte i en periode for meg.

Det eneste svntipset jeg anser som nyttig i perioder jeg sliter med svn, er bestemme meg for st opp et tidspunkt - og s st opp. Jeg bestemmer ikke nr jeg sovner, og derfor synes jeg bare det er deprimerende prve planlegge et visst antall timer svn, fordi det faller utenfor min kontroll Med det mener jeg selvsagt ikke at jeg ikke prver legge meg innen et visst tidspunkt, bare at jeg ikke teller hvor mange timer jeg sover eller forholder meg noe srlig til det.

Problemet er bare at forelbig har jeg ikke ftt til det, to morgener p rad - og som resultat blir jeg bare tristere og tristere av alltid g glipp av alt. Enten fordi jeg er for trtt til f med meg det som skjer rundt meg og bare vandrer rundt forvirret og kaotisk - eller fordi jeg sover forbi alt som skjer.

Noen er misunnelig p de med sprettrumpe. Andre er misunnelig p de som alltid vet hva de skal si. Jeg er, mest av alt, misunnelig p de som klarer sovne i det de legger hodet p puta. De aner virkelig ikke hvor heldige de er.

Alle gjester bringer glede?

Dersom man har invitert folk p fest, kan det fles bde kjipt og tyngende dersom ingen av gjestene dukker opp tidsnok. Jeg vet ikke hvilket surrehue som klarte etablere fashionably late som en trend, men det er sjeldent kult for vert eller vertinne. Selv har jeg blitt overstadig beruset mer enn en gang, mens jeg har ventet p gjester som aldri dukker opp. Flelsen av at ingen kommer til dukke opp, er rett og slett alt annet enn kul. Timene fr angitt klokkeslett flyr forbi, mens man ordner alt man m ordne. Minuttene etter derimot, gr ulidelig sakte. Jeg mener selvflgelig ikke at det er bedre la vre komme, enn komme sent - eller at det ikke gr an glemme tiden, eller vre forsinket. Jeg mener bare at det planlegge komme for sent, er en uting.



Selv om jeg synes det en uting komme for sent, med tanke p verten eller vertinna, s m du likevel ikke tro at jeg ikke er skyldig i gjre dette selv. Fordi jeg er et surrehue, ender jeg naturlig opp med komme for sent til det meste som ikke har et tydelig satt klokkeslett. Det kan forsts som at: dersom jeg har en avtale med en person, skal i en forelesning eller p et mte - s kommer jeg tidsnok, og er faktisk oftere for tidlig ute enn for sen. I takt med hvor ls avtalen er angende et gitt klokkeslett, ker ogs sannsynligheten for at jeg kommer for sent. Dersom noen foreslr at vi skal mtes i sju/halv tte/ tte-tiden, kan klokka fort bli halv ni/ni fr jeg dukker opp.

Avtaler om at vi skal mtes p formiddagen, ettermiddagen eller kvelden er enda mer hplse. Jeg klarer bare ikke forholde meg til snne avtaler. Nr avtalen blir spass vag, s klarer jeg ikke forholde meg til den - og konsekvensen blir enten at jeg sitter klar hele dagen og venter p vedkommende, eller lever livet mitt som om avtalen ikke eksisterte. Begge taktikkene frer med seg frustrasjon hos minimum n av de involverte partene, og derfor prver jeg unng slike avtaler (les: fra tid til annen kjefter jeg p kjresten min dersom han foreslr at vi kan mtes p ettermiddagen, for: NR ER DET DA?! Til gjengjeld er jeg ogs skikkelig drlig p foresl klokkeslett, s han kan egentlig ikke vinne. Lucky guy!).

N skal det likevel sies, at det er i fest-sammenheng mitt manglende hensyn til vert/vertinne i strst grad er fremtredende. I andre sammenhenger kan jeg slite med forholde meg til grtete avtaler, som frer til at det komme til avtalt tid koker bort i grten, men det er ikke noe jeg gjr med vilje. Dersom jeg fr en festinvitasjon derimot, og jeg kommer for sent - er sannsynligheten relativt stor for at jeg mente komme for sent. Selvflgelig hender det at jeg er sent ute fordi dusjen i kollektivet er opptatt, alle strmpebuksene mine har hull - og jeg ikke har noen rene truser. Dessverre kan det like gjerne vre at jeg kommer sent, fordi jeg ikke tr komme frst. Her kommer det selvsagt litt an p hvem det er som inviterer, for er det noen jeg fler meg helt trygg og avslappet rundt (og her har vi rundet det ned til ca. tre personer) s kan jeg godt komme tidsnok. Dersom det mot formodning ikke skulle vre n av f, jeg slapper av rundt - er jeg derimot mye heller sent ute med vilje, uten ta hensyn til verten eller vertinnen. Dog, med tanke p nivet p mine smalltalk-egenskaper, vil jeg selv hevde at jeg nrmest gjr oss begge en tjeneste.

Jeg elsker vre vertinne. Jeg synes nesten det er pinlig innrmme, og prvde faktisk lenge undertrykke denne interessen, fordi det fikk meg til fle meg som en 50-talls husmor - og som en srs drlig feminist. Heldigvis har jeg blitt litt klokere med rene, og skjnner at jeg bde kan like varte opp for gjester og nske at alle har like rettigheter (imagine that!). Grunnen til at det n er pinlig innrmme, er at det fles litt teit hevde at jeg er glad i vre vertinne, og s likevel aldri invitere noen p besk.

Det er flere grunner til at at jeg ikke er s glad i ha besk for tiden. En av hovedgrunnene grunnene er at jeg ikke synes det er s kult med besk i et kollektiv, fordi foretrekker gjester andre steder enn p soverommet mitt - og det er rett og slett en umulighet snn som jeg bor n. I tillegg er kjkkenet i kollektivet mitt, stedet der drmmer gr for d. Det er bittelite, mrkt og som regel fylt til randen av oppvask (som s mange andre kollektiv-kjkken). Det er ingenting med det kjkkenet som innbyr til bruke timesvis p lage mat. Jeg vet det ikke er en ndvendighet bruke timesvis p kjkkenet fr man har gjester, men jeg har i alle fall roet med ned siden den gangen jeg bakte 12 ulike kaker til julebordet jeg inviterte ti. Det hadde kanskje vrt passende ogs, om jeg hadde bedt 60 personer og ikke 12 (overraskende spiste ikke gjestene n kake hver. Rart det der!).

Noe som for vrig er mye verre enn gjester som kommer for sent, er gjester som kommer for tidlig. Dersom jeg har invitert folk til klokka ni, er det ikke greit komme halv ni. Sannsynligheten for at jeg er ferdig ordne det jeg skal ordne fr tiden, er nemlig liten til ingen. Og det hjelper ikke at du kan hjelpe til, for det er nemlig svrt sannsynlig at dusjing og sminking er utsatt til sist - og jeg nsker ikke noen hjelpende hnd i noen av de tilfellene.

Det er likevel noe som er verre enn at gjester kommer for tidlig (heldigvis bare noen ytterst f ting, i min navlebeskuende tilvrelse). Det er nemlig folk som kommer p besk, uten at de er invitert. Det er ikke greit komme p besk uten forvarsel. For det frste er jeg et rotehue, og dersom du ikke gir beskjed i forkant, finnes det ingen garanti for at det i det hele tatt er plass til deg p hybelen, med mindre du nsker sitte p en liten haug av mkkete klr. For det andre; dersom jeg er alene, kan du banne p at jeg er naken. Det er med andre ord svrt liten sannsynlighet for at jeg kommer til slippe deg inn, dersom vi ikke allerede har en avtale - og enda mindre sannsynlig at jeg kommer til sette pris p overraskelsesbesket. S gjr oss begge en tjeneste: gi beskjed i forkant. Mengden tid jeg trenger, vil variere ettersom hvor godt jeg kjenner det - og hvor rotete og jvlig du har sett hybelen min tidligere. Har du bare sett hybelen min nyvasket, kan det vre lurt planlegge minst n uke i forveien.

Til tross for at det kanskje ikke virker snn, synes jeg likevel det er hyggelig med de som faktisk nsker beske meg - og jeg blir stort sett alltid glad dersom noen spr om jeg vil finne p noe. Det er nemlig en ting det er viktig huske:

Alle gjester bringer glede! Noen nr de kommer, andre nr de gr - og med familie gjelder stort sett alltid begge deler.

Alltid i siste liten!



Jeg har alltid drmt om vre strukturert, ha orden p tidspunkt og tidsfrister - og alltid vre ute i god tid. Jeg blir alltid helt forferdelig stresset dersom jeg er sent ute, og fr mest av alt lyst til rope og/eller grte. Dessverre har det forelbig blitt med drmmen, noe som er synd. Det ville nemlig vre lgn pst at jeg takler stresset med vre ute i siste liten godt. Jeg blir bde trist og sint- og fr mest lyst til grte og rope. Jeg skjnner selvsagt at det ikke egentlig lser noe som helst. Det er bare jeg blir s sint og skuffet over meg selv, at selv de gangene jeg klarer spare meg for faktisk grte eller rope, s endrer ikke det faktumet at lysten er der.

Skoleoppgaver er et eksempel p noe jeg aldri har ftt til vre ferdig med, fr det nesten er for sent. Dette til tross for at jeg, tro det eller ei, alltid er tidlig ute med lese gjennom og starte p en oppgave. Problemet er bare at selv om jeg sitter og venter p det minuttet oppgaven legges ut og starter umiddelbart, skjer det aldri at oppgaven er ferdig fr den absolutt m.

N har jeg heldigvis lrt meg operere med andre tidsfrister for meg selv, p alle de oppgavene som skal leveres p universitet i fysisk format. Bussforsinkelser og at printerne ikke virker, er nemlig ikke usikre momenter som man br belage seg p at kan skje - det er nemlig helt sikkert det, at det skjrer seg med minst en av delene. Jeg har i alle fall fortsatt til gode prve levere en hjemmeksamen hvor det ikke har vrt problemer med minimum en av tingene.

Det verste for meg, er derfor oppgaver som skal leveres over nett, fordi der kan man stort sett slippe unna med en mye mindre feilmargin. Som flge av dette har jeg for vane levere innenfor de siste ti minuttene - og i det siste har det vrt litt vel mange ganger hvor det har vrt innenfor de siste tre. Som resultat har jeg hyere puls etter ha innlevert en skoleoppgave, enn hva jeg har etter en intensiv treningskt - srlig de gangene nettet er tregt og kranglete i tillegg.

Min i siste liten-praksis er langt fra forbeholdt skolearbeid, men rommer en hel mengde med ting. Jeg er for eksempel ikke srlig glad i pakke, og heller ikke srlig glad i bruke masse tid p planlegge. I alle fall ikke ting som bare angr meg selv. Som flge bruker jeg minst mulig tid p dette, og pakker sjeldent kofferten fr tidligst n time fr avreise. Erfaring tilsier at jeg p denne mten pfrer nesten ulidelig smerte p de som lar seg stresse av at andre ikke er klare i god tid.

At det noen ganger har skjrt seg ha en s manglende interesse for planlegging, er nesten en selvflge. Og det er ingen god flelse sitte i bilen, to timer unna Gardemoen og sjekke billetten, for s se at flyets avgang er om 20 minutter.

Den gangen jeg husker best m likevel vre da jeg skulle reise til London sammen med ei av ssterene mine. Min eldste sster hadde tilbudt seg kjre oss til flyplassen. Hun trodde dog at vi skulle reise fra Gardemoen p det tidspunktet. Det samme trodde jeg. Heldigvis fant vi ut kvelden fr avreise at vi skulle til Torp (ikke Gardemoen), og derfor var det ndvendig skrive ut en veibeskrivelse. Dagen etter satte vi oss i bilen, ute i god tid, og fulgte veibeskrivelsen fra punkt til punkt. Problemet var bare at ingen av oss hadde lest gjennom veibeskrivelsen fr avreise, og plutselig kom vi til punktet Ta ferje over til.... Ferja hadde selvsagt nettopp dratt, og dermed fikk vi alt annet enn god tid resten av veien. P ferja fikk vi pakket over det vi trengte til hndbagasjen, og p flyplassen lp jeg i sokkelesten fra sikkerhetskontrollen og til jeg hadde kommet fram p gaten - og klarte dermed rekke det med ETT MINUTTS margin, fr gaten stengte.

I mange tilfeller er det en drlig egenskap vre s i siste liten og lite planlagt som jeg, men det finnes ogs enkelte situasjoner hvor det kan vre en fordel. Jeg har f. eks. opplevd bli ringt mens jeg sov p et flyplasshotell for en mellomlanding, og spurt om jeg ikke ville vre med p en ny reise samme dag som jeg landet - og da levd godt med bare vre hjemom en halvtime for pakke om bagasjen fr jeg reiste p en ny tur. Dette ville kanskje ikke en stor planlegger, takle like godt. Og selv om jeg synes den siste timen fr innleveringen av en skoleoppgaven kan fles ulidelig nervepirrende og stressende, s er det utrolig hvor skjerpet og effektivt ting faktisk gr til helt den siste tiden.

Jeg streber fortsatt etter bli mer organisert, fordi jeg tror det ville bidratt til gjre livet lettere, men er vel s opptatt av at det ikke er s farlig vre snn som meg heller, s lenge jeg overholder frister og ikke lar surringen min g utover andre - og det gjr jeg heldigvis (stort sett) ikke heller!

God smak og drlig humor?

Jeg tar meg stadig vekk i si at jeg har drlig humor, uten at jeg er helt sikker p hva dette innebrer. Sannsynligvis er det et forsvar. Et forvarsel jeg kommer med for drepe enhver forventning om at jeg skal vre morsom. Likevel s er det f ting som gir mindre mening, enn snakke ned sin egen smak. Det jeg ler av, er det jeg synes er morsomt - og det m vel unektelig vre det som er god humor for meg? Eller lever jeg i en forstelse av at det finnes en fasit for hva som er god humor, og har innsikt i at jeg selv ikke faller innenfor den kategorien?

Det er noe nesten hyklersk med at jeg hardnakket pstr at det ikke finnes noen fasit for skjnnhet, men likevel snakker som om det finnes en fasit for god humor. For jeg m vel p et eller annet niv mene at det er noe som er god humor, for kunne hevde at min egen er drlig? Kanskje er det noe jeg sier for trste meg selv for det faktum at jeg ikke oppfattes som morsom? Eller kanskje det bare er falsk beskjedenhet, for fremst mer sympatisk?

Faktum er at de frreste synes jeg er morsom. Mye av tiden prver jeg ikke fremst som morsom heller, men dersom muligheten byr seg for et godt ordspill klarer jeg sjeldent holde kjeft. Jeg som vanligvis ikke trenger pne munnen og si s mye som et ord gjennom en hel samtale, klarer ikke la vre si en vits som aldri fr noen andre enn meg selv til le. Jeg vet ikke hva det er, men forkjrligheten min for ordspill str, og har alltid sttt, sterkt. Faktisk s sterkt at jeg en gang ga ei venninne en trket dyrebsj p Valentine's Day sammen med et kort hvor det stod at jeg var dritglad i henne. I etterkant ser jeg hvorfor det ikke falt i god jord, og skammer meg nesten mer over ha brukt et s billig ordspill, som det faktum at jeg ga bort dyreekskrementer (og jeg lurer p hvorfor jeg ikke har mange venner..).

Ikke engang kjresten min synes at jeg er morsom. Det er veldig sjeldent han ler av mine morsomheter. Det vil si, ofte ler han ikke s lenge etter at jeg har sagt noe morsomt, men det er fordi jeg ler s godt av min egen morsomhet selv. Det er stort sett alltid ordspill som fr meg til le, og de som ikke tror jeg er dedikert i min forkjrlighet til ordspill kunne prvd lese skoleoppgavene mine eller bacheloren, som alle har et ordspill i tittelen. (For meg, som aldri er fornyd med noe av det jeg skriver, er det en kjempefordel! For, jeg blir kanskje aldri fornyd med selve oppgaven, men jeg kan bli veldig fornyd med eget ordspill!).

Jeg liker anse meg selv for ha et pent sinn nr det kommer til humor, men det er enkelte ting jeg bare ikke klarer f meg selv til le av - som er s lite morsomme at jeg fr helt vondt innvendig. Jim Carrey overbeviste meg om at han ikke er noen drlig skuespiller i Eternal Sunshine of a Spotless mind, men jeg fr helt vondt innvendig av enhver film annen film han er med i. Han er altfor mye, det blir bare masete og slitsomt - og veldig langt fra morsomt. Det spiller ingen rolle at alle synes han er hysterisk morsom, for personlig synes jeg det er helt ulidelig. Generelt prver jeg styre unna enhver film som beskrives som hysterisk morsom, fordi disse sjelden til aldri treffer meg.

Husker at jeg lenge tenkte at det var en dealbreaker for meg om en fyr syntes Jim Carrey var morsom, men mistenker sterkt at kjresten min kan vre en av de mange - uten at jeg er noe mindre glad i han av den grunn. (Men vi ser ikke Jim Carrey-filmer sammen heller, s ubetinget kjrlighet er det penbart ikke snakk om fra min side).

Selvironi er heldigvis en ting som mange synes er morsomt, og her er jeg intet unntak. Fordelen med selvironi er at det viser at man innser at man har feil, og viser ogs at man, i alle fall til en viss grad, har et avslappet forhold til det. Det skumle med selvironi er det kan tas litt vel langt - og i stedet for virke komfortabel med at man har noen feil og har en god dose selvinnsikt, s kan man fremst som masete og ekstremt usikker. Jeg er selv veldig begeistret for de som kan le av seg selv, men synes det blir for mye nr de behandler hele seg som en vits.

Selv liker jeg tro at jeg har en god porsjon selvironi - selv om det unektelig er blitt vesentlig mindre av akkurat dette etter at jeg sluttet ryke! For sitere meg selv: jeg trodde at jeg var et sympatisk menneske som kunne ta ting med et smil, helt til jeg sluttet ryke og inns at jeg egentlig er klin gren og dritsur.. Misforst meg rett: jeg kan fortsatt le av meg selv, og gjr det mye, men sjansen for at jeg i stedet blir sret eller sur er i mye strre grad tilstede n enn tidligere. Faktum er bare at ting generelt er litt mindre morsomt etter at jeg sluttet ryke, noe jeg virkelig hper gr over snart. Det virker tross alt veldig urettferdig at nr jeg endelig har klart slutte, s skal humoren min (av alle ting) g opp i ryk.

Helt rlig aner jeg ingenting om hva som er god eller drlig humor, utover mine egne subjektive meninger, som jeg er bevisst p at ofte i lite grad samsvarer med hva folk flest synes er morsomt. Alt jeg vet er at mangelen p en fasit, tilsier at jeg burde slutte snakke ned egen humor - nr den penbart samsvarer helt med alt jeg synes er morsomt. 

Jeg vet kanskje ikke hva god humor er, men jeg er ganske sikker p at det er sunt le - og dersom det innebrer ordspill bare jeg ler av, s fr det bare vre.

Mine uvaner!



1. Dersom jeg tar av en skrukork, tror jeg p magisk vis at plastflasken har blitt til en glassflaske - og det finnes derfor ikke noe hp om at den korken havner tilbake p flasken. Dette gjelder bde halvlitersflasker og halvannenlitersflasker, til min kjrestes store fortvilelse.

2. Uansett hvor mye Pepsi Max jeg har, vil jeg prve s hardt jeg overhodet kan f drukket opp mest mulig. Dette til tross for at det kan koste nattesvnen, grunnet altfor mye koffein. Det er med andre ord lite poeng i prve spare penger p kjpe store flasker, fordi jeg kommer til drikke alt - koste hva det koste vil!

3. Dersom jeg har p meg klr, og av en eller annen grunn har tenkt til slutte med det - s havner de klrne p gulvet. Enten mlet er bli naken fordi jeg skal i dusjen, eller jeg skal skifte til noe annet, s utgjr klrne plutselig bare en hindring. De er noe jeg m bli kvitt fra kroppen, s fort som overhodet mulig - og det er derfor ingen mulighet legge de noe annet sted enn dit tyngdekraften bringer dem.

4. Mange vil kanskje anse det som en positiv ting ikke vre s overflatisk eller opptatt av hvordan man ser ut, men jeg vet at moren min mildt sagt er lite begeistret for hvor lite jeg til tider bryr meg om hva andre tenker om hvordan jeg ser ut. Selv ser jeg ikke noe problem med g p butikken med morgenkpe og bustetehr, men mamma er langt i fra enig. P den lyse siden har jeg i alle fall sluttet ta trikken i morgenkpe siden jeg flyttet fra Oslo, s det gr i riktig retning!

5. Uansett hvor tidlig ute jeg er med starte p en skoleoppgave eller hjemmeeksamen, er det dnn umulig for meg f levert fr det er maks fem minutter til tidsfristen gr ut. Denne egenskapen passer srlig godt med hvor god jeg er til takle stress (som nok m sies vre langt under middels, bare spr kjresten min).

Dette er bare noen av mange uvaner jeg har, men heldigvis har jeg i hvert fall omsider sluttet med den verste av de - nemlig rykingen, og sier meg forelbig fornyd med det!

Ring meg!


Jeg har aldri vrt en av de jentene som har sittet i timesvis og ventet p at crushet (i flge Jodel er det visst det som brukes) skal ta kontakt. Det vil si, i alle fall ikke fr jeg fikk meg kjreste. Basert p sikre kilder (Jodel igjen, gitt), s virker det som om mange bruker mye tid p vente p at den de er betatt av skal ta kontakt. Enten det er skrive til de p facebook, svare p snap - eller hva det n enn er folk bruker n til dags. Nr jeg leser at at folk sitter og venter med pne snappen de har ftt fra crushet, blir jeg dessuten pinlig bevisst p at selv om det kanskje egentlig er 17-rsgrense p appen, s er nok brukerne vesentlig yngre. Enten det, eller s er det bare jeg som har blitt gammel og er utdatert (utdatert har jeg vel strengt talt alltid vrt).

Selv har jeg alltid vrt drlig p flge alle disse normene med vente p at han skal snakke til en frst, ikke sende for mange meldinger og late som om jeg ikke er interessert. Som flge av dette har jeg sendt mange dumme meldinger opp gjennom, og sikkert virket bde ukul og over-entusiastisk (les: teit og desperat) til tider.

Jeg husker veldig godt en gang da jeg var 18 r og en venninne av meg sa til meg at jeg skjnner ikke hvordan du tr vre snn foran en du er betatt av!. Jeg s p henne sprrende og spurte Men hvis han ikke er interessert i meg nr jeg er meg selv, s er det vel ikke noe vits uansett?. Hun svarte at Joda, men man trenger kanskje ikke seg selv s mye!. Det hun prvde lre meg var nok at det kan vre lurt vre en litt bedre utgave av seg selv i starten. En litt mer polert versjon, til begynne med.

Det kan kanskje virke veldig riktig at jeg ikke var srlig god p late som om jeg var noen andre (ironisk nok med tanke p at jeg har en del skuespillererfaring). Fordi jeg ikke fikk til noe annet, var det for s vidt riktig for meg, men s var jeg ogs singel frem til jeg var 22 r. Og selv om jeg liker fortelle meg selv at det var selvvalgt, s skal man ikke se bort i fra at det kan vre en viss sammenheng mellom hvor drlig jeg var (og fortsatt er) p disse spillereglene og sivilstatusen.

Av ren nysgjerrighet spurte jeg kjresten min om jeg hadde gitt et feilaktig inntrykk av meg selv i starten. Jeg visste allerede at jeg alltid gredde hret og dusjet fr vi mttes, og stort sett ogs sminket meg. Jeg var med andre ord klar over at det var var visse overflatiske forskjeller mellom n og hvordan ting var helt i begynnelsen. Jeg fortalte derfor at jeg var ute etter vite om det var noen forskjeller p personlighet. Frst kom han (klok som han er) ikke p noe, men etterhvert fikk jeg presset han til svare, og da ld samtalen vr omtrent som dette:
Kjresten min: Du er kanskje litt mer nrtagende enn du virka i starten.
Jeg:
(Sier ingenting).
Kjresten min: Tok du deg nr av det?
Jeg:
Kanskje.. Litt?
Det var kanskje ikke det jeg hadde mest lyst til hre, men det var i hvert fall pinlig sant - og den som spr fortjener svar.

Det frste som slr meg nr folk venter p at den de er betatt av skal ta kontakt, er at de faktisk har mulighet til ta kontakt selv. Det gr an spare bde tid og krefter p selv sprre om vedkommende har lyst til ta en l eller en kaffe en dag. Det verste som kan skje er at vedkommende sier nei - og hvor mye tid er det egentlig verdt bruke p en som ikke har lyst til tilbringe tid med deg? Som en som har invitert gutter ut p denne mten selv, kan jeg si at de fleste synes det er kjempekoselig bli spurt, og takker ja (kanskje mest av alt fordi de blir positivt overrasket over at en jente spr).

For noen betyr det mye at man blir spurt - og jeg kan selvsagt skjnne at det er noe man har lyst til. Som en som har innsett at det ikke er gitt at man noen gang blir bedt ut, fordi norske forhold i dag enten starter p en fest eller p tinder, skal jeg innrmme at jeg er glad for at jeg har blitt bedt ut. Jeg er dog mindre sikker p om jeg er s glad for at jeg har svart ja ved flere tilfeller. N skal det sies at for en som synes at sosiale situasjoner er krevende i utgangspunktet, s er ikke en date med noen man ikke kjenner, drmmesituasjonen. Det er dmt til bli kleint og ubehagelig. si at datingen min ikke var noen storsuksess, ville vre en underdrivelse. Faktisk endte n av sammenkomstene med at jeg ble stalket i flere r etterp, s dersom du aldri har vrt p en date fr, s kan det faktisk hende at det var like greit.

Personlig foretrakk jeg alltid vre ute med de jeg valgte, fremfor de som valgte meg, men det er jo selvsagt en smakssak. Jeg skal p ingen mte pst at jeg er objektiv, for pst noe annet enn at det var jeg som valgte kjresten min (fr han etterhvert ogs valgte meg) er nrmest en underdrivelse.

Og jeg brukte kanskje litt mindre tid enn andre p vente p meldinger fra crushet fr, men gudene skal vite at jeg bruker mye tid p vente p meldinger og svar fra han som er kjresten min n! Han skal i hvert fall ikke beskyldes for vre blant de som sjekker mobilen sin for ofte ;-)

Lr diskutere som en drittsekk!

Har du vurdert kommentere p nettaviser, men vet ikke helt hvordan? Har du problemer med vite hvilke etiske retningslinjer man br benytte seg av i en nettdiskusjon? Frykt ikke - alle dine bnner er n besvart! Her kommer mine tips for hvordan nettopp DU kan lre deg diskutere som en drittsekk p nett!

Din evneveike pingle! - Dersom vedkommende holder seg til sak, og det viser seg at det er noe vedkommende gjr godt, husk at det alltids gr an g til personangrep p noen! Her er det om gjre vre mest mulig usaklig og usmakelig og bruke det man har av fordommer som utgangspunkt. Noen ganger kan bildet deres gi noen gratis gullkorn, men pst at vedkommende er helt uten fremtidsutsikter, evneveik, pinglete og lever i en rosa boble er alltid en sikker vinner.

Forpult rvkjrt! - Bruk alltid flest mulig banneord! Alle vet at banneord er slagkraftige, og det finnes f ting som styrker et argument som noen skikkelig stygge gloser. Hvorfor bruke ord som veldig, nr du kan bruke jvlig? Kom igjen! Hvis Trump kan, s kan du!

Det finnes viktigere ting engasjere seg i! - Minn alltid den du diskuterer med p at det finnes viktigere ting engasjere seg i!. Sannsynligvis aner ikke vedkommende at det finnes flere viktige ting i verden enn akkurat det dere diskuterer. Dermed utvider du vedkommendes forstelse p en revolusjonerende mte ved komme med en slik pminner.

Sutrekjerring! - Dersom du diskuterer mot en kvinne, br du kalle henne sutrekjerring eller masekjerring, og hvis hun vger ymte frem en feministisk agenda og nsker om likestilling, kall henne gjerne ogs mannehater og problemene hennes for i-lands-problemer. Da utviser du et moderne kvinnesyn, og meningene dine vil nrmest automatisk oppfattes som fremtidsrettede. I tillegg imponerer du dine diskusjonsmotstandere med evnen din til sette deg inn i andres situasjon.

Stakkars hvite heterofile mann! - Dersom du diskuterer mot en mann, br du bruke privilegiene han er fdt med mot han, for alt det er verdt. P samme mte som noen mennesker har valgt bli fdt med mrk hud og/eller homofil-legning, har han valgt bli fdt som en hvit heterofil mann. Det er derfor viktig huske p at dette er et godt argument for hvorfor han ikke burde ha retten til ytre sine meninger.

Du skriver som en tredjeklassing! - Dette er et kjempegodt argument dersom vedkommende har skrivefeil. Alle vet at de som har dysleksi eller ikke har norsk som morsml, umulig kan ha noe positivt bidra med i en diskusjon. Den beste mten forhindre at de prver bidra i fremtiden, er derfor angripe deres intelligens. Det er viktig angripe selvtilliten til de med dysleksi s tidlig som mulig, snn at de tier - hvis ikke kan de jo plutselig ende opp som statsministeren vr!

Er det detta skattepenga mine gr tell? - Det er ingenting som styrker ditt eget pathos som minne de du diskuterer med p at DU betaler skatt, og DU dermed burde f bestemme hvordan pengene br brukes, det er jo tross alt DINE PENGER som driver Norge. Det er hyst usannsynlig at noen av de du diskuterer med betaler skatt selv, s dette argumentet fr de til innse hvor mye viktigere du og dine skattepenger er enn alle andre i Norges befolkning.

B BU B BU, her kommer PK-purken! - Dersom noen kommer med et argument som virker fornuftig, kan det alltids avfeies som politisk korrekthet, og snt tull skal i alle fall de du diskuterer med vite at du ikke kjper. Alle vet at det ikke gr an ha meninger som anses for vre politisk korrekte p ordentlig. Mens PK-idiotene ikke tr si hva de egentlig mener, er ikke du redd for trkke p noen tr eller krenke noen for vinne en diskusjon!

Fr du tar det endelige valget om diskutere som en drittsekk p internett, er det likevel noen ting du br vre klar over:
- Selv om du ikke ser reaksjonen til vedkommende du diskuterer med, betyr det ikke at vedkommende ikke har flelser eller kan bli sret av det du skriver!
- Sannsynligheten for at noen kommer til f en utvidet forstelse av noe som helst, etter en snn diskusjon, er minimal.
- Det er en reell fare for at de du diskuterer med begynner behandle deg med like lite respekt som du behandler de med.
- Dersom du har samvittighet, str du i fare for ende opp med en drlig sdan etter en slik diskusjon.

Enten man diskuterer p internett, eller ansikt til ansikt br man behandle de man diskuterer med, med respekt. At noe skjer p internett, betyr nemlig ikke at det ikke skjer i virkeligheten.

Alle fr som fortjent!!!

Det er mye jeg er lei. Jeg er lei av slaps, folk som smatter med tyggis og jeg er tenringer som str i en klynge enten foran eller rett innenfor inngangsdren til en butikk. Jeg er lei av Sylvi Listhaug, Trump og folk som skriver falske nyheter for tjene penger p klikk. Jeg er ogs drittlei suksessfulle mennesker, som roper og skriker om karma og at man fr som fortjent.

Til deg som hardnakket hevder at man fr som fortjent: Hva m man ha gjort for fortjene fdes med HIV? Hvor ille m barn ha oppfrt seg for fortjene sulte? Hvilke synder har man begtt for fortjene bli voldtatt?

Dersom man fr som fortjent er det bare slutte gi penger til veldedige forml, fordi de som befinner seg i en drittsituasjon er selv skyld i at de har havnet i den situasjonen. At noen vokser opp i krig, mishandles eller er fdt med en livstruende sykdom er slettes ikke trist - de fr jo bare som fortjent?

Det er ogs bare tull vre veganer eller vegetarianer fordi man ikke nsker subsidiere dyremishandling. Noen ville kanskje si at det er feil at hner avlives etter ha lagt egg i ett r, ikke for bli mat engang, men for bli sppel. Enkelte ville kanskje si at det ikke er riktig fete opp dyr i en s stor fart, at de fr hjerte og beinproblemer som flge av det. Andre vil kanskje si at det er noe i veien med at n gris p 85 kilo ikke har krav p en kvadratmeter engang.

Disse menneskene glemmer selvsagt at alle fr som fortjent. De tre millionene med hner vi kaster rlig i Norge, har jo selvsagt p et eller annet tidspunkt oppfrt seg som sppel, og da er det bare rett og rimelig at de blir det. Det er dessuten ikke et ukjent fenomen at griser i kjttindustrien har atferdsproblemer, i blant sloss med hverandre og til og med gnager av hverandres hale oppe ved roten. Med snn oppfrsel er det intet annet enn rett og rimelig at de m bo trangt, og bli mat. Boforholdene kommer jo selvsagt som konsekvens av atferdsproblemene - eller var det omvendt? Nei?

Jeg er ikke heldig som er oppvokst som norsk statsborger, med de mulighetene det medfrer. Nei, jeg er rett og slett et litt bedre menneske enn de som ikke har blitt fdt med tilsvarende muligheter. Hurra for meg.

Jeg mener ikke si at mange av de som lykkes, ikke har jobbet hardt for det. Jeg vet at det er mange som har jobbet seg opp fra ingenting. At det er mange som kommer fra en fattig oppvekst med drlige kr, som har klart kjempe seg ut av fattigdommen og oppndd suksess. Jeg kan skjnne at de fler at de fortjener det de har oppndd, fordi veien deres har ikke vrt enkel. Det er likevel skremmende hvor enkelt det er ikke bry seg om de som ikke har oppndd det samme.

P meg virker det som om enkelte benytter seg av karma som en sutteklutt for slippe fle skyldflelse over egen suksess, og for hvorfor man har s mye mer enn de fleste andre. Dersom det folk fr som fortjent, er det ingen grunn til ha drlig samvittighet for slse penger p rdyre spa-behandlinger, Chanel-vesker, Louboutin-sko og hotellopphold i egen by(!) fordi det en deilig avkobling.

Hvis alle fr som fortjent, er det blodig urettferdig at enkelte m betale toppskatt. Toppskatt er jo i s fall en straff laget for alle de som jobber hardest, er det ikke? Alle de som trenger sttte fra for eksempel NAV eller nyter godt av andre velferdsgoder, er jo i bunn og grunn bare litt latere enn de som tjener mer?

Eller kan det tenkes at det finnes andre grunner til at man ikke har like hy inntekt som hverken handler om drlig arbeidsmoral eller moral for vrig? Kan det tenkes at noen jobber hardt, men likevel ikke tilbys de samme mulighetene som deg? Kan det tenkes at noen er fdt inn i elendighet, uten at det er deres skyld? Kan det tenkes at det finnes ondskap i verden, som rammer mennesker og som ikke fortjener det? Kan det tenkes at dyr drepes og mishandles ufortjent?

Jeg kan skjnne at tankegangen om at what comes around, goes around kan fles stttende, fordi det tilsier at det hersker et slags rettferdighetsprinsipp. Et slags prinsipp hvor man ikke slipper unna med det dersom man er slem, og at dersom man er et godt menneske, s vil man oppleve gode ting. Jeg skjnner at det kan vre fint tenke at rettferdigheten rder.

Problemet er bare at i virkeligheten kan en seksuell overgriper slippe unna med 3 mneder i fengsel, mens den som ble utsatt for overgrepet kan ende opp med psykiske problemer for resten av livet. Er det rettferdig? Fikk man da som fortjent?

Er det fortjent at Mahad Adib Mahamud mister statsborgerskapet og som flge, alle rettigheter, etter 17 r i Norge? Etter 17 r i et land hvor han har tatt utdanning, stiftet familie og betaler skatt? Er dette noe han "fortjener" basert p et anonymt tips? 

Jeg kan skjnne at man kan fle at det hersker en viss rettferdighet i det dersom en person som har pfrt andre mye vondt, selv fr kjenne p litt smerte. Jeg kan skjnne at en del av en selv kan synes det er godt at noen som har kritisert en, selv fr kjenne p litt kritikk. Jeg kan se det menneskelige i at man nsker at folk skal f smake litt av sin egen medisin, men like fullt mener jeg det er noe vs pst at alle fr som fortjent.

Det er mulig karma kan vre en bitch, men det er man jammen selv ogs dersom man oppriktig mener at alle fr som fortjent.

Ting som virker.



001. regn som trommer mot ruten, nr jeg fler meg nostalgisk.
002. nr noen tr vre veldig rlige.
003. komplimenter man aldri fr hre, fordi de sies til andre.
004. ordspill.
005. folk som klarer vre helt seg selv.
006. rare klr med masse farger.
007. folk med god selvtillitt.
008. fin musikk.
009. heliumballonger.
010. folk med rar latter.
011. lyslenker.
012. en god bok.
013. nr noen klarer gi et visuelt bilde p noe jeg fler.
014. fine tegninger.
015. god mat.
016. f en god klem nr man virkelig trenger det.
017. spise popcorn p kino.
018. skikkelig bra teater.
019. g barfot i mykt gress.
020. morgenkpa mi.
021. lukten av kjeller.
022. kaffe.
023. regissere.
024. drmmer.
025. impulser.
026. reise.
027. lre.
028. grnne planter.
029. hjelpe noen.
030. engasjerte mennesker.
031. cirka absolutt nesten alt med teater.
032. nye venner.
033. gamle venner.
034. hunder som logrer.
035. vre vertinne.
036. gi en massasje.
037. f en massasje.
038. nr hret er supermykt og lukter sjampo.
039. sand mellom trne.
040. lukten av havet.
041. fart.
042. f til noe man ikke kan.
043. utfordre seg selv.
044. katter.
045. bt.
046. skog.
047. en sildrende bekk.
048. grte av glede.
049. palmer.
050. vre p festival.
051. pene fotografier.
052. rare ting.
053. glitter.
054. snille mennesker som viser omsorg.
055. rare sangstemmer.
056. dyna mi.
057. markblomster.
058. fisketur.
059. rondane.
060. caf i paris.
061. folk som viser meg tillitt.
062. mammas kjrlighet.
063. hjemmelaget potetstappe.
064. observere mennesker.
065. ta vare p folk.
066. f et innsyn i noens tanker.
067. rent sengety.
068. nybarberte legger.
069. hotell.
070. pynte seg fr man spiser p restaurant.
071. restetaco.
072. masse krller.
073. strmper.

074. sol.

075. blgeskvulp.
076. vamluftsballonger.
077. kikke p stjernene.
078. brev og postkort.
079. alenetid uten vre ensom.

080. srlandsdialekt.
081. frokost ute.
082. grilling.
083. markjordbr.
084. noe glede seg av.
085. mimre over gamle minner.
086. corona en sommerdag.
087. plaske med beina i vannkanten fra en brygge.
088. sovne med en gang man legger hodet p puta.
089. se p stjernene.
090. fine kjoler.
091. solbrune legger.
092. danse i regnet.
093. ost. all slags.
094. vite at noen tenker p deg.
095. kald klut i panna nr man har feber.
096. filmer man s nr man var liten.
096. lukten av syriner.
097. folk som kjemper for rettferdighet.
098. dyktige dansere.
099. kunst.
100. kjrlighet, i alle former

Helt konge vre konge?

(Takk til Arne Schau-Knudsen som var litt mer enn bare inspirasjonskilden til teksten, som langt p vei er en parodi av Vestkantrap!).

Da jeg var liten jente tenkte jeg
det er prinsesse jeg skal bli!,
men da var jeg ung og dum og naiv
og ante ingenting om hva det egentlig ville si.
De kongelige snakker om vre verdier som et folk,
men jeg er oppvokst i det landet her,
og jeg trenger ikke dem som tolk.

vre kongelig og folkelig p samme tid,
det er'kke lett,
de lever andre liv enn oss,
det blir en forskjell rett og slett.
vre folkelig fra kongehuset,
er noe av det tffeste som er.
Hva filler'n skal de snakke om,
at det er journalister bde her og der?

Vokst opp i kongehuset,
men du vil s gjerne bli som de som er,
fra Lesja og fra Holmlia,
eller Bekkestua i Sandvika.
Vokst opp i kongehuset,
men du vil s gjerne bli som de som,
lever i stillhet,
men det er'ke lett kopiere dem.

Jeg bare digger det de snakker om,
jeg bare digger det de gjr,
men det er ingen her i mitt nabolag,
som jager paparazzier p dr.

Jeg hrt at som kongelig, har man ikke stemmerett engang,
men i resten av landet,
der stemmer vi s fort vi kan,
Jeg tror ikke jeg er noe srlig god til tie,
jeg er i hvert fall litt i tvil,
med tanke p at jeg ikke har no' erfaring,
med ikke f si - det jeg vil!

vre kongelig og folkelig p samme tid,
det er'kke lett,
de lever andre liv enn oss,
det blir en forskjell rett og slett.
De sitter og venter p at noe tft skal skje,
mens livet gr forbi,
og hva filler'n er vel folkelig
med at noen raker tang fra stranda di?

Vokst opp i kongehuset,
men du vil s gjerne bli som de som er,
fra Lesja og fra Holmlia,
eller Bekkestua i Sandvika.
Vokst opp i kongehuset,
men du vil s gjerne bli som de som,
lever i stillhet,
men det er'ke lett kopiere dem.

jobbe som hndtverker,
hres alltid barka ut,
Man er ikke like folkelig som prins,
og bortskjemt konge-gutt.
Folket hater politikken,
stoler ikke p politikere,
Kongelige har ikke stemmerett,
s de fr ikke gjort en dritt med det.
Folk flest legger ut p Facebook,
om de blir drita p en fest,
men dersom prinsen gjr det samme,
Blir den sakens Se og Hrs "mest lest".

En prins m passe p hvordan han ter seg,
hvis ikke blir det overskrifter om han,
mens jeg kan gjre hva jeg vil,
s lenge loven sier at jeg kan.

vre kongelig og folkelig p samme tid,
det er'kke lett,
de lever andre liv enn oss,
det blir en forskjell rett og slett.
vre folkelig fra kongehuset,
er noe av det tffeste som er.
Hva filler'n skal de snakke om,
at garden bruker stygge klr?

Vokst opp i kongehuset,
men du vil s gjerne bli som de som er,
fra Lesja eller Holmlia,
eller Bekkestua i Sandvika.
Vokst opp i kongehuset,
men du vil s gjerne bli som de som,
lever i stillhet,
men det er'ke lett kopiere dem.

Hva filler'n skal de snakke om,
de er ikke som folk flest!
Hva fillern'n skal de snakke om,
de f'kke engang dratt p fest.
Hva filler'n skal de snakke om,
de vil vre som den gjengse mann.
Hva filler'n skal de snakke om,
det er ikke som folk flest!
Hva filler'n skal de snakke om,
hva deres PR-rdgiver trenger?
Hva filler'n skal de snakke om,
deres bruk av vre skattepenger?
Hva fillern'n skal de snakke om,
om at de har en kammertjener?
Hva filler'n skal de snakke om,
nr de ikke fr sagt det de mener?
Hva filler'n skal de snakke om?
Hva filler'n skal de snakke om?
Hva filler'n skal de snakke om?
Hva filler'n skal de snakke om?
Hva filler'n skal de snakke om?
Hva filler'n skal de snakke om?



Hva filler'n skal de snakke om?!

Levende kosedyr?

Jeg er over gjennomsnittet glad i dyr, og som liten var jeg heldig nok til f lov til ha omtrent alle de dyrene jeg skulle mtte nske meg i kategorien mindre kjledyr. Faktisk hadde vi s mange dyr at vi tidligere hadde et eget dyrerom, som jeg noen ganger i oppveksten lurte p om vi hadde for at jeg skulle ha lettere for f meg venner. Jeg hadde nemlig ikke s innmari mange venner, men det var ikke vanskelig f noen til bli med en hjem p besk dersom en nevnte dyrerommet. (Mistenker dog at sprre noen om de vil bli med meg hjem og se p dyrerommet mitt i dag, ville ftt en ganske annen effekt). 



Opp gjennom oppveksten min har vi hatt tre papegyer, nymfeparakitter, undulater, kaniner, marsvin, chinchillaer, rotter, en hamster, en ilder, ender, katter og hunder. Her skal det sies at vi ikke hadde alle disse dyrene samtidig. Av de dyrene som har vrt bare mine og mitt ansvar (dog med hjelp fra mamma avhengig av alder - og nei, jeg hadde ikke alle samtidig), s var det en papegye som het Charlie, nymfeparakitten Piwo, chinchillaen Skala, rotta Rita, hamsteren Noshi, ilderen Brutus og endene Cola, Solo, Singo, Pepsi, Cider og Champagne. Synet mitt p dyrehold er nok i dag, ikke helt det samme som det var da - og i dag viser jeg heller forkjrligheten min for dyr ved ikke spise kjtt, fremfor putte de inn i et lite bur og tvinge de til bare elske meg (for ja, jeg hadde litt jungeldyret Hugo-tendenser), men jeg innser at det er lett for meg si som har ftt prve alt. Til tross for at jeg er mindre begeistret for dyr i bur enn hva jeg var tidligere, vil jeg p ingen mte pst at jeg ikke var opptatt av de dyrene jeg hadde.


(Her ser du f. eks. tre av endene mine, som jeg brukte timevis p grave etter mark til). 

Et av de morsomste dyrene jeg har hatt var en hetterotte. Rotta Rita var tam som f, og elsket sitte p skulderen min inne i hret mitt (Skulle selvsagt gjerne vist frem et bilde av Rita, men p den tiden var det ikke vanlig at sm barn hadde kameramobil - og derfor har jeg ikke noe srlig bilder av henne, hvis jeg i det hele tatt har noen lenger). Hun kunne nesten en halvmeter fra en kommode og til meg dersom jeg ropte p henne - og klatret dessuten opp beinet og forbi magen opp til skulderen dersom jeg ropte og hun gikk ls p gulvet - fortrinnsvis under tilsyn. Hun beit meg aldri, med unntak av en gang da hun nettopp hadde ftt unger - og skulle beskytte ungene (noe jeg selvsagt aldri klandret henne for). Dersom du lurer p hvordan hun fikk unger, s kan det jo nevnes at som flge av at Rita var et veldig festlig kjledyr s nsket ogs en av sstrene mine seg en rotte - og det fikk hun. Rune var en hannrotte, og mtte derfor ha et eget bur da Rita og Rune ikke kunne vre sammen uten tilsyn.

Problemet var bare at han ikke holdt seg inne i buret sitt. Han fikk derimot til pne bde sitt bur og Ritas bur, og snn hendte det seg at Rita ble gravid. Dersom du ikke er klar over det, s kan en rotte f to kull p en parring, og i motsetning til mennesker ligger ikke normalen p ett barn av gangen. Det var heller ikke lett finne ut hva som holdt Rune inne, da vi prvde mange forskjellige lsesystemer uten hell. Ett av forskene innebar for eksempel en liten hengels, men da klarte han likevel pne dra slik at det ble en sprek som han igjen klarte klemme seg flat nok til komme gjennom. surre rundt stltrd hjalp heller ikke, da det viste seg at han klarte surre denne opp selv. Slik fortsatte det, og for hvert mislykkede forsk fikk vi to nye kull med rotter. Til slutt fikk vi beskjed fra dyrlegen om at de ikke kunne ta i mot flere rotteunger fra oss, da rottene vre produserte raskere enn de klarte selge dem. Det var vel p det tidspunktet at vi inns at vi var ndt til gi bort rotta Rune, og holde oss til kvinnelige rotter etter det.

I lpet av kullene var det likevel snn at flere av ssknene mine ogs fikk seg rotter fra kullet  og etterhvert ble det utvidet til at enkelte av de som beskte oss ogs fikk lov til ha sin rotte hos oss. Resultatet var at vi hadde en liten rotteflokk, og selv om de kom godt overens med hverandre - s ble de mindre og mindre tamme. Etterhvert var det bare jeg som turte ta ut rottene fra buret, og jeg kan ikke klandre de som ikke turte. Det var nemlig ikke stor forskjell p gemyttet til den gjengen og gemyttet til villrotter - og de beit dersom de flte seg truet, noe de gjorde av at noen ville ta de ut av buret og vekk fra flokken for kose.

Jeg vet det er mange som ikke er glad i rotter som kjledyr, fordi de har en ekkel hale. Farmoren min var ikke spesielt begeistret for rotter. Problemet hennes var bare at jeg var enda mindre begeistret for tanken p ikke skulle vre sammen med rotta mi i en hel helg. Resultatet ble derfor at Rita ble med p hyttetur. Det var selvsagt kjempestas at jeg fikk lov, og ideelt sett s burde det jo blitt en historie om hvordan farmoren min ble overbevist om hvor flotte rotter var. Problemet var bare at Rita stakk av mens vi var p hyttetur. Sannsynligvis var ikke dra p buret lukket skikkelig, eller s hadde hun klart pne den opp selv. Konsekvensen var i alle fall at Rita var vekk, og jeg var snderknust og redd for at jeg aldri skulle f se henne igjen. Vi lette etter Rita i timevis uten hell, fr vi til slutt s henne - og hun pilte oppover beinet mitt og opp p skuldra mi til alles store lettelse. Etter den gangen lrte jeg i alle fall at det var en drlig id ta med seg rotta si p overnattingsbesk.

Det er selvsagt ikke bare rotta Rita jeg har minner med. Jeg kunne fortalt i evigheter om papegyen min som fly avgrde langt inne i skogen, mens hele familien fulgte etter - og som syntes det var kjempegy helt til han ble redd for at vi skulle g fra han og da kom seg raskt p en skulder. Jeg kunne fortalt om ilderen min som elsket bite sstrene mine i beina fordi de ble s hysteriske, og som fungerte som en vaktbikkje i form av la meg f vre i fred p rommet mitt (Han gikk alltid ls p rommet mitt, til enhver tid). Jeg kunne fortalt om hamsteren min som elsket vre med rundt i jakkelomma mi, og som jeg smuglet med meg p skolen - og hvordan hun alltid klarte komme seg ut av buret sitt p nye eventyr og likevel aldri ble spist av katten vr (som skjnte og aksepterte det at Noshi var kjledyret mitt, og ikke noen hun skulle spise). Jeg kunne fortalt om hvordan jeg gravde etter mark til endene mine og hvordan de elsket vralte rundt og sjekke hva folk holdt p med i hagen. Det var tross alt mange dyr, og det har (naturlig nok) blitt til enda flere historier - og det var jo heller ikke snn at jeg bare hadde pelsdyr.

En skal nemlig ikke se bort i fra at grunnen til at jeg endte opp med krller, er at jeg hadde syv akvarium inne p barnerommet mitt p et tidspunkt, hvorav ett av de var strre enn et gjennomsnittlig badekar med sine 660 liter. Klimaet p barnerommet mitt var med andre ord tropisk, og luftfuktigheten var hy.

Tross dette, er jeg likevel skeptisk til dyr i bur. Fisker er ogs relevant i den sammenhengen, da jeg i senere r har lrt at det at gullfisk har s forferdelig drlig hukommelse er noe folk forteller seg for slippe ha drlig samvittighet for hvor liten plass fiskene har. Hunder er n ting, da de blir en del av menneskeflokken ogs. Katter (med katteluke) er enda bedre, fordi dersom de ikke trives, s bare flytter de.

Jeg mener ikke si at ingen dyr kan ha det godt i fangenskap (selv om mange absolutt aldri burde vre det, etter min mening), eller at man ikke kan ha grdsdyr, bruksdyr eller noen form for kjledyr. Jeg mener bare at det kan vre litt lurt stille seg selv noen kritiske til sprsml til dyreholdet sitt i forkant. Selv om kaniner er innmari ste, s er det ikke ndvendigvis s stas vre kanin dersom de bor i et bittelite bur i en blokkleilighet og aldri fr se sollys, eller spise friskt gress.

Jeg dmmer ingen som har kjledyr, om det s skulle vre kanin eller hamster (det er jeg da virkelig ikke i posisjon til, s mange dyr jeg selv har hatt), men oppfordrer alle de som nsker seg et dyr ikke bare velge dyr etter hvilket de synes er stest. Velg heller etter hvilket dyr du har muligheten til  gi et godt liv (dersom det er noen). Selv om dyr kan vre innmari ste, s er det noe ganske mye mer enn "levende kosedyr". 

Jeg er helt enig i at er kos med dyr, men dyr blir aldri kosedyr - selv om enkelte av de er innmari glad i kos.

Morgenstund er tull i grunn!

At jeg er morgengretten, er ingen godt bevart hemmelighet. Det er noe de aller fleste som har tilbragt morgenen med meg, er smertelig klar over. Verst var det da jeg fortsatt bodde hjemme, og vi var mange som skulle opp og bruke kjkkenet til samme tid. Kjkkenet var i utgangspunktet for trangt til at det var plass til hele min intimsone. Ikke fordi kjkkenet er unormalt lite, men fordi intimsonen min var unormalt stor. skulle dele det med andre, var derfor ikke noe jeg var spesielt begeistret for - og jeg gjorde heller ikke noe stort poeng ut av skjule hva jeg flte. Jeg sukket s hylytt jeg klarte dersom noen var i veien for meg, og dersom noen stod innenfor rekkevidde mens jeg skar brd, skal jeg ikke nekte for at skjrestilen min gjorde at ofte skumpet bort i vedkommende med albuen. Dette var selvsagt et uhell jeg hadde hver morgen. Uflaks det der.

Dersom du tror at jeg har blitt mindre morgengretten med rene, tar du feil. Det eneste jeg har blitt, er bedre til skjule det. Det vil si, jeg er blitt bedre til sky unna folk og holde kjeft de frste 20 minuttene jeg er vken. Det er lite poeng snakke med noen fr jeg har drukket dagens frste kaffekopp, fordi da er jeg rett og slett bare ikke hyggelig. Jeg nsker ikke snakke med noen de frste 20 minuttene jeg har vrt vken, og de som har prvd det - nsker heller ikke snakke med meg.

Nr man er nyforelsket vil man gjerne vise seg fra sin beste side, har jeg hrt - og til en viss grad erfart. Man prver opprettholde en illusjon om at man alltid er velstelt, alltid lukter godt og at man grer hret daglig. Til tross for at det tidvis kan g lang tid mellom hver dusj og at jeg tidvis virker ute av stand til gre mitt eget hr til vanlig, var likevel den mest imponerende illusjonen jeg skapte, om morgenen. Kjresten min har nemlig sagt til meg at Du er jo som regel i godt humr om morgenen. Godt humr om morgenen har jeg nok sjelden vrt, men forelsket skal jeg ikke nekte for at jeg bde var - og fortsatt er er, tiltross for at illusjonen om at jeg er en morgenperson er sprukket for lenge siden.

(OBS! Dette bildet er oppstilt, og gjenspeiler ikke virkeligheten!).

Opp gjennom rene har jeg lest utallige artikler om hvordan norske mennesker er s reserverte og lite imtekommende. Nordmenn viser sjeldent flelsene sine med mindre de er fulle, og de setter seg aldri ved siden av noen p bussen dersom det finnes en annen mulighet. Dersom to nordmenn ender opp med bli sittende sammen p bussen, unngr de blikkkontakt og stirrer tomt ut i lufta i hver sin retning - gjerne med hvert sitt headset for unng at noen misforstr og tror de er ute etter snakke med folk.

Det er ogs en klassiker snakke om janteloven, og om hvordan man i Norge ikke skal tro at man er noe. De fleste, i alle fall av de som har lest noen kvinnemagasiner opp gjennom, har lest opptil flere saker med overskrift la Fuck janteloven!, hvor saken dreier seg om at man m trre bryte normer og tro p at man selv er god. Vi nordmenn er, i flge en helt rekke uplitelige kilder fra diverse kvinnemagasiner, inngrodd i en forstelse av at mennesker ikke skal tenke for hyt om seg selv.

Personlig jobber jeg hardt for unng vise flelser om morgenen, og jeg skulle gjerne gtt med to headset for minske muligheten for at noen utveksler noen ord med meg p bussen om morgenen. Jeg har ogs lett for st p bussen, dersom det ikke er en ledig toseter slik at jeg kan sitte innerst og dermed kunne se ut av vinduet hele veien slik at jeg slipper blikkontakt med noen p bussen. Dette gjr at jeg oppfattes som typisk norsk, reservert og lite imtekommende. Disse pstandene utviser i liten grad noen forstelse for hvorfor det er snn, og for meg er mye av grunnen at jeg er morgengretten.

Det er nemlig en grunn til at jeg unngr snakke om morgenen, og det er at jeg er pottesur. Jeg unngr vise flelser, fordi det er lite trivelig med noen som gr rundt og ser ut som de bare har lyst til delegge noe. Det er mulig jeg virker kald og litt utrivelig dersom jeg unnlater snakke med personen ved siden av meg p bussen morgenen, men det er tross alt bedre enn at jeg skulle pnet kjeften og fjernet enhver tvil.

Selv om jeg stort sett unner andre mennesker suksess, skal jeg ikke nekte for at mange av tankene mine om morgenen, i stor grad minner om Janteloven. Fr jeg har ftt i meg kaffe br nemlig ingen tro at de er noe - eller at de kan lre meg noe. Da er det nemlig ingen som duger - og nde den som vger le av meg da.

Dersom du elsker morgener og tenker at morgen stund har gull i munn - fint for deg! Men du kan spare deg bryet med overbevise meg om fle det samme. Det kommer ikke til skje, og i alle fall dersom du kommer med argumentene fr klokka er 10:00.

Livet er som en dans p roser!


(Livet er kanskje som en dans p roser, men jeg kan ikke danse). 

Lykkepress er noe de aller fleste av oss har kjent p. At det p et eller annet tidspunkt er spass sterke forventninger om at vi skal vre glade, at man fler man svikter dersom en ikke er i godt humr. Bursdager og hytider er tidspunkt hvor det er forventet at man skal vre i godt humr, og det kan fles bde vondt vanskelig ikke vre det.

Som norsk statsborger har jeg kjent enormt mye p lykkepresset. Ikke fordi nordmenn er kjent for g rundt og smile hele tiden, men fordi jeg er spass mye mer priviligert enn s uendelig mange andre fordi jeg er norsk statsborger. Fordi jeg er norsk statsborger fr jeg muligheter mange andre bare kan drmme om  og derfor burde vre glad. Jeg burde vre glad og takknemlig, men likevel fr jeg ikke alltid det til. Dypt inne i en depresjon, fltes det som en tvangstrye som gjorde det vanskelig puste. ikke klare vre lykkelig som norsk statsborger, fikk meg til fle meg s uendelig mislykket og utakknemlig.

Nylig har det vrt jul og juleferie, og julen er en hytid som i stor grad brer preg av lykkepresset. Familien er samlet, det er fri, god mat - og ikke minst gaver. Da M man jo vre glad, m man ikke? Hvis ikke er man vel egentlig en utakknemlig dritt?

N skal vi kose oss! synes jeg er en svrt morsom uttalelse. Det er ikke en veldig morsom beskjed f, men jeg opplever det likevel litt komisk at det brukes - fordi i mitt hode er det mtte noe, og det kose seg to ting som jevnt over passer ganske drlig sammen. Ting blir sjeldent koseligere,av at man fr beskjed om at de skal vre det - og f ting oppleves mer krampeaktig enn gode minner som foreviges med strenge beskjeder om stilles opp og Smile til kamera!. Sannsynligheten for at noen blunker er stor, og sannsynligheten for at noen ikke flger meg er enda strre. Etter 15 forsk har alle kramper i kjevene, og resultatet er som regel et bilde som i liten grad gjenspeiler hvordan det egentlig var.

De fleste i dagens samfunn er (til en viss grad) bevisste p hva de poster p sosiale medier, og har en formening om hvordan de nsker fremst. Derfor gjenspeiler Facebook og Instagram (eller blogger for den saks skyld) i liten grad virkeligheten. Med det mener jeg ikke at folk ndvendigvis redigerer bildene de legger ut, selv om det unektelig er en del som gjr dette ogs, men at man kun deler enkelte sider av livet sitt - og da gjerne de beste av dem. Det gjr at sosiale medier drukner i lykkelige mennesker som baker boller og gr p ski - og samtlige av de med kjreste har verdens beste.

Selv om man er klar over at folk gjerne fremstiller livene sine som bedre p sosiale medier enn hva de er i virkeligheten, er det likevel ingen automatikk i at det at man vet at det er snn, gjr at man ikke blir pvirket. Selv har jeg pleid unng sosiale medier nr jeg har vrt inne i en drlig periode, fordi jeg kan fle meg enda mer mislykket. Det kan nemlig vre fort gjort sammenligne seg med andre, selv om man egentlig er klar over at det ikke er noen sammenheng mellom hvor mislykket man selv er og hvor vellykkede andre er. Jeg blir ikke dummere av at andre er smarte eller styggere av at andre er pene, men jeg kan bli tristere av at alle andre er glade. Dersom jeg fler at alle andre er gladere enn meg, fler jeg meg enda mer ensom og mislykket fordi jeg selv ikke fr til vre lykkelig.

Det er nemlig ikke snn at man har det bra hele tiden. Livet er mer enn skiturer og bollebaking, srlig for meg som ikke kan st p ski og ikke tler gluten. Livet er nemlig som en dans p roser. Noen ganger gr bevegelsene av seg selv, og man trkker bare p de myke kronbladene. Andre ganger ved man ikke helt hvor man skal tr, og stikker seg p tornene. I blant fler man seg som en idiot fordi man slettes ikke kan danse. Og enkelte av oss kan i blant oppleve en allergisk reaksjon av hele greia.

Det er ikke alltid like lett vre lykkelig, og det blir sjeldent lettere av at man fler at man m. Selv skjnner jeg ikke engang helt hva lykke egentlig er. Heldigvis kommer jeg langt med vite hvor viktig gleden er, og prver ta vare p den som best jeg kan.

Jeg er en trist introvert - vil du bli venn med meg?

I en jobbsknad ville nok de frreste valgt beskrive seg selv som en trist introvert, mens det beskrive seg selv som blid og utadvendt slettes ikke er s uvanlig. vre en trist introvert fr en til virke litt slitsom vre sammen med, mens det vre blid og utadvendt gjr at man virker trivelig og omgjengelig. Det fles bedre vre glad enn vre trist, og ofte fr man ogs mer energi av tilbringe tid med glade mennesker enn det motsatte.

Selv har jeg aldri blitt beskrevet som noen gladlaks og hadde lenge inntrykket at det jeg var best p, var fle p negative flelser. "Sad is happy for deep people", har jeg hrt (i Doctor Who, sesong 3, episode "Blink"). Et sitat jeg kjenner meg litt igjen i. Jeg er mye trist, men det er ikke alltid det bare er en vond flelse - uten at jeg p noen mte nsker glorifisere tristheten, eller mener at jeg ndvendigvis er s mye dypere enn andre. Jeg er mer stille, enn jeg prater (med mindre kjresten min er trtt og vil sove, DA prater jeg som en foss..). Jeg observerer mer enn jeg deltar, og jeg er som regel mer komfortabel med vre alene enn vre med folk.

At man er mindre verdt som introvert, er i alle fall noe jeg selv har flt p - og jeg tviler sterkt p at jeg er alene om det. Det vre glad i vre alene, er liksom ikke like bra som det vre glad i vre med mennesker - og det er bedre vre enn sprudlende og energisk, enn stille og tankefull. Like fullt er jeg helt avhengig av vre alene, fordi det er nr jeg er alene at jeg samler opp energi. Jeg liker vre med mennesker, og er glad i folk, men det koster mye energi.

Jeg elsker se p mennesker, og observere omverdenen rundt meg. Jeg synes det er spennende ta innover meg hva andre mennesker fler, se for meg hva de tenker - og f innblikk inn i andre menneskers liv. Sannsynligvis er det mye av grunnen til at jeg alltid har funnet bloggere og videobloggere interessante ogs. Det hres kanskje trist ut, men det er en mte for meg tilfredsstille et sosialiseringsbehov og en nysgjerrighet p andre mennesker, uten at det krever noe av mine egne sosiale ferdigheter.

Mine egne sosiale ferdigheter er nemlig skremmende drlige. Jeg synes det er kjempevanskelig snakke med mennesker, og stivner helt ute blant folk. Selv i et familieselskap er jeg mest komfortabel med finne meg et hjrne hvor jeg kan observere menneskene rundt meg, uten snakke med dem. Jeg lytter gjerne til samtalene, jeg er glad i de - og jeg liker hre de snakke, men av en eller annen grunn synes jeg like fullt det er skremmende skulle si noe selv. Dette til tross for at jeg vet at det er mennesker som er glad i meg - og som bare vil meg vel. Jeg blir som regel utmattet av alle inntrykkene, og er som regel veldig hard mot meg selv i etterkant fordi jeg sjelden fr frem mer enn et par setninger i lpet av et helt familieselskap.

Heldigvis finnes det lsninger p mine sosiale utfordringer, og forelbig har jeg funnet tre som fungerer i varierende grad.

Den ne lsningen er drikke alkohol. Da slapper jeg mer av, virker gladere og blir mer pratsom. Nr det er sagt er det sjeldent en veldig god lsning, fordi det slippe vre s anspent sosialt, kan vre veldig behagelig. Det hres jo kanskje vel og bra ut, men det at det er veldig behagelig har sin bakside. Det kan nemlig vre s godt med en pause fra anspentheten at det frister drikke mer, for bli enda mindre anspent - og plutselig har det blitt for mye. Jeg reagerer generelt drlig p alkohol, i form av at overgangen fra litt brisen til for full gjerne er veldig br, - og dersom jeg nr et visst punkt i drikkinga synes jeg alltid det er en kjempeid med mer drikke. Dermed kan det lett bli i overkant mye alkohol for meg, og selv om det kan vre behagelig der og da, s kan jeg love deg at angstnivet mitt de neste ukene som resultat er alt annet enn behagelig - og konsekvensen av ha drukket for mye kan vre at jeg ikke nsker mte noen i en lang periode etterp. (Jeg har heldigvis lrt meg at det ikke er en god lsning for meg isolere meg, selv om det har gtt galt, men det betyr ikke at det ikke fortsatt frister). Kort oppsummert: Alkohol er ingen god lsning p sosiale ubehageligheter, srlig ikke dersom drikkingen frer til at det blir mer ubehagelig i etterkant noe det fort kan bli dersom man drikker for rusens skyld.

Den andre lsningen min, er ha en funksjon. Dersom jeg fungerer i kraft av noe mer enn bare vre meg selv, gr det plutselig kjempefint snakke med mennesker og aktivt si sin mening. Jeg kan prate hyt og tydelig p scenen som skuespiller, og jeg har ingen problemer med si hva jeg mener om min kunstneriske visjon, dersom jeg er regissr for et teaterprosjekt. Dersom jeg har en klar funksjon, har jeg plutselig ingen problemer med dele tankene mine og oppsker jeg konfrontasjoner om det er ndvendig. I stedet for at stemmen min blir lav og kroppsprket blir lukket, snakker jeg plutselig hyt og tydelig og gestikulerer voldsomt. Jeg kunne bde smile og smalltalke da jeg jobbet som barista, og vitse til helt fremmede. Jeg fikk faktisk tilbakemelding fra kunder om at de aldri hadde mtt en barista som virket mer genuint glad enn meg, fordi det var trygt i form av vre en del av min funksjon som barista. Kort oppsummert: Jeg er tryggere i det ha en funksjon, enn i det bare vre meg selv. bli tryggere i meg selv er noe jeg jobber med, men i mellomtiden setter jeg stor pris p at det ha en funksjon kan bidra til gjre sosialisering enklere.

Den tredje lsningen min, er vre sosial med f mennesker av gangen. Aller helst bare n person av gangen, og her er selvsagt ulempen at denne ene personen br jeg vre godt kjent med fra fr. Dersom jeg ikke fler meg trygg p vedkommende, vil jeg i en slik situasjon ikke ha muligheten til trekke meg tilbake og bare lytte til andres samtale - og blir i strre grad tvunget til delta i samtalen selv hvilket kan vre svrt ubehagelig dersom jeg ikke er trygg p vedkommende. Nr det er sagt, s er nok dette noe jeg har veldig godt av, nr alt kommer til alt. Heldigvis er de aller fleste litt glad i snakke om seg selv og det som opptar dem, s man kommer en lang vei med stille de rette sprsmlene og vre en god lytter - ogs blir jeg som regel tryggere og mer pratsom etterhvert. Jeg trenger bare litt mer tid. Kort oppsummert: Jeg har godt av utfordre meg selv til delta i samtaler, og prver minne meg selv p at det som regel gr bedre og bedre, etterhvert.

Noen ganger kan jeg observere mennesker som jeg synes minner om meg selv. Vi behver ikke ndvendigvis vre kjempelike, men det kan vre visse kvaliteter som minner. Som flge kan jeg f en ekstra fascinasjon for vedkommende, og det kan ofte bli en person jeg liker godt og som jeg setter pris p ha i livet mitt. Dette fr dog vedkommende aldri vite, for dersom noen ligner veldig p meg - s ender vi nemlig aldri opp i en situasjon hvor vi kommer i snakk, og pner oss opp for hverandre. Kanskje utveksler vi noen blikk i stillhet. Fra tid til annen utveksler vi noen setninger om hvordan vi har det, men vi kommer aldri til bli ordentlig kjent. Ikke fordi vi ikke liker hverandre, men fordi vi er for like.

Dersom jeg virker avvisende og stille, s er det ikke fordi jeg ikke liker deg - eller fordi jeg mener vre uhflig. Det kan nemlig godt tenkes at jeg synes du er helt super, og skulle nske at vi kunne vre venner. Det er bare ikke sikkert at jeg tr si det til deg.

Ddsgy og livredd!

Jeg liker anse meg selv som en tff jente. En som ikke blir lett hysterisk, eller gjr en stor greie ut av smting. I den sammenheng er det for vrig verdt bemerke seg at det kan vre er en forskjell hvordan jeg liker anse meg selv, og hvordan jeg faktisk er. Jeg blir riktig nok ikke hysterisk av hva som helst, men dersom jeg er sent ute med en skoleoppgave og fler at jeg str fast, er det lite poeng prve forklare meg at det ikke er verdens undergang om oppgaven ikke blir s bra som jeg hadde nsket. Akkurat der og da fles det nemlig snn - selv om jeg selvflgelig er klar over at det ikke egentlig er tilfellet.

Jeg prver syte og klage s lite som mulig, og fler ikke at jeg er av den lettskremte sorten. Jeg blir ikke redd hvis jeg gr p skogstur og mter en elg alene i skumringen, og jeg blir ikke skremt eller hysterisk av vkne med en edderkopp i hret. Jeg kan fint st p en scene og snakke foran en stor forsamling, og jeg er ikke redd for havne i konflikt s lenge det er for noe jeg tror p.

I enkelte tilfeller kan det virke som at enkelte jenter later som om de er redd for noe, for virke ste. Jeg mener p ingen mte at man ikke kan ha irrasjonelle frykter som er helt reelle for vedkommende. Selv har jeg slitt med angst og vrt livredd for g i matbutikken, s man kan vre redd for noe som ikke egentlig er farlig, er jeg smertelig klar over. Likevel stusser jeg litt over de som er redde for ting som ark og sko, og som ikke fler at dette er en frykt de burde jobbe aktivt med overvinne?

Selvsagt er det upraktisk vre redd for edderkopper ogs, fordi det er vanskelig unng de fullstendig. Det er en fordel ikke bli s redd at man kjrer ut av veien dersom man skulle ende opp med en edderkopp i fanget mens man kjrer bil. Avhengig av hvor man bor, trenger man ikke ndvendigvis konfrontere edderkopper daglig. Sko og ark er derimot langt vanskeligere unng, og i fare for virke ignorant, vil jeg ikke pst at man er en drittsekk dersom man anbefaler vedkommende g til psykolog og jobbe med frykten. Det er mulig noen synes det er stt at man er litt redd, fordi da fr man kanskje mulighet til vre litt helt, men det m jo vre veldig upraktisk vre s redd hele tiden?

Selv jobbet jeg aktivt med kvitte meg med angsten, snn at jeg skulle klare fungere mest mulig normalt s fort som mulig. Det er p ingen mte en enkel sak, men likevel en kamp det er verdt kjempe for videre livskvalitet. Det er selvsagt mulig g gjennom livet uten handle p matbutikken selv, men det er tross alt ganske mye mer praktisk ha den muligheten uten at det er krise.

Jeg skal likevel innrmme at jeg har ett omrde jeg er ganske pysete p, og det er skrekkfilm. Skrekkfilm er noe av det verste jeg vet. Ikke fordi jeg ikke synes det kan vre spennende, men fordi jeg har det med bli s forferdelig redd. Med forferdelig redd mener jeg ikke bare at jeg skvetter og skriker underveis i filmen. Jeg har det nemlig ogs med bli livredd for det filmen handler om, i evigheter etterp. Jeg er ikke sikker p hvor mange r jeg var redd for TV-er etter ha sett The Ring, men det var ganske mange. Det gjorde at den bittelitte TV-en jeg hadde p soverommet mitt, med omtrent fire piksler, som jeg hadde spart til med penger jeg tjente p selge VG p sndager, sluttet vre noe jeg gledet meg over. I stedet ble det noe som gjorde meg livredd, og frte til at jeg svidt turte sove p rommet mitt.

Nr jeg ser p skrekkfilm, er jeg heller ikke en av de som klarer skjule hvor skremt jeg blir. Den hye pulsen lykkes jeg til en viss grad i skjule, men skvettingen er det verre med. Det er nemlig snn at nr jeg skvetter, s kaster jeg meg inntil noen og sker dekning, mens jeg skriker. Denne reaksjonen kunne vre ganske pinlig da jeg var 15, og ville vre kul mens jeg s p skrekkfilm med de eldre gutta - og den dag i dag er det fortsatt ganske pinlig p kino. Av penbare rsaker er det veldig uheldig for meg se skrekkfilm p kino med bare n person jeg kjenner, da jeg risikerer kaste meg opp i fanget p feil sidemann. Relativt pinlig, men ikke til kontrollere i yeblikket.

Jeg husker veldig godt den gangen i 2008 hvor jeg s Fritt Vilt 2 p kino. Ikke fordi filmen i seg selv var s minneverdig, men fordi det var en guttegjeng som satt bak meg som var mer opptatt av hvor mye jeg skrek av filmen og hvor redd jeg var - enn filmen selv. De syntes faktisk det var s morsomt at jeg ble s redd, at de p et tidspunkt med stigende spenning i musikken valgte snike seg bak meg og gripe tak i meg. Jeg ble frst livredd og skrek som pokker, fr jeg ble sint, brsnudde meg mot de og sa Det var IKKE morsomt!. Mistenker selv at jeg s ganske streng ut, for samtlige av de sluttet i alle fall le.

P den lyse siden s preger ikke det at jeg ikke egentlig tr se skrekkfilm, hverdagen min i noen stor grad. Stort sett klarer jeg meg godt uten, men fordi jeg lever meg s veldig inn i skrekkfilmer og synes det er spass spennende - hender det likevel at jeg trosser frykten og ser n allikevel (og angrer selvflgelig stort i etterkant).

se p skrekkfilm kan tidvis vre ddsgy, men det endrer ikke det faktum at jeg er livredd. Det ikke alltid like gy for meg bli s innmari redd skrekkfilm, men responsen fra samtlige av de jeg har sett skrekkfilm sammen med tilsier at det i det minste er innmari gy for dem - og det er da i hvert fall noe.

Nr foreldrene dine er mer glad i katten, enn i deg!

Jeg tror det fort oppstr et slags tomrom etter at barna har flyttet hjemmefra. Misforst meg rett: jeg tror p ingen mte at det er grusomt slippe rydde opp etter andre hele dagen, eller ikke trenge  bruke hele ettermiddagen p vre privatsjfr. Jeg tror ikke foreldrene mine savner smelling med drer, krangling ssken i mellom - eller misfornyde stnn som svar p sprsml om hjelpe til. Jeg er ganske sikker p at det fles veldig deilig ha friheten til kunne sette seg selv og sine nsker frst. Likevel opplever mange en slags sorg over det tomme redet - for hva skal man fylle all den ekstra tiden og tomrommet som oppstr med?

Noens lsning p problemet er f seg et nytt barn, en skikkelig attpklatt som er mye yngre enn ssknene sine. P den mten fr de et nytt menneske i livet sitt, som gjerne blir ekstra bortskjemt. Dersom en har klatret litt opp p karrierestigen, har man gjerne en hyere inntekt - og dermed mer penger rutte med. Derfor har man endelig mulighet til oppfylle nsket om gi barnet alt det noensinne kunne drmme om, hvilket man kanskje ikke hadde konomi til med de frste barna. Resultatet er at attpklatten gjerne blir ekstremt bortskjemt.

Mamma skaffet seg aldri noen attpklatt. I stedet fikk hun seg en skikkelig attpkatt. Vi har hatt katt fr, s det er i seg selv ikke noe nytt, men vi har aldri fr hatt noen attpkatt. Katten har alltid blitt godt behandlet. Den har hatt katteluke for kunne bevege seg fritt ute og inne, alltid hatt mat og rent vann i skla - og ftt en liten mengde vtmat daglig. Det er med andre ord ingenting utsette p tidligere kattehold, og jeg har alltid tenkt at bo hos mamma og Ketil (mannen hennes) m vre helt ideelt dersom man er katt.

Nr det er sagt, er det nok desto bedre vre attpkatt. Attpkatten har selvsagt katteluke og kan bevege seg fritt ute og inne. Det er alltid trrfr i skla, og selv om hun ikke liker spise vtmaten (Og her skal det sies at hun har prvd utallige varianter), s fr hun det likevel hver morgen - fordi hun liker fle at hun er en del av familien. Hver morgen i fem/seks-tiden vekker hun Ketil, som str opp og gir henne vtmat hun spiser nyaktig to biter av, fr hun er lei - fordi hun tross alt egentlig ikke liker vtmaten, bare flelsen av f den.

Hva vann angr, s er det ikke bra nok for attpkatten med rent og friskt vann i skla. Attpkatten foretrekker nemlig drikke rennende vann, aller helst fra springen. Dersom attpkatten har lyst til drikke vann fra springen, signaliserer hun dette med mjauing og klar forventning om at du flger etter henne p badet og skrur p krana. Deretter m du vente en stund p at hun ser p vannet renne, for s leke med det med potene en stund. Det tar nemlig en god stund fr attpkatten fler seg klar til begynne drikke, og derfor tar hele drikkeprosessen mye tid. Det kan derfor vre lurt sette av opptil et kvarter p at attpkatten skal f vann nr hun er trst, hvilket hun gjerne er flere ganger daglig. Fordi attpkatten er s glad i rennende vann, har hun ogs ftt, ikke bare n, men hele TO fontener. Spass m det visst vre, skal vite.

Attpkatten har heller ingen regler, og mens jeg fr kjeft for i det hele tatt ta p hylleplassen til attpkatten - er det i praksis ingen plass som ikke egentlig er attpkattens. Hvis du tror at det at jeg bor i Trondheim og studerer langt unna der mamma bor, betyr at mamma vil sitte ved siden av meg i sofaen, s tar du nemlig helt feil. Ved siden av mammas plass i sofaen, m det nemlig ligge en av sofaens ryggputer flatt opp sitteputa. Der liker nemlig attpkatten ligge - og det er hennes plass. 

Noen skulle kanskje tro at man ikke ville la katten g p bordet, fordi man ikke nsker kattehr i maten, men noen snne regler gjelder selvsagt ikke for en skikkelig attpkatt. Dersom attpkatten gr p bordet mens jeg spiser, og jeg ymter om at vi kanskje skulle jaget henne ned - tar mamma heller og flytter litt p maten som str p bordet snn at attpkatten skal f litt bedre plass bevege seg p. Det kunne jo tross alt fles ubehagelig for attpkatten g p bordet, dersom det var for mye ting der.

Det verste med attpkatten, er at hun er falsk som f. Nr mamma er hjemme, er hun verdens skjnneste katt. Hun er sosial og hilser p gjestene, og hun lar til og med babyer og smbarn klappe henne hardhendt uten s mye som hvese. Hun oppfrer seg rett og slett som tidenes snilleste drmmekatt.

Sekundet etter at mamma har forlatt huset derimot, forvandles hun til en skikkelig kattefaen. Hun skuler stygt p deg, mjauer og maser -og blir aldri fornyd. I tillegg er det helt umulig gjre noe som helst annet enn fokusere p henne, fordi hun nekter la deg f vre i fred. Man kan med andre ord bare glemme betale regninger, strikke, jobbe med skole eller sitter p pcen. Dersom attpkatten vil ha oppmerksomheten, har du ikke noe annet valg enn gi henne det. Hun aner nemlig ikke betydningen av ordet Nei!.


(Det gr jo an skjnne hvorfor man ikke sier nei til noen som ser p en med det blikket der..)

Mamma og Ketil har dessuten sluttet lukke soveromsdren, og har alltid en drstopper i dra snn at attpkatten kan g ut og inn som hun vil. Resultatet er selvsagt at dersom flere av barna er p besk, og det er sty i stua  velger de heller leve med det styet, fremfor skulle nekte attpkatten g ut og inn som hun vil. Jeg tror faktisk bare attpkatten har ftt nei til sove i senga n eneste gang, og det var min skyld.

Fordi attpkatten aldri er alene i ett helt dgn, har det seg nemlig slik at jeg har vrt kattevakt hvis mamma og Ketil har vrt p ferie, og latt meg begeistre av jaktferdighetene hennes. Hver natt kom hun og la et nytt bytte ved senga. Dersom jeg var heldig, s var dyret ddt - hvis ikke mtte jeg nemlig bruke den neste timen p fange dyret og slippe det ut igjen. I starten av ferien fanget hun mus og la de ved senga, og selv om jeg alltid mtte ha en egen musefange-eske ved siden av senga, gikk det i grunnen ganske greit. Da hun fanget en mus, og i stedet for legge den ved siden av senga - slapp en levende mus I SENGA jeg l, syntes jeg ikke det var s greit. Likevel var det ikke stort annet gjre enn fange musa, f den ut - og s skifte sengesett. Jeg skal ikke nekte for at jeg var litt irritert p attpkatten akkurat da, men ikke helt s sur at jeg ikke lot henne f ligge i senga likevel.

Dessverre tok det ikke lange tiden, fr attpkatten kom inn p soverommet med nok et bytte. Denne gangen var det en ganske stor fugl, og ogs denne var levende. Resultatet ble selvsagt fuglebsj og fjr overalt, noe som frte ganske mye arbeid. Ikke akkurat frstevalget dersom man har lagt seg til og sove - og attptil allerede har blitt tvunget ut av senga mot sin vilje n gang. Frst mtte fuglen fanges og slippes ut, hvilket var svrt vanskelig - av naturlige rsaker var den ikke spesielt interessert i fanges noen flere ganger den dagen. Da det omsider gikk, gjenstod det selvsagt fjerne alt av fjr og vaske alt av gulv etc. som det hadde havnet fuglebsj p. Til slutt mtte selvsagt sengetyet skiftes - for annen gang den kvelden. Da alt som mtte fikses, var fikset, lukket jeg dra - og attpkatten fikk ikke lov til sove hverken i senga eller vre p soverommet den natten.

Jeg skal ikke pst at jeg ikke er glad i attpkatten (for hun er faktisk verdens aller skjnneste katt), eller at jeg ikke ser bde sjarmen (og galskapen) i vre s opptatt av en katt som det mamma og Ketil er. Jeg sier bare at de har en ny favoritt. Det er ikke meg. Og det er ikke ssknene mine. Det er attpkatten.

grte over spilt melk - eller melke situasjonen?

Noen lurer kanskje p hvorfor jeg ikke bruker duckface p bildene mine, n som er jeg er blogger. Svaret er selvsagt at jeg er nebbete nok fra fr. 

kunne le av seg selv, er en god ting. Livet innebrer oppturer og nedturer, og noen ganger str man ovenfor en situasjon hvor man kan velge enten le av seg selv, eller grte. le av seg selv, er definitivt foretrekke. Selv p mitt aller svarteste, klarte jeg le av og se det absurde i hvor ulykkelig jeg var, hvor absurd det var at jeg knuste ting i sinne - og hvor absurd det var at min strste drm var bli til en robot, for slippe alle de negative flelsene. For meg var nok selvironi en del av redningen fra depresjonen, og man er nesten ndt til ha litt selvironi for takle vre en som gr med nkkelen rundt halsen bde p hverdag og p fest, etter ha passert 20 r.

(Hvorfor grte over spilt melk, nr du kan melke (og le av) situasjonen?).

Selvironi anses av de fleste for vre en god egenskap. Det er artig med folk som ikke tar seg selv s hytidelig, og som klarer komme med noen spker og le litt p egen bekostning. Det blir liksom litt mer sympatisk enn bare skulle le p andres vegne. Dersom man har for vane drite ut andre i blant, er det nrmest obligatorisk drite ut seg selv ogs en gang i ny og ne.

Selv liker jeg tro at jeg har en god porsjon selvironi. Jeg kan le av at jeg har sm pupper, at jeg er 23 r og fortsatt trenger hjelp til gre hret - og jeg kan le av at jeg ser ut som en uteligger i den alt for store og hullete uglejakka mi (som jeg for vrig ikke har noen som helst planer om kvitte meg med).

Jeg kan le av hvor elendig jeg er i all slags sport, og med elendig s mener jeg ikke at jeg aldri utmerket meg som god, men at jeg faktisk var s drlig at folk syntes synd p meg. Husker blant annet at selv lreren min syntes synd p meg fordi jeg var s drlig til kaste ball, og la skylden p at jeg hadde for sm hender. N er det ikke snn at jeg har komplekser for hendene mine, men de er faktisk unaturlig store. Det er sjeldent folk legger merke til det p egenhnd (hh), men faktum er at jeg har like lange fingre som kjresten min p 187 cm. Problemet er med andre ord ikke for sm hender, og det var det ikke den gangen heller.

Jeg gikk ogs p svmming en periode, og det endte med at jeg fikk spesialundervisning sammen med ei med downs syndrom, snn at mens de andre lrte stupe, stod vi p grunna og kastet ball. Det var i og for seg trivelig nok det, og hadde det ikke vrt for at svmmelreren min sa ting til meg som at jeg svmte som en banan, hadde jeg kanskje til og med fortsatt komme. Som 8-ring var det nemlig ikke morsomt, men tvert i mot veldig srende og ydmykende f snne tilrop fra svmmelreren sin.

For toppe det hele, s bestod jeg heller aldri sykkelprven. Jeg prvde frst n gang, og det gikk kjempedrlig og jeg var ikke i nrheten av f det til. Mamma kom faktisk kjrende ned til skolen med den gamle sykkelen min, fordi jeg nylig hadde ftt en ny - og det kunne jo tenkes at det var grunnen til at jeg hadde s innmari drlig styring. Det viste seg jo raskt at det ikke var sykkelen, men meg og mine sykkelferdigheter det var noe i veien med. Det hjalp derfor ikke prve p nytt med en annen sykkel, og etter at tredje forsk var fullfrt var lrerne helt rdville. De hadde nemlig ikke opplevd at noen ikke hadde ftt det til etter to forsk fr, og s plutselig hadde de meg der som ikke fikk det til etter tre. Resultatet ble at de sa at jeg bestod, hvilket i teorien skulle fungere som et bevis p at jeg var i stand til sykle i trafikken - og n hadde lov til sykle til skolen. Det var bare det at jeg i tillegg til beskjeden om at jeg bestod, ogs fikk med en brev hjem til min foresatte med klar beskjed om at de ikke under noen omstendigheter burde la meg sykle i trafikken grunnet manglende sykkelferdigheter.

Selvironi er grunnen til at jeg kan tenke tilbake p gangen jeg bsjet p meg p da jeg gikk p tur med kjresten min, og si at det i alle fall beviser at han er dritglad i meg. Det er grunnen til at jeg fortsatt klarer g med hodet hyt hevet, til tross for at jeg driter meg ut (dog som oftest ikke bokstavelig) nesten hele tiden. Som jeg liker si det: Kjresten min ler av meg fordi han har strre bryst enn meg, og jeg ler av kjresten min fordi jeg har bedre bart enn han. Heldigvis har vi det stort sett moro, begge to. 

(Meg med bra bart - og jepp, jeg var den eneste i klassen som fikk lov til spille gutt uten binde inn puppene - faktisk kunne jeg ha innlegg i bh-en uten at noen merket det!). 

Noen former for selvironi er mer stuerene enn andre, som det ikke ha en helt ren stue. Det er for eksempel veldig sosialt akseptert gjre narr av seg selv for at man er litt for glad i stsaker, at man ikke liker trene - og gjerne at man heller ikke er s glad i vaske eller rydde. I de flestes yne gjr det at man oppfattes som litt mer folkelig og avslappet vre rundt, fordi man fler at det virker litt mer greit vre som man er. Det blir med ett litt mer greit ikke vre "feilfri" selv heller. 

Det skal dog sies at enkelte tar selvironien litt vel langt, og det kan tidvis fremst som et ganske krampeaktig skall for gjemme seg fra egne komplekser. Noen spker spass mye med eget utseende og hvor stygge de er, at det er helt slitsomt vre i nrheten av de. Nr det konstant spkes om eget utseende, og det gjerne fremstilles som grunnlaget for hvorfor vedkommende er singel, gr det raskt fra gy til slitsomt og mest trist.

Litt selvironi er gy, og jeg synes ikke det er noe i veien med spke litt med eget utseende (det gjr jeg jo selv!). Er du mann og klarer ikke f ordentlig skjegg, for all del: spk med at du ikke har kommet helt i puberteten enda. Har du klft i haka: spr for all del om du viser for mye klft for et familieselskap. Har du lagt p deg i jula? Spr faren din om han vil kjenne p food-babyen. Du trenger p ingen mte ta deg selv, eller eget utseende s innmari serist, men dersom du spker veldig mye med noe - kan det gjre at du fremstr veldig usikker.

Else Kss Furuseth er en helt fabelaktig sjarmerende dame, og en strlende programleder og komiker, men noen ganger blir jeg likevel ndt til skru av tv-en dersom hun er p, fordi hun snakker seg selv s voldsomt ned at jeg blir lei meg av se p (og det til tross for at hun som vesen virker som tidenes gledesspreder). Jeg synes ikke det er noe gy at hun hele tiden skal spke om hvor tykk og lite fin kropp hun, og at man bare kan se p henne - og s skjnne hvorfor hun er singel. Jeg synes hun er flott, og skulle nske hun i strre grad viste at hun ogs skjnte det selv.

Selvironi er en mte ufarliggjre negative sider, man kanskje ellers ville brukt mye tid og krefter p skamme seg over. Dersom man kan tulle med det, blir det heller ikke s farlig at andre vet om det - og kanskje heller ikke hvis noen andre skulle komme til kommentere det. Jeg tror det er sunt klare smile av de feilene man har. Alle mennesker har feil og mangler, og det er helt greit, men det kan ogs vre verdt minne seg p at man ogs er mer enn bare (de sjarmerende) feilene - og ve p skryte litt av seg selv ogs. 

Et vanskelig barn!

Alle liker glade barn. Selv de som egentlig ikke liker barn, liker smbarnslatter og synes det er sjarmerende med en baby som smiler. Som regel er det grtingen og skrikingen folk misliker. Barn som ikke blir fornyde, samme hva man gjr. Sinte, triste og brkete barn. Nr noen velger f barn, tror jeg de fleste hper p en frisk, blid og sosial unge. Et barn som ler og smiler mye, og som sovner fort - og gjerne sover natta gjennom. De fleste er klar over at det ikke ndvendigvis trenger vre tilfellet, men det betyr ikke at de ikke har hpet.

Jeg tror nok kanskje jeg var frisk. De andre kriteriene oppfylte jeg dog ikke. Ellers var jeg ingen glad unge, eller en sosial unge. Jeg likte ikke mennesker. Jeg likte ett menneske, og det var mamma. Alle andre skulle jeg helst vrt foruten. Som flge var jeg et helvete vre barnevakt for, fordi jeg grt fra det sekundet mamma forlot rommet og helt til hun kom tilbake. Jeg grt ogs hver gang jeg ble tatt med ut blant folk, og helt til vi var hjemme igjen. (Det gjr jeg fortsatt, men n har jeg lrt meg grte inni meg!).

Allerede som svrt liten var jeg skeptisk til folk, og i flge mamma l jeg fortsatt i barnevognen, og var kanskje halvannet r da jeg lrte meg si Hvem er du? til fremmede som byde seg over vogna for hilse og si dikedikkedikk p babysprk. (For vrig gjr mamma alltid stemmen sin ekstra dyp og mrk nr hun skal imitere meg som baby - uten at jeg helt skjnner hvorfor). Jeg var hverken begeistret for fremmede, eller babysprk.


(Ikke la deg lure av at jeg smiler p bildet, for det er selvflgelig tatt av mamma - og med henne var jeg jo glad).

Noen vil kanskje si at jeg ble enklere forholde meg til med rene, men det er ikke gitt at familien min ndvendigvis er enig i dette.

Dersom du hadde spurt flesteparten av lrerne mine, ville de trolig fortalt deg at jeg var et drmmebarn, eller i alle fall en drmmeelev. Jeg gjorde alltid som jeg fikk beskjed om, og var alltid stille. Faktisk s stille at jeg en gang ble glemt igjen og lst inne i gymsalen, fordi lrerne glemte at jeg hadde ftt lov til g p do - og ikke merket at jeg ikke var der. Fra jeg var veldig liten jobbet jeg hardt med skolearbeid, leste mye bker og var opptatt av vre flink. Det toppet seg kanskje litt p ungdomsskolen hvor det virket som enkelte av lrerne fryktet at jeg kom til f et sammenbrudd dersom jeg fikk en drlig karakter (og en drlig karakter p det tidspunktet var for meg en hvilken som helst annen karakter enn en sekser). Heldigvis fikk jeg ikke s mange drlige karakterer. P konferansetimene mine var det faktisk snn at jeg pleide f spass mye skryt av lrerne, at mamma pleide begynne snakke meg ned. Ikke fordi hun ikke var stolt av meg, men fordi hun ville minne de og meg p at jeg var et ekte menneske, og ikke bare den perfekte elev.

P hjemmebane var jeg ikke like enkel forholde meg til. Jeg var veldig sint, frustrert og lite samarbeidsvillig mye av tiden. Jeg nektet dusje. Jeg nektet gre hret. Jeg nektet sove i senga mi. Faktisk endte det opp med at jeg sov p gulvet i ett r, fordi mamma fant ut at kampen om f meg til sove i senga - ikke var en kamp det var verdt ta. Jeg raserte rommet mitt, smalt med drer og skrek og hylte.

Som resultat av dette, har jeg ofte ftt hre at jeg var vrang. Jeg var et vanskelig barn. Ja, egentlig s var jeg vanskelig helt frem til jeg flyttet hjemmefra.

Det kommer kanskje ikke som en stor overraskelse for enkelte, men det kjenne mye p at man er og var vanskelig er rett og slett noe som ikke fles srlig bra. Srlig ikke nr det fort blir det, og bare det, som blir den bestende beskrivelsen av hvordan jeg var som barn. Jeg skal p ingen mte nekte for at det var utfordringer med meg, men synes det er leit om det er det som skal definere hvem jeg var som barn. Det er riktig at jeg bde ropte og skrek, men det var aldri uten grunn. Ikke klarer jeg bli enig i at det er riktig kalle barn for vrange, vanskelige eller slemme, selv om det sikkert er veldig lett for meg si, som aldri har hatt barn selv.

Det hender fortsatt at jeg kjenner p at jeg er vanskelig, og jeg skal ikke nekte for at det tidvis stemmer heller. For de aller fleste liker jeg tro at jeg er ganske enkel forholde meg til, men til gjengjeld kan det bli desto vanskeligere for kjresten min. Fordi han ikke er like emosjonell, hender det ofte at jeg fler at han har trukket det korteste stret, da han (stort sett) er ganske lett forholde seg til. (Hvis han stvsuges ett par ganger i uka og mates et par ganger daglig, er han egentlig stort sett fornyd). Jeg derimot m vel kunne sies ha det man kaller et rikt flelsesliv og trenger fortsatt bli roet ned nr jeg fler meg forbannet, og trstet nr jeg er trist (Feministen i meg spyr litt i munnen av hvor klisjaktig den beskrivelsen ble av tradisjonelle kjnnsroller, men la g for denne gang).

Det er sjeldent jeg sier n ting, og mener noe annet. Jeg forventer bli tatt p alvor i det jeg sier, og prver derfor si ting som de er. Det betyr for vrig p ingen mte at alt jeg sier er like lurt, for noe kan fles veldig sant i yeblikket det blir sagt - uten at det ligger noe srlig mer enn en flelse til grunn for det. I disse tilfellene mener jeg det jeg sier, men sjelden etter at jeg har ftt tenkt meg om.

Tidligere har jeg pleid ta meg en rykepause i situasjoner hvor jeg har flt for mye til tenke klart. Du kan med rette si mye negativt om det ryke, men akkurat nr det kommer til ta seg en timeout p 5-10 minutter de gangene man er skikkelig sint, stressa eller lei seg kan vre veldig lurt. For yeblikket prver jeg finne ut hva som skal bli min nye timeout, fordi all min erfaring tilsier at det er noe jeg trenger fra tid til annen, men jeg har forelbig ikke funnet helt ut av hva det blir.

Det hender nok fortsatt at oppfattes som vanskelig, men er fremdeles lite glad i ordet. Selv foretrekker jeg anse meg selv som kompleks, og at jeg er kompleks og ikke helt lett skjnne alltid er for det meste helt greit. Det er jo tross alt noe grunnen til at jeg har ftt spennende forklaringer p hvordan jeg er, som at jeg er pen og mystisk p samme tid. (En beskrivelse jeg den dag i dag fortsatt ikke helt skjnner, men allikevel liker veldig godt).

Og ja, s var jeg kanskje et vanskelig barn da, men det var ikke bare lett vre meg heller. 

Redd for forandring!

Jeg skjnner meg ikke p de som har problemer med at venner de har hatt siden barneskolen "har forandret seg". Problemet mitt er med alle de som ikke har det. Nr det kommer til forandring p teknologien derimot, s er det en ganske annen sak.. 

Jeg bde elsker og hater forandring. Jeg mener p ingen mte at ting br forbli de samme, eller at man skal leve for mye i fortiden. Utvikling er noe av det jeg setter aller hyest. Jeg er kjempeopptatt av hele tiden prve utvikle meg, og utfordre egne tanker og meninger. Som en person som har tilbragt strsteparten av livet sitt med enormt mange negative flelser, som tristhet, frustrasjon, sinne, angst og engstelse. Som flge er det f ting jeg er mer opptatt av enn endre nettopp det. Forandring er enormt viktig for meg, og dersom jeg fler jeg ikke har mulighet til forandre meg eller utvikle meg, blir jeg raskt dypt ulykkelig.

Nr det kommer til teknologien jeg benytter meg av, er jeg derimot som en grinete og innbitt gammel mann. Uansett hva endringen er, er holdningen min at alt var bedre fr. Hver gang det kommer en ny oppdatering til mobilen min, utsetter jeg den s lenge s mulig. Jeg utsetter endringen helt til mobilen slutter fungere som den skal fordi den er s utdatert. Det er ikke det at jeg ikke skjnner at det er bra at utviklingen skjer, eller at jeg tror at de oppdaterer programvaren sin for gjre livet surt for meg, men endringer gjr at det blir uvant - og jeg liker det ikke.

Nylig kjpte jeg meg en ny laptop. Det var p hy tid, for den gamle var blitt svrt sliten, etter mange r med hard behandling. Det var ikke bare jeg som mente at jeg trengte ny laptop. Det begynner bli en ganske stor andel mennesker som har spurt meg om det ikke var p tide snart. Sannsynligvis fordi tastaturet mitt var delagt, slik at jeg alltid mtte bruke et lst tastatur til. En lsning som for vrig har fungert greit for meg i mange r, og mest av alt har vrt problematisk de gangene jeg enten har glemt det, og derfor ikke har kunnet bruke pcen min - eller har glemt ekstrabatterier og det har gtt tomt for strm.

Selv om tastaturet var upraktisk, var det mer slitsomt at pcen ofte lukket programmer jeg holdt p med, skrudde seg av til stadighet, var treig og hadde batterikapasitet p under n time. At den lukket programmer var selvsagt kjipest i forbindelse med skolearbeid, at den var treig var alltid kjipt - og ulempen med den drlige batterikapasiteten var at den ikke var god nok til at jeg fikk tatt notater gjennom en hel forelesning. Noen tenker kanskje at man kan jo bare bruke laderen, s lser man det problemet, og joda, jeg skal g med p at det er en lsning. Man skulle kanskje tro at p Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, s skulle det vre mulig ha strmtilgang til i alle fall noen f pc-ladere i forelesningssalen. Det er jo tross alt ikke et helt nytt fenomen, det der med at mange studenter liker notere p pc. Likevel er ikke det en mulighet, dersom man befinner seg p Dragvoll.

Det kan jo ogs nevnes, at laderen i seg selv, heller ikke var spesielt godt ivaretatt. Mamma sin respons hver gang hun s den var Men Marlene! Du kan jo ikke bruke den!, for s prve fikse den med enorme mengder elektriker teip. Denne jula ble hun spesielt bekymret, fordi det glapp ut av meg at i blant brenner jeg meg p den ogs. Og med at jeg pleide brenne meg p laderen, mente jeg selvsagt at jeg fr stt av den. Med andre ord begynte det bli ganske livsfarlig at jeg pleide sove med den koblet til veggen og laptopen, som l ved siden av meg i sengen.

Snn var det alts, helt frem til den gamle laptopen ble byttet ut i en ny. Kjresten min var overentusiastisk, fordi han syntes det var s irriterende se meg bruke en s drlig laptop. Han har ogs sagt seg villig til lre meg alt jeg ikke skjnner i overgangen fra Mac til Windows - og hjelpe meg dersom det er noe som ikke virker. Jeg er ogs storfornyd fordi jeg har en laptop som jeg vet kommer til vre ut bachelorgraden min, og som jeg ikke trenger vre redd for at skal krsje i eksamensperioden. Til tross for at den unektelig er bedre p alle mulige mter, fles den likevel fortsatt litt feil. Jeg vet at det kommer til g over nr jeg bare blir vant med den, men fortsatt er det snn at nr jeg er skikkelig sliten - s savner jeg bruke den kranglefanten av en laptop som jeg fortsatt kjenner.

Det positive med vre snn som jeg er, m jo vre at man ikke nsker seg nytt av alt hele tiden - og at man setter pris p det man har. Det negative er at dersom man nekter henge med p utviklingen, ender man jo opp med bli fullstendig utdatert og ute av stand til skjnne eller f til noe innenfor teknologi i lpet av noen f r - for utviklingen skjer, enten man henger med eller ikke.

Alt i alt er jeg ganske positiv til forandring. Frst og fremst som utvikling i mennesker, men ogs i teknologien. Jeg trenger bare litt (mye) tid til vende meg til tanken. Og en vakker dag kommer til takke ja til den nyeste oppdateringen p mobilen min ogs. Bare ikke i dag. Og kanskje ikke i morgen heller. 

Les mer i arkivet Februar 2017 Januar 2017 Desember 2016
hits