Alle gjester bringer glede?

Dersom man har invitert folk på fest, kan det føles både kjipt og tyngende dersom ingen av gjestene dukker opp tidsnok. Jeg vet ikke hvilket surrehue som klarte å etablere «fashionably late» som en trend, men det er sjeldent kult for vert eller vertinne. Selv har jeg blitt overstadig beruset mer enn en gang, mens jeg har ventet på gjester som «aldri dukker opp». Følelsen av at ingen kommer til å dukke opp, er rett og slett alt annet enn kul. Timene før angitt klokkeslett flyr forbi, mens man ordner alt man må ordne. Minuttene etter derimot, går ulidelig sakte. Jeg mener selvfølgelig ikke at det er bedre å la være å komme, enn å komme sent - eller at det ikke går an å glemme tiden, eller være forsinket. Jeg mener bare at det å planlegge å komme for sent, er en uting.



Selv om jeg synes det en uting å komme for sent, med tanke på verten eller vertinna, så må du likevel ikke tro at jeg ikke er skyldig i å gjøre dette selv. Fordi jeg er et surrehue, ender jeg naturlig opp med å komme for sent til det meste som ikke har et tydelig satt klokkeslett. Det kan forstås som at: dersom jeg har en avtale med en person, skal i en forelesning eller på et møte - så kommer jeg tidsnok, og er faktisk oftere for tidlig ute enn for sen. I takt med hvor løs avtalen er angående et gitt klokkeslett, øker også sannsynligheten for at jeg kommer for sent. Dersom noen foreslår at vi skal møtes i sju/halv åtte/ åtte-tiden, kan klokka fort bli halv ni/ni før jeg dukker opp.

Avtaler om at vi skal møtes på formiddagen, ettermiddagen eller kvelden er enda mer håpløse. Jeg klarer bare ikke å forholde meg til sånne avtaler. Når avtalen blir såpass vag, så klarer jeg ikke å forholde meg til den - og konsekvensen blir enten at jeg sitter klar hele dagen og venter på vedkommende, eller lever livet mitt som om avtalen ikke eksisterte. Begge taktikkene fører med seg frustrasjon hos minimum én av de involverte partene, og derfor prøver jeg å unngå slike avtaler (les: fra tid til annen kjefter jeg på kjæresten min dersom han foreslår at vi kan møtes på ettermiddagen, for: NÅR ER DET DA?! Til gjengjeld er jeg også skikkelig dårlig på å foreslå klokkeslett, så han kan egentlig ikke vinne. Lucky guy!).

Nå skal det likevel sies, at det er i fest-sammenheng mitt manglende hensyn til vert/vertinne i størst grad er fremtredende. I andre sammenhenger kan jeg slite med å forholde meg til grøtete avtaler, som fører til at det å komme til avtalt tid koker bort i grøten, men det er ikke noe jeg gjør med vilje. Dersom jeg får en festinvitasjon derimot, og jeg kommer for sent - er sannsynligheten relativt stor for at jeg mente å komme for sent. Selvfølgelig hender det at jeg er sent ute fordi dusjen i kollektivet er opptatt, alle strømpebuksene mine har hull - og jeg ikke har noen rene truser. Dessverre kan det like gjerne være at jeg kommer sent, fordi jeg ikke tør å komme først. Her kommer det selvsagt litt an på hvem det er som inviterer, for er det noen jeg føler meg helt trygg og avslappet rundt (og her har vi rundet det ned til ca. tre personer) så kan jeg godt komme tidsnok. Dersom det mot formodning ikke skulle være én av få, jeg slapper av rundt - er jeg derimot mye heller sent ute med vilje, uten å ta hensyn til verten eller vertinnen. Dog, med tanke på nivået på mine smalltalk-egenskaper, vil jeg selv hevde at jeg nærmest gjør oss begge en tjeneste.

Jeg elsker å være vertinne. Jeg synes nesten det er pinlig å innrømme, og prøvde faktisk lenge å undertrykke denne interessen, fordi det fikk meg til å føle meg som en 50-talls husmor - og som en særs dårlig feminist. Heldigvis har jeg blitt litt klokere med årene, og skjønner at jeg både kan like å varte opp for gjester og ønske at alle har like rettigheter (imagine that!). Grunnen til at det nå er pinlig å innrømme, er at det føles litt teit å hevde at jeg er glad i å være vertinne, og så likevel aldri invitere noen på besøk.

Det er flere grunner til at at jeg ikke er så glad i å ha besøk for tiden. En av hovedgrunnene grunnene er at jeg ikke synes det er så kult med besøk i et kollektiv, fordi foretrekker gjester andre steder enn på soverommet mitt - og det er rett og slett en umulighet sånn som jeg bor nå. I tillegg er kjøkkenet i kollektivet mitt, stedet der drømmer går for å dø. Det er bittelite, mørkt og som regel fylt til randen av oppvask (som så mange andre kollektiv-kjøkken). Det er ingenting med det kjøkkenet som innbyr til å bruke timesvis på å lage mat. Jeg vet det ikke er en nødvendighet å bruke timesvis på kjøkkenet før man har gjester, men jeg har i alle fall roet med ned siden den gangen jeg bakte 12 ulike kaker til «julebordet» jeg inviterte ti. Det hadde kanskje vært passende også, om jeg hadde bedt 60 personer og ikke 12 (overraskende spiste ikke gjestene én kake hver. Rart det der!).

Noe som for øvrig er mye verre enn gjester som kommer for sent, er gjester som kommer for tidlig. Dersom jeg har invitert folk til klokka ni, er det ikke greit å komme halv ni. Sannsynligheten for at jeg er ferdig å ordne det jeg skal ordne før tiden, er nemlig liten til ingen. Og det hjelper ikke at du «kan hjelpe til», for det er nemlig svært sannsynlig at dusjing og sminking er utsatt til sist - og jeg ønsker ikke noen hjelpende hånd i noen av de tilfellene.

Det er likevel noe som er verre enn at gjester kommer for tidlig (heldigvis bare noen ytterst få ting, i min navlebeskuende tilværelse). Det er nemlig folk som kommer på besøk, uten at de er invitert. Det er ikke greit å komme på besøk uten forvarsel. For det første er jeg et rotehue, og dersom du ikke gir beskjed i forkant, finnes det ingen garanti for at det i det hele tatt er plass til deg på hybelen, med mindre du ønsker å sitte på en liten haug av møkkete klær. For det andre; dersom jeg er alene, kan du banne på at jeg er naken. Det er med andre ord svært liten sannsynlighet for at jeg kommer til å slippe deg inn, dersom vi ikke allerede har en avtale - og enda mindre sannsynlig at jeg kommer til å sette pris på overraskelsesbesøket. Så gjør oss begge en tjeneste: gi beskjed i forkant. Mengden tid jeg trenger, vil variere ettersom hvor godt jeg kjenner det - og hvor rotete og jævlig du har sett hybelen min tidligere. Har du bare sett hybelen min nyvasket, kan det være lurt å planlegge minst én uke i forveien.

Til tross for at det kanskje ikke virker sånn, synes jeg likevel det er hyggelig med de som faktisk ønsker å besøke meg - og jeg blir stort sett alltid glad dersom noen spør om jeg vil finne på noe. Det er nemlig en ting det er viktig å huske:

Alle gjester bringer glede! Noen når de kommer, andre når de går - og med familie gjelder stort sett alltid begge deler.

Alltid i siste liten!



Jeg har alltid drømt om å være strukturert, ha orden på tidspunkt og tidsfrister - og alltid være ute i god tid. Jeg blir alltid helt forferdelig stresset dersom jeg er sent ute, og får mest av alt lyst til å rope og/eller gråte. Dessverre har det foreløbig blitt med drømmen, noe som er synd. Det ville nemlig være løgn å påstå at jeg takler stresset med å være ute i siste liten godt. Jeg blir både trist og sint- og får mest lyst til å gråte og rope. Jeg skjønner selvsagt at det ikke egentlig løser noe som helst. Det er bare jeg blir så sint og skuffet over meg selv, at selv de gangene jeg klarer å spare meg for å faktisk gråte eller rope, så endrer ikke det faktumet at lysten er der.

Skoleoppgaver er et eksempel på noe jeg aldri har fått til å være ferdig med, før det nesten er for sent. Dette til tross for at jeg, tro det eller ei, alltid er tidlig ute med å lese gjennom og starte på en oppgave. Problemet er bare at selv om jeg sitter og venter på det minuttet oppgaven legges ut og starter umiddelbart, skjer det aldri at oppgaven er ferdig før den absolutt må.

Nå har jeg «heldigvis» lært meg å operere med andre tidsfrister for meg selv, på alle de oppgavene som skal leveres på universitet i fysisk format. Bussforsinkelser og at printerne ikke virker, er nemlig ikke usikre momenter som man bør belage seg på at «kan skje» - det er nemlig helt sikkert det, at det skjærer seg med minst en av delene. Jeg har i alle fall fortsatt til gode å prøve å levere en hjemmeksamen hvor det ikke har vært problemer med minimum en av tingene.

Det verste for meg, er derfor oppgaver som skal leveres over nett, fordi der kan man stort sett slippe unna med en mye mindre feilmargin. Som følge av dette har jeg «for vane» å levere innenfor de siste ti minuttene - og i det siste har det vært litt vel mange ganger hvor det har vært innenfor de siste tre. Som resultat har jeg høyere puls etter å ha innlevert en skoleoppgave, enn hva jeg har etter en intensiv treningsøkt - særlig de gangene nettet er tregt og kranglete i tillegg.

Min «i siste liten»-praksis er langt fra forbeholdt skolearbeid, men rommer en hel mengde med ting. Jeg er for eksempel ikke særlig glad i å pakke, og heller ikke særlig glad i å bruke masse tid på å planlegge. I alle fall ikke ting som bare angår meg selv. Som følge bruker jeg minst mulig tid på dette, og pakker sjeldent kofferten før tidligst én time før avreise. Erfaring tilsier at jeg på denne måten påfører nesten ulidelig smerte på de som lar seg stresse av at andre ikke er klare i god tid.

At det noen ganger har skjært seg å ha en så manglende interesse for planlegging, er nesten en selvfølge. Og det er ingen god følelse å sitte i bilen, to timer unna Gardemoen og sjekke billetten, for så å se at flyets avgang er om 20 minutter.

Den gangen jeg husker best må likevel være da jeg skulle reise til London sammen med ei av søsterene mine. Min eldste søster hadde tilbudt seg å kjøre oss til flyplassen. Hun trodde dog at vi skulle reise fra Gardemoen på det tidspunktet. Det samme trodde jeg. Heldigvis fant vi ut kvelden før avreise at vi skulle til Torp (ikke Gardemoen), og derfor var det nødvendig å skrive ut en veibeskrivelse. Dagen etter satte vi oss i bilen, ute i god tid, og fulgte veibeskrivelsen fra punkt til punkt. Problemet var bare at ingen av oss hadde lest gjennom veibeskrivelsen før avreise, og plutselig kom vi til punktet «Ta ferje over til...». Ferja hadde selvsagt nettopp dratt, og dermed fikk vi alt annet enn god tid resten av veien. På ferja fikk vi pakket over det vi trengte til håndbagasjen, og på flyplassen løp jeg i sokkelesten fra sikkerhetskontrollen og til jeg hadde kommet fram på gaten - og klarte dermed å rekke det med ETT MINUTTS margin, før gaten stengte.

I mange tilfeller er det en dårlig egenskap å være så i siste liten og lite planlagt som jeg, men det finnes også enkelte situasjoner hvor det kan være en fordel. Jeg har f. eks. opplevd å bli ringt mens jeg sov på et flyplasshotell for en mellomlanding, og spurt om jeg ikke ville være med på en ny reise samme dag som jeg landet - og da levd godt med å bare være hjemom en halvtime for å pakke om bagasjen før jeg reiste på en ny tur. Dette ville kanskje ikke en stor planlegger, takle like godt. Og selv om jeg synes den siste timen før innleveringen av en skoleoppgaven kan føles ulidelig nervepirrende og stressende, så er det utrolig hvor skjerpet og effektivt ting faktisk går til helt den siste tiden.

Jeg streber fortsatt etter å bli mer organisert, fordi jeg tror det ville bidratt til å gjøre livet lettere, men er vel så opptatt av at det ikke er så farlig å være sånn som meg heller, så lenge jeg overholder frister og ikke lar surringen min gå utover andre - og det gjør jeg heldigvis (stort sett) ikke heller!

God smak og dårlig humor?

Jeg tar meg stadig vekk i å si at jeg har dårlig humor, uten at jeg er helt sikker på hva dette innebærer. Sannsynligvis er det et forsvar. Et forvarsel jeg kommer med for å drepe enhver forventning om at jeg skal være morsom. Likevel så er det få ting som gir mindre mening, enn å snakke ned sin egen smak. Det jeg ler av, er det jeg synes er morsomt - og det må vel unektelig være det som er god humor for meg? Eller lever jeg i en forståelse av at det finnes en fasit for hva som er god humor, og har innsikt i at jeg selv ikke faller innenfor den kategorien?

Det er noe nesten hyklersk med at jeg hardnakket påstår at det ikke finnes noen fasit for skjønnhet, men likevel snakker som om det finnes en fasit for god humor. For jeg må vel på et eller annet nivå mene at det er noe som er god humor, for å kunne hevde at min egen er dårlig? Kanskje er det noe jeg sier for å trøste meg selv for det faktum at jeg ikke oppfattes som morsom? Eller kanskje det bare er falsk beskjedenhet, for å fremstå mer sympatisk?

Faktum er at de færreste synes jeg er morsom. Mye av tiden prøver jeg ikke å fremstå som morsom heller, men dersom muligheten byr seg for et godt ordspill klarer jeg sjeldent å holde kjeft. Jeg som vanligvis ikke trenger å åpne munnen og si så mye som et ord gjennom en hel samtale, klarer ikke å la være å si en vits som aldri får noen andre enn meg selv til å le. Jeg vet ikke hva det er, men forkjærligheten min for ordspill står, og har alltid stått, sterkt. Faktisk så sterkt at jeg en gang ga ei venninne en tørket dyrebæsj på Valentine's Day sammen med et kort hvor det stod at jeg var dritglad i henne. I etterkant ser jeg hvorfor det ikke falt i god jord, og skammer meg nesten mer over å ha brukt et så billig ordspill, som det faktum at jeg ga bort dyreekskrementer (og jeg lurer på hvorfor jeg ikke har mange venner..).

Ikke engang kjæresten min synes at jeg er morsom. Det er veldig sjeldent han ler av mine «morsomheter». Det vil si, ofte ler han ikke så lenge etter at jeg har sagt noe morsomt, men det er fordi jeg ler så godt av min egen morsomhet selv. Det er stort sett alltid ordspill som får meg til å le, og de som ikke tror jeg er dedikert i min forkjærlighet til ordspill kunne prøvd å lese skoleoppgavene mine eller bacheloren, som alle har et ordspill i tittelen. (For meg, som aldri er fornøyd med noe av det jeg skriver, er det en kjempefordel! For, jeg blir kanskje aldri fornøyd med selve oppgaven, men jeg kan bli veldig fornøyd med eget ordspill!).

Jeg liker å anse meg selv for å ha et åpent sinn når det kommer til humor, men det er enkelte ting jeg bare ikke klarer å få meg selv til å le av - som er så lite morsomme at jeg får helt vondt innvendig. Jim Carrey overbeviste meg om at han ikke er noen dårlig skuespiller i Eternal Sunshine of a Spotless mind, men jeg får helt vondt innvendig av enhver film annen film han er med i. Han er altfor mye, det blir bare masete og slitsomt - og veldig langt fra morsomt. Det spiller ingen rolle at «alle» synes han er hysterisk morsom, for personlig synes jeg det er helt ulidelig. Generelt prøver jeg å styre unna enhver film som beskrives som «hysterisk morsom», fordi disse sjelden til aldri treffer meg.

Husker at jeg lenge tenkte at det var en dealbreaker for meg om en fyr syntes Jim Carrey var morsom, men mistenker sterkt at kjæresten min kan være en av de mange - uten at jeg er noe mindre glad i han av den grunn. (Men vi ser ikke Jim Carrey-filmer sammen heller, så ubetinget kjærlighet er det åpenbart ikke snakk om fra min side).

Selvironi er heldigvis en ting som mange synes er morsomt, og her er jeg intet unntak. Fordelen med selvironi er at det viser at man innser at man har feil, og viser også at man, i alle fall til en viss grad, har et avslappet forhold til det. Det skumle med selvironi er det kan tas litt vel langt - og i stedet for å virke komfortabel med at man har noen «feil» og har en god dose selvinnsikt, så kan man fremstå som masete og ekstremt usikker. Jeg er selv veldig begeistret for de som kan le av seg selv, men synes det blir for mye når de behandler hele seg som en vits.

Selv liker jeg å tro at jeg har en god porsjon selvironi - selv om det unektelig er blitt vesentlig mindre av akkurat dette etter at jeg sluttet å røyke! For å sitere meg selv: «jeg trodde at jeg var et sympatisk menneske som kunne ta ting med et smil, helt til jeg sluttet å røyke og innså at jeg egentlig er klin gæren og dritsur.». Misforstå meg rett: jeg kan fortsatt le av meg selv, og gjør det mye, men sjansen for at jeg i stedet blir såret eller sur er i mye større grad tilstede nå enn tidligere. Faktum er bare at ting generelt er litt mindre morsomt etter at jeg sluttet å røyke, noe jeg virkelig håper går over snart. Det virker tross alt veldig urettferdig at når jeg endelig har klart å slutte, så skal humoren min (av alle ting) gå opp i røyk.

Helt ærlig aner jeg ingenting om hva som er god eller dårlig humor, utover mine egne subjektive meninger, som jeg er bevisst på at ofte i lite grad samsvarer med hva folk flest synes er morsomt. Alt jeg vet er at mangelen på en fasit, tilsier at jeg burde slutte å snakke ned egen humor - når den åpenbart samsvarer helt med alt jeg synes er morsomt. 

Jeg vet kanskje ikke hva god humor er, men jeg er ganske sikker på at det er sunt å le - og dersom det innebærer ordspill bare jeg ler av, så får det bare være.

Mine uvaner!



1. Dersom jeg tar av en skrukork, tror jeg på magisk vis at plastflasken har blitt til en glassflaske - og det finnes derfor ikke noe håp om at den korken havner tilbake på flasken. Dette gjelder både halvlitersflasker og halvannenlitersflasker, til min kjærestes store fortvilelse.

2. Uansett hvor mye Pepsi Max jeg har, vil jeg prøve så hardt jeg overhodet kan å få drukket opp mest mulig. Dette til tross for at det kan koste nattesøvnen, grunnet altfor mye koffein. Det er med andre ord lite poeng i å prøve å spare penger på å kjøpe store flasker, fordi jeg kommer til å drikke alt - koste hva det koste vil!

3. Dersom jeg har på meg klær, og av en eller annen grunn har tenkt til å slutte med det - så havner de klærne på gulvet. Enten målet er å bli naken fordi jeg skal i dusjen, eller jeg skal skifte til noe annet, så utgjør klærne plutselig bare en hindring. De er noe jeg må bli kvitt fra kroppen, så fort som overhodet mulig - og det er derfor ingen mulighet å legge de noe annet sted enn dit tyngdekraften bringer dem.

4. Mange vil kanskje anse det som en positiv ting å ikke være så overflatisk eller opptatt av hvordan man ser ut, men jeg vet at moren min mildt sagt er lite begeistret for hvor lite jeg til tider bryr meg om hva andre tenker om hvordan jeg ser ut. Selv ser jeg ikke noe problem med å gå på butikken med morgenkåpe og bustetehår, men mamma er langt i fra enig. På den lyse siden har jeg i alle fall sluttet å ta trikken i morgenkåpe siden jeg flyttet fra Oslo, så det går i riktig retning!

5. Uansett hvor tidlig ute jeg er med å starte på en skoleoppgave eller hjemmeeksamen, er det dønn umulig for meg å få levert før det er maks fem minutter til tidsfristen går ut. Denne egenskapen passer særlig godt med hvor god jeg er til å takle stress (som nok må sies å være langt under middels, bare spør kjæresten min).

Dette er bare noen av mange uvaner jeg har, men heldigvis har jeg i hvert fall omsider sluttet med den verste av de - nemlig røykingen, og sier meg foreløbig fornøyd med det!

Ring meg!


Jeg har aldri vært en av de jentene som har sittet i timesvis og ventet på at «crushet» (i følge Jodel er det visst det som brukes) skal ta kontakt. Det vil si, i alle fall ikke før jeg fikk meg kjæreste. Basert på sikre kilder (Jodel igjen, gitt), så virker det som om mange bruker mye tid på å vente på at den de er betatt av skal ta kontakt. Enten det er å skrive til de på facebook, svare på snap - eller hva det nå enn er folk bruker nå til dags. Når jeg leser at at folk sitter og venter med å åpne snappen de har fått fra crushet, blir jeg dessuten pinlig bevisst på at selv om det kanskje egentlig er 17-årsgrense på appen, så er nok brukerne vesentlig yngre. Enten det, eller så er det bare jeg som har blitt gammel og er utdatert (utdatert har jeg vel strengt talt alltid vært).

Selv har jeg alltid vært dårlig på å følge alle disse normene med å vente på at han skal snakke til en først, ikke sende for mange meldinger og å late som om jeg ikke er interessert. Som følge av dette har jeg sendt mange dumme meldinger opp gjennom, og sikkert virket både ukul og over-entusiastisk (les: teit og desperat) til tider.

Jeg husker veldig godt en gang da jeg var 18 år og en venninne av meg sa til meg at «jeg skjønner ikke hvordan du tør å være sånn foran en du er betatt av!». Jeg så på henne spørrende og spurte «Men hvis han ikke er interessert i meg når jeg er meg selv, så er det vel ikke noe vits uansett?». Hun svarte at «Joda, men man trenger kanskje ikke å seg selv så mye!». Det hun prøvde å lære meg var nok at det kan være lurt å være en litt bedre utgave av seg selv i starten. En litt mer polert versjon, til å begynne med.

Det kan kanskje virke veldig «riktig» at jeg ikke var særlig god på å late som om jeg var noen andre (ironisk nok med tanke på at jeg har en del skuespillererfaring). Fordi jeg ikke fikk til noe annet, var det for så vidt riktig for meg, men så var jeg også singel frem til jeg var 22 år. Og selv om jeg liker å fortelle meg selv at det var selvvalgt, så skal man ikke se bort i fra at det kan være en viss sammenheng mellom hvor dårlig jeg var (og fortsatt er) på disse spillereglene og sivilstatusen.

Av ren nysgjerrighet spurte jeg kjæresten min om jeg hadde gitt et feilaktig inntrykk av meg selv i starten. Jeg visste allerede at jeg alltid gredde håret og dusjet før vi møttes, og stort sett også sminket meg. Jeg var med andre ord klar over at det var var visse overflatiske forskjeller mellom nå og hvordan ting var helt i begynnelsen. Jeg fortalte derfor at jeg var ute etter å vite om det var noen forskjeller på personlighet. Først kom han (klok som han er) ikke på noe, men etterhvert fikk jeg presset han til å svare, og da lød samtalen vår omtrent som dette:
Kjæresten min: Du er kanskje litt mer nærtagende enn du virka i starten.
Jeg:
(Sier ingenting).
Kjæresten min: Tok du deg nær av det?
Jeg:
Kanskje.. Litt?
Det var kanskje ikke det jeg hadde mest lyst til å høre, men det var i hvert fall pinlig sant - og den som spør fortjener svar.

Det første som slår meg når folk venter på at den de er betatt av skal ta kontakt, er at de faktisk har mulighet til å ta kontakt selv. Det går an å spare både tid og krefter på å selv spørre om vedkommende har lyst til å ta en øl eller en kaffe en dag. Det verste som kan skje er at vedkommende sier nei - og hvor mye tid er det egentlig verdt å bruke på en som ikke har lyst til å tilbringe tid med deg? Som en som har invitert gutter ut på denne måten selv, kan jeg si at de fleste synes det er kjempekoselig å bli spurt, og takker ja (kanskje mest av alt fordi de blir positivt overrasket over at en jente spør).

For noen betyr det mye at man blir spurt - og jeg kan selvsagt skjønne at det er noe man har lyst til. Som en som har innsett at det ikke er gitt at man noen gang blir bedt ut, fordi norske forhold i dag enten starter på en fest eller på tinder, skal jeg innrømme at jeg er glad for at jeg har blitt bedt ut. Jeg er dog mindre sikker på om jeg er så glad for at jeg har svart ja ved flere tilfeller. Nå skal det sies at for en som synes at sosiale situasjoner er krevende i utgangspunktet, så er ikke en date med noen man ikke kjenner, drømmesituasjonen. Det er dømt til å bli kleint og ubehagelig. Å si at datingen min ikke var noen storsuksess, ville være en underdrivelse. Faktisk endte én av sammenkomstene med at jeg ble stalket i flere år etterpå, så dersom du aldri har vært på en date før, så kan det faktisk hende at det var like greit.

Personlig foretrakk jeg alltid å være ute med de «jeg valgte», fremfor de som «valgte meg», men det er jo selvsagt en smakssak. Jeg skal på ingen måte påstå at jeg er objektiv, for å påstå noe annet enn at det var jeg som valgte kjæresten min (før han etterhvert også valgte meg) er nærmest en underdrivelse.

Og jeg brukte kanskje litt mindre tid enn andre på å vente på meldinger fra «crushet» før, men gudene skal vite at jeg bruker mye tid på å vente på meldinger og svar fra han som er kjæresten min nå! Han skal i hvert fall ikke beskyldes for å være blant de som sjekker mobilen sin for ofte ;-)

Lær å diskutere som en drittsekk!

Har du vurdert å kommentere på nettaviser, men vet ikke helt hvordan? Har du problemer med å vite hvilke etiske retningslinjer man bør benytte seg av i en nettdiskusjon? Frykt ikke - alle dine bønner er nå besvart! Her kommer mine tips for hvordan nettopp DU kan lære deg å diskutere som en drittsekk på nett!

«Din evneveike pingle!» - Dersom vedkommende holder seg til sak, og det viser seg at det er noe vedkommende gjør godt, husk at det alltids går an å gå til personangrep på noen! Her er det om å gjøre å være mest mulig usaklig og usmakelig og bruke det man har av fordommer som utgangspunkt. Noen ganger kan bildet deres gi noen «gratis gullkorn», men å påstå at vedkommende er «helt uten fremtidsutsikter», «evneveik», «pinglete» og «lever i en rosa boble» er alltid en sikker vinner.

«Forpult rævkjørt!» - Bruk alltid flest mulig banneord! Alle vet at banneord er slagkraftige, og det finnes få ting som styrker et argument som noen skikkelig stygge gloser. Hvorfor bruke ord som «veldig», når du kan bruke «jævlig»? Kom igjen! Hvis Trump kan, så kan du!

«Det finnes viktigere ting å engasjere seg i!» - Minn alltid den du diskuterer med på at det «finnes viktigere ting å engasjere seg i!». Sannsynligvis aner ikke vedkommende at det finnes flere viktige ting i verden enn akkurat det dere diskuterer. Dermed utvider du vedkommendes forståelse på en revolusjonerende måte ved å komme med en slik påminner.

«Sutrekjerring!» - Dersom du diskuterer mot en kvinne, bør du kalle henne «sutrekjerring» eller «masekjerring», og hvis hun våger å ymte frem en feministisk agenda og ønsker om likestilling, kall henne gjerne også «mannehater» og problemene hennes for «i-lands-problemer». Da utviser du et moderne kvinnesyn, og meningene dine vil nærmest automatisk oppfattes som fremtidsrettede. I tillegg imponerer du dine diskusjonsmotstandere med evnen din til å sette deg inn i andres situasjon.

«Stakkars hvite heterofile mann!» - Dersom du diskuterer mot en mann, bør du bruke privilegiene han er født med mot han, for alt det er verdt. På samme måte som noen mennesker har valgt å bli født med mørk hud og/eller homofil-legning, har han valgt å bli født som en hvit heterofil mann. Det er derfor viktig å huske på at dette er et godt argument for hvorfor han ikke burde ha retten til å ytre sine meninger.

«Du skriver som en tredjeklassing!» - Dette er et kjempegodt argument dersom vedkommende har skrivefeil. Alle vet at de som har dysleksi eller ikke har norsk som morsmål, umulig kan ha noe positivt å bidra med i en diskusjon. Den beste måten å forhindre at de prøver å bidra i fremtiden, er derfor å angripe deres intelligens. Det er viktig å angripe selvtilliten til de med dysleksi så tidlig som mulig, sånn at de tier - hvis ikke kan de jo plutselig ende opp som statsministeren vår!

«Er det detta skattepenga mine går tell?» - Det er ingenting som styrker ditt eget pathos som å minne de du diskuterer med på at DU betaler skatt, og DU dermed burde få bestemme hvordan pengene bør brukes, det er jo tross alt DINE PENGER som driver Norge. Det er høyst usannsynlig at noen av de du diskuterer med betaler skatt selv, så dette argumentet får de til å innse hvor mye viktigere du og dine skattepenger er enn alle andre i Norges befolkning.

«BÆ BU BÆ BU, her kommer PK-purken!» - Dersom noen kommer med et argument som virker fornuftig, kan det alltids avfeies som «politisk korrekthet», og sånt tull skal i alle fall de du diskuterer med vite at du ikke kjøper. Alle vet at det ikke går an å ha meninger som anses for å være politisk korrekte på ordentlig. Mens «PK-idiotene» ikke tør å si hva de egentlig mener, er ikke du redd for å tråkke på noen tær eller krenke noen for å vinne en diskusjon!

Før du tar det endelige valget om å diskutere som en drittsekk på internett, er det likevel noen ting du bør være klar over:
- Selv om du ikke ser reaksjonen til vedkommende du diskuterer med, betyr det ikke at vedkommende ikke har følelser eller kan bli såret av det du skriver!
- Sannsynligheten for at noen kommer til å få en utvidet forståelse av noe som helst, etter en sånn diskusjon, er minimal.
- Det er en reell fare for at de du diskuterer med begynner å behandle deg med like lite respekt som du behandler de med.
- Dersom du har samvittighet, står du i fare for å ende opp med en dårlig sådan etter en slik diskusjon.

Enten man diskuterer på internett, eller ansikt til ansikt bør man behandle de man diskuterer med, med respekt. At noe skjer på internett, betyr nemlig ikke at det ikke skjer «i virkeligheten».

Alle får som fortjent!!!

Det er mye jeg er lei. Jeg er lei av slaps, folk som smatter med tyggis og jeg er tenåringer som står i en klynge enten foran eller rett innenfor inngangsdøren til en butikk. Jeg er lei av Sylvi Listhaug, Trump og folk som skriver falske nyheter for å tjene penger på klikk. Jeg er også drittlei suksessfulle mennesker, som roper og skriker om karma og at man «får som fortjent».

Til deg som hardnakket hevder at man «får som fortjent»: Hva må man ha gjort for å fortjene å fødes med HIV? Hvor ille må barn ha oppført seg for å fortjene å sulte? Hvilke synder har man begått for å fortjene å bli voldtatt?

Dersom «man får som fortjent» er det bare å slutte å gi penger til veldedige formål, fordi de som befinner seg i en drittsituasjon er selv skyld i at de har havnet i den situasjonen. At noen vokser opp i krig, mishandles eller er født med en livstruende sykdom er slettes ikke trist - de får jo bare som fortjent?

Det er også bare tull å være veganer eller vegetarianer fordi man ikke ønsker å subsidiere dyremishandling. Noen ville kanskje si at det er feil at høner avlives etter å ha lagt egg i ett år, ikke for å bli mat engang, men for å bli søppel. Enkelte ville kanskje si at det ikke er riktig å fete opp dyr i en så stor fart, at de får hjerte og beinproblemer som følge av det. Andre vil kanskje si at det er noe i veien med at én gris på 85 kilo ikke har krav på en kvadratmeter engang.

Disse menneskene glemmer selvsagt at «alle får som fortjent». De tre millionene med høner vi kaster årlig i Norge, har jo selvsagt på et eller annet tidspunkt oppført seg som søppel, og da er det bare rett og rimelig at de blir det. Det er dessuten ikke et ukjent fenomen at griser i kjøttindustrien har atferdsproblemer, i blant sloss med hverandre og til og med gnager av hverandres hale oppe ved roten. Med sånn oppførsel er det intet annet enn rett og rimelig at de må bo trangt, og bli mat. Boforholdene kommer jo selvsagt som konsekvens av atferdsproblemene - eller var det omvendt? Nei?

Jeg er ikke heldig som er oppvokst som norsk statsborger, med de mulighetene det medfører. Nei, jeg er rett og slett et litt bedre menneske enn de som ikke har blitt født med tilsvarende muligheter. Hurra for meg.

Jeg mener ikke å si at mange av de som lykkes, ikke har jobbet hardt for det. Jeg vet at det er mange som har jobbet seg opp fra «ingenting». At det er mange som kommer fra en fattig oppvekst med dårlige kår, som har klart å kjempe seg ut av fattigdommen og oppnådd suksess. Jeg kan skjønne at de føler at de fortjener det de har oppnådd, fordi veien deres har ikke vært enkel. Det er likevel skremmende hvor enkelt det er å ikke bry seg om de som ikke har oppnådd det samme.

På meg virker det som om enkelte benytter seg av «karma» som en sutteklutt for å slippe å føle skyldfølelse over egen suksess, og for hvorfor man har så mye mer enn de fleste andre. Dersom det folk «får som fortjent», er det ingen grunn til å ha dårlig samvittighet for å «sløse» penger på rådyre spa-behandlinger, Chanel-vesker, Louboutin-sko og hotellopphold i egen by(!) fordi det en deilig avkobling.

Hvis alle «får som fortjent», er det blodig urettferdig at enkelte må betale toppskatt. Toppskatt er jo i så fall en straff laget for alle de som jobber hardest, er det ikke? Alle de som trenger støtte fra for eksempel NAV eller nyter «godt» av andre velferdsgoder, er jo i bunn og grunn bare litt latere enn de som tjener mer?

Eller kan det tenkes at det finnes andre grunner til at man ikke har like høy inntekt som hverken handler om dårlig arbeidsmoral eller moral for øvrig? Kan det tenkes at noen jobber hardt, men likevel ikke tilbys de samme mulighetene som deg? Kan det tenkes at noen er født inn i elendighet, uten at det er deres skyld? Kan det tenkes at det finnes ondskap i verden, som rammer mennesker og som ikke fortjener det? Kan det tenkes at dyr drepes og mishandles ufortjent?

Jeg kan skjønne at tankegangen om at «what comes around, goes around» kan føles støttende, fordi det tilsier at det hersker et slags rettferdighetsprinsipp. Et slags prinsipp hvor man ikke slipper unna med det dersom man er slem, og at dersom man er et godt menneske, så vil man oppleve gode ting. Jeg skjønner at det kan være fint å tenke at rettferdigheten råder.

Problemet er bare at i virkeligheten kan en seksuell overgriper slippe unna med 3 måneder i fengsel, mens den som ble utsatt for overgrepet kan ende opp med psykiske problemer for resten av livet. Er det rettferdig? Fikk man da «som fortjent»?

Er det fortjent at Mahad Adib Mahamud mister statsborgerskapet og som følge, alle rettigheter, etter 17 år i Norge? Etter 17 år i et land hvor han har tatt utdanning, stiftet familie og betaler skatt? Er dette noe han "fortjener" basert på et anonymt tips? 

Jeg kan skjønne at man kan føle at det hersker en viss rettferdighet i det dersom en person som har påført andre mye vondt, selv får kjenne på litt smerte. Jeg kan skjønne at en del av en selv kan synes det er «godt» at noen som har kritisert en, selv får kjenne på litt kritikk. Jeg kan se det menneskelige i at man ønsker at folk skal få smake «litt av sin egen medisin», men like fullt mener jeg det er noe vås å påstå at «alle får som fortjent».

Det er mulig karma kan være en bitch, men det er man jammen selv også dersom man oppriktig mener at «alle får som fortjent».

Ting som virker.



001. regn som trommer mot ruten, når jeg føler meg nostalgisk.
002. når noen tør å være veldig ærlige.
003. komplimenter man aldri får høre, fordi de sies til andre.
004. ordspill.
005. folk som klarer å være helt seg selv.
006. rare klær med masse farger.
007. folk med god selvtillitt.
008. fin musikk.
009. heliumballonger.
010. folk med rar latter.
011. lyslenker.
012. en god bok.
013. når noen klarer å gi et visuelt bilde på noe jeg føler.
014. fine tegninger.
015. god mat.
016. å få en god klem når man virkelig trenger det.
017. å spise popcorn på kino.
018. skikkelig bra teater.
019. å gå barfot i mykt gress.
020. morgenkåpa mi.
021. lukten av kjeller.
022. kaffe.
023. å regissere.
024. drømmer.
025. impulser.
026. å reise.
027. å lære.
028. grønne planter.
029. å hjelpe noen.
030. engasjerte mennesker.
031. cirka absolutt nesten alt med teater.
032. nye venner.
033. gamle venner.
034. hunder som logrer.
035. å være vertinne.
036. å gi en massasje.
037. å få en massasje.
038. når håret er supermykt og lukter sjampo.
039. sand mellom tærne.
040. lukten av havet.
041. fart.
042. å få til noe man ikke kan.
043. å utfordre seg selv.
044. katter.
045. båt.
046. skog.
047. en sildrende bekk.
048. å gråte av glede.
049. palmer.
050. å være på festival.
051. pene fotografier.
052. rare ting.
053. glitter.
054. snille mennesker som viser omsorg.
055. rare sangstemmer.
056. dyna mi.
057. markblomster.
058. fisketur.
059. rondane.
060. café i paris.
061. folk som viser meg tillitt.
062. mammas kjærlighet.
063. hjemmelaget potetstappe.
064. å observere mennesker.
065. å ta vare på folk.
066. å få et innsyn i noens tanker.
067. rent sengetøy.
068. nybarberte legger.
069. hotell.
070. å pynte seg før man spiser på restaurant.
071. restetaco.
072. masse krøller.
073. strømper.

074. sol.

075. bølgeskvulp.
076. vamluftsballonger.
077. å kikke på stjernene.
078. brev og postkort.
079. alenetid uten å være ensom.

080. sørlandsdialekt.
081. frokost ute.
082. grilling.
083. markjordbær.
084. noe å glede seg av.
085. å mimre over gamle minner.
086. corona en sommerdag.
087. å plaske med beina i vannkanten fra en brygge.
088. å sovne med en gang man legger hodet på puta.
089. å se på stjernene.
090. fine kjoler.
091. solbrune legger.
092. å danse i regnet.
093. ost. all slags.
094. å vite at noen tenker på deg.
095. kald klut i panna når man har feber.
096. filmer man så når man var liten.
096. lukten av syriner.
097. folk som kjemper for rettferdighet.
098. dyktige dansere.
099. kunst.
100. kjærlighet, i alle former

Helt konge å være konge?

(Takk til Arne Schau-Knudsen som var litt mer enn bare inspirasjonskilden til teksten, som langt på vei er en parodi av Vestkantrap!).

Da jeg var liten jente tenkte jeg
«det er prinsesse jeg skal bli!»,
men da var jeg ung og dum og naiv
og ante ingenting om hva det egentlig ville si.
De kongelige snakker om våre verdier som et folk,
men jeg er oppvokst i det landet her,
og jeg trenger ikke dem som tolk.

Å være kongelig og folkelig på samme tid,
det er'kke lett,
de lever andre liv enn oss,
det blir en forskjell rett og slett.
Å være folkelig fra kongehuset,
er noe av det tøffeste som er.
Hva filler'n skal de snakke om,
at det er journalister både her og der?

Vokst opp i kongehuset,
men du vil så gjerne bli som de som er,
fra Lesja og fra Holmlia,
eller Bekkestua i Sandvika.
Vokst opp i kongehuset,
men du vil så gjerne bli som de som,
lever i stillhet,
men det er'ke lett å kopiere dem.

Jeg bare digger det de snakker om,
jeg bare digger det de gjør,
men det er ingen her i mitt nabolag,
som jager paparazzier på dør.

Jeg hørt at som kongelig, har man ikke stemmerett engang,
men i resten av landet,
der stemmer vi så fort vi kan,
Jeg tror ikke jeg er noe særlig god til å tie,
jeg er i hvert fall litt i tvil,
med tanke på at jeg ikke har no' erfaring,
med å ikke få si - det jeg vil!

Å være kongelig og folkelig på samme tid,
det er'kke lett,
de lever andre liv enn oss,
det blir en forskjell rett og slett.
De sitter og venter på at noe tøft skal skje,
mens livet går forbi,
og hva filler'n er vel folkelig
med at noen raker tang fra stranda di?

Vokst opp i kongehuset,
men du vil så gjerne bli som de som er,
fra Lesja og fra Holmlia,
eller Bekkestua i Sandvika.
Vokst opp i kongehuset,
men du vil så gjerne bli som de som,
lever i stillhet,
men det er'ke lett å kopiere dem.

Å jobbe som håndtverker,
høres alltid barka ut,
Man er ikke like folkelig som prins,
og bortskjemt konge-gutt.
Folket hater politikken,
stoler ikke på politikere,
Kongelige har ikke stemmerett,
så de får ikke gjort en dritt med det.
Folk flest legger ut på Facebook,
om de blir drita på en fest,
men dersom prinsen gjør det samme,
Blir den sakens Se og Hørs "mest lest".

En prins må passe på hvordan han ter seg,
hvis ikke blir det overskrifter om han,
mens jeg kan gjøre hva jeg vil,
så lenge loven sier at jeg kan.

Å være kongelig og folkelig på samme tid,
det er'kke lett,
de lever andre liv enn oss,
det blir en forskjell rett og slett.
Å være folkelig fra kongehuset,
er noe av det tøffeste som er.
Hva filler'n skal de snakke om,
at garden bruker stygge klær?

Vokst opp i kongehuset,
men du vil så gjerne bli som de som er,
fra Lesja eller Holmlia,
eller Bekkestua i Sandvika.
Vokst opp i kongehuset,
men du vil så gjerne bli som de som,
lever i stillhet,
men det er'ke lett å kopiere dem.

Hva filler'n skal de snakke om,
de er ikke som folk flest!
Hva fillern'n skal de snakke om,
de få'kke engang dratt på fest.
Hva filler'n skal de snakke om,
de vil være som den gjengse mann.
Hva filler'n skal de snakke om,
det er ikke som folk flest!
Hva filler'n skal de snakke om,
hva deres PR-rådgiver trenger?
Hva filler'n skal de snakke om,
deres bruk av våre skattepenger?
Hva fillern'n skal de snakke om,
om at de har en kammertjener?
Hva filler'n skal de snakke om,
når de ikke får sagt det de mener?
Hva filler'n skal de snakke om?
Hva filler'n skal de snakke om?
Hva filler'n skal de snakke om?
Hva filler'n skal de snakke om?
Hva filler'n skal de snakke om?
Hva filler'n skal de snakke om?



Hva filler'n skal de snakke om?!

Levende kosedyr?

Jeg er over gjennomsnittet glad i dyr, og som liten var jeg heldig nok til å få lov til å ha omtrent alle de dyrene jeg skulle måtte ønske meg i kategorien mindre kjæledyr. Faktisk hadde vi så mange dyr at vi tidligere hadde et eget dyrerom, som jeg noen ganger i oppveksten lurte på om vi hadde for at jeg skulle ha lettere for å få meg venner. Jeg hadde nemlig ikke så innmari mange venner, men det var ikke vanskelig å få noen til å bli med en hjem på besøk dersom en nevnte dyrerommet. (Mistenker dog at å spørre noen om de vil bli med meg hjem og se på dyrerommet mitt i dag, ville fått en ganske annen effekt). 



Opp gjennom oppveksten min har vi hatt tre papegøyer, nymfeparakitter, undulater, kaniner, marsvin, chinchillaer, rotter, en hamster, en ilder, ender, katter og hunder. Her skal det sies at vi ikke hadde alle disse dyrene samtidig. Av de dyrene som har vært bare mine og mitt ansvar (dog med hjelp fra mamma avhengig av alder - og nei, jeg hadde ikke alle samtidig), så var det en papegøye som het Charlie, nymfeparakitten Piwo, chinchillaen Skala, rotta Rita, hamsteren Noshi, ilderen Brutus og endene Cola, Solo, Singo, Pepsi, Cider og Champagne. Synet mitt på dyrehold er nok i dag, ikke helt det samme som det var da - og i dag viser jeg heller forkjærligheten min for dyr ved å ikke spise kjøtt, fremfor å putte de inn i et lite bur og «tvinge de» til å bare elske meg (for ja, jeg hadde litt jungeldyret Hugo-tendenser), men jeg innser at det er lett for meg å si som har fått prøve «alt». Til tross for at jeg er mindre begeistret for dyr i bur enn hva jeg var tidligere, vil jeg på ingen måte påstå at jeg ikke var opptatt av de dyrene jeg hadde.


(Her ser du f. eks. tre av endene mine, som jeg brukte timevis på å grave etter mark til). 

Et av de morsomste dyrene jeg har hatt var en hetterotte. Rotta Rita var tam som få, og elsket å sitte på skulderen min inne i håret mitt (Skulle selvsagt gjerne vist frem et bilde av Rita, men på den tiden var det ikke vanlig at små barn hadde kameramobil - og derfor har jeg ikke noe særlig bilder av henne, hvis jeg i det hele tatt har noen lenger). Hun kunne nesten en halvmeter fra en kommode og til meg dersom jeg ropte på henne - og klatret dessuten opp beinet og forbi magen opp til skulderen dersom jeg ropte og hun gikk løs på gulvet - fortrinnsvis under tilsyn. Hun beit meg aldri, med unntak av en gang da hun nettopp hadde fått unger - og skulle beskytte ungene (noe jeg selvsagt aldri klandret henne for). Dersom du lurer på hvordan hun fikk unger, så kan det jo nevnes at som følge av at Rita var et veldig festlig kjæledyr så ønsket også en av søstrene mine seg en rotte - og det fikk hun. Rune var en hannrotte, og måtte derfor ha et eget bur da Rita og Rune ikke kunne være sammen uten tilsyn.

Problemet var bare at han ikke holdt seg inne i buret sitt. Han fikk derimot til å åpne både sitt bur og Ritas bur, og sånn hendte det seg at Rita ble gravid. Dersom du ikke er klar over det, så kan en rotte få to kull på en parring, og i motsetning til mennesker ligger ikke normalen på ett barn av gangen. Det var heller ikke lett å finne ut hva som holdt Rune inne, da vi prøvde mange forskjellige låsesystemer uten hell. Ett av forsøkene innebar for eksempel en liten hengelås, men da klarte han likevel å åpne døra slik at det ble en sprek som han igjen klarte å klemme seg flat nok til å komme gjennom. Å surre rundt ståltråd hjalp heller ikke, da det viste seg at han klarte å surre denne opp selv. Slik fortsatte det, og for hvert mislykkede forsøk fikk vi to nye kull med rotter. Til slutt fikk vi beskjed fra dyrlegen om at de ikke kunne ta i mot flere rotteunger fra oss, da rottene våre produserte raskere enn de klarte å selge dem. Det var vel på det tidspunktet at vi innså at vi var nødt til å gi bort rotta Rune, og holde oss til kvinnelige rotter etter det.

I løpet av kullene var det likevel sånn at flere av søsknene mine også fikk seg rotter fra kullet  og etterhvert ble det utvidet til at enkelte av de som besøkte oss også fikk lov til å ha «sin rotte» hos oss. Resultatet var at vi hadde en liten rotteflokk, og selv om de kom godt overens med hverandre - så ble de mindre og mindre tamme. Etterhvert var det bare jeg som turte å ta ut rottene fra buret, og jeg kan ikke klandre de som ikke turte. Det var nemlig ikke stor forskjell på gemyttet til den gjengen og gemyttet til villrotter - og de beit dersom de følte seg truet, noe de gjorde av at noen ville ta de ut av buret og vekk fra flokken for å kose.

Jeg vet det er mange som ikke er glad i rotter som kjæledyr, fordi de har en «ekkel hale». Farmoren min var ikke spesielt begeistret for rotter. Problemet hennes var bare at jeg var enda mindre begeistret for tanken på å ikke skulle være sammen med rotta mi i en hel helg. Resultatet ble derfor at Rita ble med på hyttetur. Det var selvsagt kjempestas at jeg fikk lov, og ideelt sett så burde det jo blitt en historie om hvordan farmoren min ble overbevist om hvor flotte rotter var. Problemet var bare at Rita stakk av mens vi var på hyttetur. Sannsynligvis var ikke døra på buret lukket skikkelig, eller så hadde hun klart å åpne den opp selv. Konsekvensen var i alle fall at Rita var vekk, og jeg var sønderknust og redd for at jeg aldri skulle få se henne igjen. Vi lette etter Rita i timevis uten hell, før vi til slutt så henne - og hun pilte oppover beinet mitt og opp på skuldra mi til alles store lettelse. Etter den gangen lærte jeg i alle fall at det var en dårlig idé å ta med seg rotta si på overnattingsbesøk.

Det er selvsagt ikke bare rotta Rita jeg har minner med. Jeg kunne fortalt i evigheter om papegøyen min som fløy avgårde langt inne i skogen, mens hele familien fulgte etter - og som syntes det var kjempegøy helt til han ble redd for at vi skulle gå fra han og da kom seg raskt på en skulder. Jeg kunne fortalt om ilderen min som elsket å bite søstrene mine i beina fordi de ble så hysteriske, og som fungerte som en vaktbikkje i form av å la meg få være i fred på rommet mitt (Han gikk alltid løs på rommet mitt, til enhver tid). Jeg kunne fortalt om hamsteren min som elsket å være med rundt i jakkelomma mi, og som jeg smuglet med meg på skolen - og hvordan hun alltid klarte å komme seg ut av buret sitt på nye eventyr og likevel aldri ble spist av katten vår (som skjønte og aksepterte det at Noshi var kjæledyret mitt, og ikke noen hun skulle spise). Jeg kunne fortalt om hvordan jeg gravde etter mark til endene mine og hvordan de elsket å vralte rundt og sjekke hva folk holdt på med i hagen. Det var tross alt mange dyr, og det har (naturlig nok) blitt til enda flere historier - og det var jo heller ikke sånn at jeg «bare» hadde pelsdyr.

En skal nemlig ikke se bort i fra at grunnen til at jeg endte opp med krøller, er at jeg hadde syv akvarium inne på barnerommet mitt på et tidspunkt, hvorav ett av de var større enn et gjennomsnittlig badekar med sine 660 liter. Klimaet på barnerommet mitt var med andre ord tropisk, og luftfuktigheten var høy.

Tross dette, er jeg likevel skeptisk til dyr i bur. Fisker er også relevant i den sammenhengen, da jeg i senere år har lært at det at gullfisk har så forferdelig dårlig hukommelse er noe folk forteller seg for å slippe å ha dårlig samvittighet for hvor liten plass fiskene har. Hunder er én ting, da de blir en del av «menneskeflokken» også. Katter (med katteluke) er enda bedre, fordi dersom de ikke trives, så bare flytter de.

Jeg mener ikke å si at ingen dyr kan ha det godt i fangenskap (selv om mange absolutt aldri burde være det, etter min mening), eller at man ikke kan ha gårdsdyr, bruksdyr eller noen form for kjæledyr. Jeg mener bare at det kan være litt lurt å stille seg selv noen kritiske til spørsmål til dyreholdet sitt i forkant. Selv om kaniner er innmari søte, så er det ikke nødvendigvis så stas å være kanin dersom de bor i et bittelite bur i en blokkleilighet og aldri får se sollys, eller spise friskt gress.

Jeg dømmer ingen som har kjæledyr, om det så skulle være kanin eller hamster (det er jeg da virkelig ikke i posisjon til, så mange dyr jeg selv har hatt), men oppfordrer alle de som ønsker seg et dyr å ikke bare velge dyr etter hvilket de synes er søtest. Velg heller etter hvilket dyr du har muligheten til å gi et godt liv (dersom det er noen). Selv om dyr kan være innmari søte, så er det noe ganske mye mer enn "levende kosedyr". 

Jeg er helt enig i at er kos med dyr, men dyr blir aldri kosedyr - selv om enkelte av de er innmari glad i kos.

Morgenstund er tull i grunn!

At jeg er morgengretten, er ingen godt bevart hemmelighet. Det er noe de aller fleste som har tilbragt morgenen med meg, er smertelig klar over. Verst var det da jeg fortsatt bodde hjemme, og vi var mange som skulle opp og bruke kjøkkenet til samme tid. Kjøkkenet var i utgangspunktet for trangt til at det var plass til hele min intimsone. Ikke fordi kjøkkenet er unormalt lite, men fordi intimsonen min var unormalt stor. Å skulle dele det med andre, var derfor ikke noe jeg var spesielt begeistret for - og jeg gjorde heller ikke noe stort poeng ut av å skjule hva jeg følte. Jeg sukket så høylytt jeg klarte dersom noen var i veien for meg, og dersom noen stod innenfor rekkevidde mens jeg skar brød, skal jeg ikke nekte for at skjærestilen min gjorde at ofte skumpet bort i vedkommende med albuen. Dette var selvsagt et uhell jeg hadde hver morgen. Uflaks det der.

Dersom du tror at jeg har blitt mindre morgengretten med årene, tar du feil. Det eneste jeg har blitt, er bedre til å skjule det. Det vil si, jeg er blitt bedre til å sky unna folk og holde kjeft de første 20 minuttene jeg er våken. Det er lite poeng å snakke med noen før jeg har drukket dagens første kaffekopp, fordi da er jeg rett og slett bare ikke hyggelig. Jeg ønsker ikke å snakke med noen de første 20 minuttene jeg har vært våken, og de som har prøvd det - ønsker heller ikke å snakke med meg.

Når man er nyforelsket vil man gjerne vise seg fra sin beste side, har jeg hørt - og til en viss grad erfart. Man prøver å opprettholde en illusjon om at man alltid er velstelt, alltid lukter godt og at man grer håret daglig. Til tross for at det tidvis kan gå lang tid mellom hver dusj og at jeg tidvis virker ute av stand til å gre mitt eget hår til vanlig, var likevel den mest imponerende illusjonen jeg skapte, om morgenen. Kjæresten min har nemlig sagt til meg at «Du er jo som regel i godt humør om morgenen». Godt humør om morgenen har jeg nok sjelden vært, men forelsket skal jeg ikke nekte for at jeg både var - og fortsatt er er, tiltross for at illusjonen om at jeg er en morgenperson er sprukket for lenge siden.

(OBS! Dette bildet er oppstilt, og gjenspeiler ikke virkeligheten!).

Opp gjennom årene har jeg lest utallige artikler om hvordan norske mennesker er så reserverte og lite imøtekommende. Nordmenn viser sjeldent følelsene sine med mindre de er fulle, og de setter seg aldri ved siden av noen på bussen dersom det finnes en annen mulighet. Dersom to nordmenn ender opp med å bli sittende sammen på bussen, unngår de blikkkontakt og stirrer tomt ut i lufta i hver sin retning - gjerne med hvert sitt headset for å unngå at noen misforstår og tror de er ute etter å snakke med folk.

Det er også en klassiker å snakke om janteloven, og om hvordan man i Norge ikke skal tro at man «er noe». De fleste, i alle fall av de som har lest noen kvinnemagasiner opp gjennom, har lest opptil flere saker med overskrift à la «Fuck janteloven!», hvor saken dreier seg om at man må tørre å bryte normer og tro på at man selv er god. Vi nordmenn er, i følge en helt rekke upålitelige kilder fra diverse kvinnemagasiner, inngrodd i en forståelse av at mennesker ikke skal tenke for høyt om seg selv.

Personlig jobber jeg hardt for å unngå å vise følelser om morgenen, og jeg skulle gjerne gått med to headset for å minske muligheten for at noen utveksler noen ord med meg på bussen om morgenen. Jeg har også lett for å stå på bussen, dersom det ikke er en ledig toseter slik at jeg kan sitte innerst og dermed kunne se ut av vinduet hele veien slik at jeg slipper blikkontakt med noen på bussen. Dette gjør at jeg oppfattes som «typisk norsk», reservert og lite imøtekommende. Disse påstandene utviser i liten grad noen forståelse for hvorfor det er sånn, og for meg er mye av grunnen at jeg er morgengretten.

Det er nemlig en grunn til at jeg unngår å snakke om morgenen, og det er at jeg er pottesur. Jeg unngår å vise følelser, fordi det er lite trivelig med noen som går rundt og ser ut som de bare har lyst til å ødelegge noe. Det er mulig jeg virker kald og litt utrivelig dersom jeg unnlater å snakke med personen ved siden av meg på bussen morgenen, men det er tross alt bedre enn at jeg skulle åpnet kjeften og fjernet enhver tvil.

Selv om jeg stort sett unner andre mennesker suksess, skal jeg ikke nekte for at mange av tankene mine om morgenen, i stor grad minner om Janteloven. Før jeg har fått i meg kaffe bør nemlig ingen tro at de er noe - eller at de kan lære meg noe. Da er det nemlig ingen som duger - og nåde den som våger å le av meg da.

Dersom du elsker morgener og tenker at «morgen stund har gull i munn» - fint for deg! Men du kan spare deg bryet med å overbevise meg om å føle det samme. Det kommer ikke til å skje, og i alle fall dersom du kommer med argumentene før klokka er 10:00.

Livet er som en dans på roser!


(Livet er kanskje som en dans på roser, men jeg kan ikke danse). 

Lykkepress er noe de aller fleste av oss har kjent på. At det på et eller annet tidspunkt er såpass sterke forventninger om at vi skal være glade, at man føler man svikter dersom en ikke er i godt humør. Bursdager og høytider er tidspunkt hvor det er forventet at man skal være i godt humør, og det kan føles både vondt å vanskelig å ikke være det.

Som norsk statsborger har jeg kjent enormt mye på lykkepresset. Ikke fordi nordmenn er kjent for å gå rundt og smile hele tiden, men fordi jeg er såpass mye mer priviligert enn så uendelig mange andre fordi jeg er norsk statsborger. Fordi jeg er norsk statsborger får jeg muligheter mange andre bare kan drømme om  og derfor burde være glad. Jeg burde være glad og takknemlig, men likevel får jeg ikke alltid det til. Dypt inne i en depresjon, føltes det som en tvangstrøye som gjorde det vanskelig å puste. Å ikke klare å være lykkelig som norsk statsborger, fikk meg til å føle meg så uendelig mislykket og utakknemlig.

Nylig har det vært jul og juleferie, og julen er en høytid som i stor grad bærer preg av lykkepresset. Familien er samlet, det er fri, god mat - og ikke minst gaver. Da MÅ man jo være glad, må man ikke? Hvis ikke er man vel egentlig en utakknemlig dritt?

«Nå skal vi kose oss!» synes jeg er en svært morsom uttalelse. Det er ikke en veldig morsom beskjed å få, men jeg opplever det likevel litt komisk at det brukes - fordi i mitt hode er det å måtte noe, og det å kose seg to ting som jevnt over passer ganske dårlig sammen. Ting blir sjeldent koseligere,av at man får beskjed om at de skal være det - og få ting oppleves mer krampeaktig enn gode minner som foreviges med strenge beskjeder om å stilles opp og «Smile til kamera!». Sannsynligheten for at noen blunker er stor, og sannsynligheten for at noen ikke følger meg er enda større. Etter 15 forsøk har alle kramper i kjevene, og resultatet er som regel et bilde som i liten grad gjenspeiler hvordan det egentlig var.

De fleste i dagens samfunn er (til en viss grad) bevisste på hva de poster på sosiale medier, og har en formening om hvordan de ønsker å fremstå. Derfor gjenspeiler Facebook og Instagram (eller blogger for den saks skyld) i liten grad «virkeligheten». Med det mener jeg ikke at folk nødvendigvis redigerer bildene de legger ut, selv om det unektelig er en del som gjør dette også, men at man kun deler enkelte sider av livet sitt - og da gjerne de beste av dem. Det gjør at sosiale medier drukner i lykkelige mennesker som baker boller og går på ski - og samtlige av de med kjæreste har «verdens beste».

Selv om man er klar over at folk gjerne fremstiller livene sine som bedre på sosiale medier enn hva de er i virkeligheten, er det likevel ingen automatikk i at det at man vet at det er sånn, gjør at man ikke blir påvirket. Selv har jeg pleid å unngå sosiale medier når jeg har vært inne i en dårlig periode, fordi jeg kan føle meg enda mer mislykket. Det kan nemlig være fort gjort å sammenligne seg med andre, selv om man egentlig er klar over at det ikke er noen sammenheng mellom hvor mislykket man selv er og hvor vellykkede andre er. Jeg blir ikke dummere av at andre er smarte eller styggere av at andre er pene, men jeg kan bli tristere av at «alle andre er glade». Dersom jeg føler at alle andre er gladere enn meg, føler jeg meg enda mer ensom og mislykket fordi jeg selv ikke får til å være lykkelig.

Det er nemlig ikke sånn at man har det bra hele tiden. Livet er mer enn skiturer og bollebaking, særlig for meg som ikke kan stå på ski og ikke tåler gluten. Livet er nemlig som en dans på roser. Noen ganger går bevegelsene av seg selv, og man tråkker bare på de myke kronbladene. Andre ganger ved man ikke helt hvor man skal trå, og stikker seg på tornene. I blant føler man seg som en idiot fordi man slettes ikke kan danse. Og enkelte av oss kan i blant oppleve en allergisk reaksjon av hele greia.

Det er ikke alltid like lett å være lykkelig, og det blir sjeldent lettere av at man føler at man «må». Selv skjønner jeg ikke engang helt hva lykke egentlig er. Heldigvis kommer jeg langt med å vite hvor viktig gleden er, og prøver å ta vare på den som best jeg kan.

Jeg er en trist introvert - vil du bli venn med meg?

I en jobbsøknad ville nok de færreste valgt å beskrive seg selv som en «trist introvert», mens det å beskrive seg selv som «blid og utadvendt» slettes ikke er så uvanlig. Å være en trist introvert får en til å virke litt slitsom å være sammen med, mens det å være blid og utadvendt gjør at man virker trivelig og omgjengelig. Det føles bedre å være glad enn å være trist, og ofte får man også mer energi av å tilbringe tid med glade mennesker enn det motsatte.

Selv har jeg aldri blitt beskrevet som noen «gladlaks» og hadde lenge inntrykket at det jeg var best på, var å føle på negative følelser. "Sad is happy for deep people", har jeg hørt (i Doctor Who, sesong 3, episode "Blink"). Et sitat jeg kjenner meg litt igjen i. Jeg er mye trist, men det er ikke alltid det bare er en vond følelse - uten at jeg på noen måte ønsker å glorifisere tristheten, eller mener at jeg nødvendigvis er så mye dypere enn andre. Jeg er mer stille, enn jeg prater (med mindre kjæresten min er trøtt og vil sove, DA prater jeg som en foss..). Jeg observerer mer enn jeg deltar, og jeg er som regel mer komfortabel med å være alene enn å være med folk.

At man er mindre verdt som introvert, er i alle fall noe jeg selv har følt på - og jeg tviler sterkt på at jeg er alene om det. Det å være glad i å være alene, er liksom ikke like bra som det å være glad i å være med mennesker - og det er «bedre» å være enn sprudlende og energisk, enn stille og tankefull. Like fullt er jeg helt avhengig av å være alene, fordi det er når jeg er alene at jeg samler opp energi. Jeg liker å være med mennesker, og er glad i folk, men det koster mye energi.

Jeg elsker å se på mennesker, og observere omverdenen rundt meg. Jeg synes det er spennende å ta innover meg hva andre mennesker føler, se for meg hva de tenker - og få innblikk inn i andre menneskers liv. Sannsynligvis er det mye av grunnen til at jeg alltid har funnet bloggere og videobloggere interessante også. Det høres kanskje trist ut, men det er en måte for meg å tilfredsstille et sosialiseringsbehov og en nysgjerrighet på andre mennesker, uten at det krever noe av mine egne sosiale ferdigheter.

Mine egne sosiale ferdigheter er nemlig skremmende dårlige. Jeg synes det er kjempevanskelig å snakke med mennesker, og stivner helt ute blant folk. Selv i et familieselskap er jeg mest komfortabel med å finne meg et hjørne hvor jeg kan observere menneskene rundt meg, uten å snakke med dem. Jeg lytter gjerne til samtalene, jeg er glad i de - og jeg liker å høre de snakke, men av en eller annen grunn synes jeg like fullt det er skremmende å skulle si noe selv. Dette til tross for at jeg vet at det er mennesker som er glad i meg - og som bare vil meg vel. Jeg blir som regel utmattet av alle inntrykkene, og er som regel veldig hard mot meg selv i etterkant fordi jeg sjelden får frem mer enn et par setninger i løpet av et helt familieselskap.

Heldigvis finnes det løsninger på mine sosiale utfordringer, og foreløbig har jeg funnet tre som fungerer i varierende grad.

Den éne løsningen er å drikke alkohol. Da slapper jeg mer av, virker gladere og blir mer pratsom. Når det er sagt er det sjeldent en veldig god løsning, fordi det å slippe å være så anspent sosialt, kan være veldig behagelig. Det høres jo kanskje vel og bra ut, men det at det er veldig behagelig har sin bakside. Det kan nemlig være så godt med en pause fra anspentheten at det frister å drikke mer, for å bli enda mindre anspent - og plutselig har det blitt for mye. Jeg reagerer generelt dårlig på alkohol, i form av at overgangen fra «litt brisen» til «for full» gjerne er veldig brå, - og dersom jeg når et visst punkt i drikkinga synes jeg alltid det er en kjempeidé med mer drikke. Dermed kan det lett bli i overkant mye alkohol for meg, og selv om det kan være behagelig der og da, så kan jeg love deg at angstnivået mitt de neste ukene som resultat er alt annet enn behagelig - og konsekvensen av å ha drukket for mye kan være at jeg ikke ønsker å møte noen i en lang periode etterpå. (Jeg har heldigvis lært meg at det ikke er en god løsning for meg å isolere meg, selv om det har gått galt, men det betyr ikke at det ikke fortsatt frister). Kort oppsummert: Alkohol er ingen god løsning på sosiale ubehageligheter, særlig ikke dersom drikkingen fører til at det blir mer ubehagelig i etterkant noe det fort kan bli dersom man drikker for rusens skyld.

Den andre løsningen min, er å ha en funksjon. Dersom jeg fungerer i kraft av noe mer enn å bare «være meg selv», går det plutselig kjempefint å snakke med mennesker og aktivt si sin mening. Jeg kan prate høyt og tydelig på scenen som skuespiller, og jeg har ingen problemer med å si hva jeg mener om min kunstneriske visjon, dersom jeg er regissør for et teaterprosjekt. Dersom jeg har en klar funksjon, har jeg plutselig ingen problemer med å dele tankene mine og oppsøker jeg konfrontasjoner om det er nødvendig. I stedet for at stemmen min blir lav og kroppspråket blir lukket, snakker jeg plutselig høyt og tydelig og gestikulerer voldsomt. Jeg kunne både smile og smalltalke da jeg jobbet som barista, og vitse til helt fremmede. Jeg fikk faktisk tilbakemelding fra kunder om at de aldri hadde møtt en barista som virket mer genuint glad enn meg, fordi det var trygt i form av å være en del av min funksjon som barista. Kort oppsummert: Jeg er tryggere i det å ha en funksjon, enn i det å bare være meg selv. Å bli tryggere i meg selv er noe jeg jobber med, men i mellomtiden setter jeg stor pris på at det å ha en funksjon kan bidra til å gjøre sosialisering enklere.

Den tredje løsningen min, er å være sosial med få mennesker av gangen. Aller helst bare én person av gangen, og her er selvsagt ulempen at denne ene personen bør jeg være godt kjent med fra før. Dersom jeg ikke føler meg trygg på vedkommende, vil jeg i en slik situasjon ikke ha muligheten til å trekke meg tilbake og bare lytte til andres samtale - og blir i større grad tvunget til å delta i samtalen selv hvilket kan være svært ubehagelig dersom jeg ikke er trygg på vedkommende. Når det er sagt, så er nok dette noe jeg har veldig godt av, når alt kommer til alt. Heldigvis er de aller fleste litt glad i å snakke om seg selv og det som opptar dem, så man kommer en lang vei med å stille de rette spørsmålene og være en god lytter - også blir jeg som regel tryggere og mer pratsom etterhvert. Jeg trenger bare litt mer tid. Kort oppsummert: Jeg har godt av å utfordre meg selv til å delta i samtaler, og prøver å minne meg selv på at det som regel går bedre og bedre, etterhvert.

Noen ganger kan jeg observere mennesker som jeg synes minner om meg selv. Vi behøver ikke nødvendigvis å være kjempelike, men det kan være visse kvaliteter som minner. Som følge kan jeg få en ekstra fascinasjon for vedkommende, og det kan ofte bli en person jeg liker godt og som jeg setter pris på å ha i livet mitt. Dette får dog vedkommende aldri vite, for dersom noen ligner veldig på meg - så ender vi nemlig aldri opp i en situasjon hvor vi «kommer i snakk, og åpner oss opp for hverandre». Kanskje utveksler vi noen blikk i stillhet. Fra tid til annen utveksler vi noen setninger om hvordan vi har det, men vi kommer aldri til å bli ordentlig kjent. Ikke fordi vi ikke liker hverandre, men fordi vi er for like.

Dersom jeg virker avvisende og stille, så er det ikke fordi jeg ikke liker deg - eller fordi jeg mener å være uhøflig. Det kan nemlig godt tenkes at jeg synes du er helt super, og skulle ønske at vi kunne være venner. Det er bare ikke sikkert at jeg tør å si det til deg.

Dødsgøy og livredd!

Jeg liker å anse meg selv som en tøff jente. En som ikke blir lett hysterisk, eller gjør en stor greie ut av småting. I den sammenheng er det for øvrig verdt å bemerke seg at det kan være er en forskjell hvordan jeg liker å anse meg selv, og hvordan jeg faktisk er. Jeg blir riktig nok ikke hysterisk av hva som helst, men dersom jeg er sent ute med en skoleoppgave og føler at jeg står fast, er det lite poeng å prøve å forklare meg at det ikke er verdens undergang om oppgaven ikke blir så bra som jeg hadde ønsket. Akkurat der og da føles det nemlig sånn - selv om jeg selvfølgelig er klar over at det ikke egentlig er tilfellet.

Jeg prøver å syte og klage så lite som mulig, og føler ikke at jeg er av den lettskremte sorten. Jeg blir ikke redd hvis jeg går på skogstur og møter en elg alene i skumringen, og jeg blir ikke skremt eller hysterisk av å våkne med en edderkopp i håret. Jeg kan fint stå på en scene og snakke foran en stor forsamling, og jeg er ikke redd for å havne i konflikt så lenge det er for noe jeg tror på.

I enkelte tilfeller kan det virke som at enkelte jenter later som om de er redd for noe, for å virke søte. Jeg mener på ingen måte at man ikke kan ha irrasjonelle frykter som er helt reelle for vedkommende. Selv har jeg slitt med angst og vært livredd for å gå i matbutikken, så man kan være redd for noe som ikke egentlig er farlig, er jeg smertelig klar over. Likevel stusser jeg litt over de som er redde for ting som ark og sko, og som ikke føler at dette er en frykt de burde jobbe aktivt med å overvinne?

Selvsagt er det upraktisk å være redd for edderkopper også, fordi det er vanskelig å unngå de fullstendig. Det er en fordel å ikke bli så redd at man kjører ut av veien dersom man skulle ende opp med en edderkopp i fanget mens man kjører bil. Avhengig av hvor man bor, trenger man ikke nødvendigvis å konfrontere edderkopper daglig. Sko og ark er derimot langt vanskeligere å unngå, og i fare for å virke ignorant, vil jeg ikke påstå at man er en drittsekk dersom man anbefaler vedkommende å gå til psykolog og jobbe med frykten. Det er mulig noen synes det er søtt at man er litt redd, fordi da får man kanskje mulighet til å være litt helt, men det må jo være veldig upraktisk å være så redd hele tiden?

Selv jobbet jeg aktivt med å kvitte meg med angsten, sånn at jeg skulle klare å fungere mest mulig normalt så fort som mulig. Det er på ingen måte en enkel sak, men likevel en kamp det er verdt å kjempe for videre livskvalitet. Det er selvsagt mulig å gå gjennom livet uten å handle på matbutikken selv, men det er tross alt ganske mye mer praktisk å ha den muligheten uten at det er krise.

Jeg skal likevel innrømme at jeg har ett område jeg er ganske pysete på, og det er skrekkfilm. Skrekkfilm er noe av det verste jeg vet. Ikke fordi jeg ikke synes det kan være spennende, men fordi jeg har det med å bli så forferdelig redd. Med forferdelig redd mener jeg ikke bare at jeg skvetter og skriker underveis i filmen. Jeg har det nemlig også med å bli livredd for det filmen handler om, i evigheter etterpå. Jeg er ikke sikker på hvor mange år jeg var redd for TV-er etter å ha sett The Ring, men det var ganske mange. Det gjorde at den bittelitte TV-en jeg hadde på soverommet mitt, med omtrent fire piksler, som jeg hadde spart til med penger jeg tjente på å selge VG på søndager, sluttet å være noe jeg gledet meg over. I stedet ble det noe som gjorde meg livredd, og førte til at jeg såvidt turte å sove på rommet mitt.

Når jeg ser på skrekkfilm, er jeg heller ikke en av de som klarer å skjule hvor skremt jeg blir. Den høye pulsen lykkes jeg til en viss grad i å skjule, men skvettingen er det verre med. Det er nemlig sånn at når jeg skvetter, så kaster jeg meg inntil noen og søker dekning, mens jeg skriker. Denne reaksjonen kunne være ganske pinlig da jeg var 15, og ville være kul mens jeg så på skrekkfilm med de eldre gutta - og den dag i dag er det fortsatt ganske pinlig på kino. Av åpenbare årsaker er det veldig uheldig for meg å se skrekkfilm på kino med bare én person jeg kjenner, da jeg risikerer å kaste meg opp i fanget på «feil» sidemann. Relativt pinlig, men ikke til å kontrollere i øyeblikket.

Jeg husker veldig godt den gangen i 2008 hvor jeg så Fritt Vilt 2 på kino. Ikke fordi filmen i seg selv var så minneverdig, men fordi det var en guttegjeng som satt bak meg som var mer opptatt av hvor mye jeg skrek av filmen og hvor redd jeg var - enn filmen selv. De syntes faktisk det var så morsomt at jeg ble så redd, at de på et tidspunkt med stigende spenning i musikken valgte å snike seg bak meg og gripe tak i meg. Jeg ble først livredd og skrek som pokker, før jeg ble sint, bråsnudde meg mot de og sa «Det var IKKE morsomt!». Mistenker selv at jeg så ganske streng ut, for samtlige av de sluttet i alle fall å le.

På den lyse siden så preger ikke det at jeg ikke egentlig tør å se skrekkfilm, hverdagen min i noen stor grad. Stort sett klarer jeg meg godt uten, men fordi jeg lever meg så veldig inn i skrekkfilmer og synes det er såpass spennende - hender det likevel at jeg trosser frykten og ser én allikevel (og angrer selvfølgelig stort i etterkant).

Å se på skrekkfilm kan tidvis være dødsgøy, men det endrer ikke det faktum at jeg er livredd. Det ikke alltid like gøy for meg å bli så innmari redd skrekkfilm, men responsen fra samtlige av de jeg har sett skrekkfilm sammen med tilsier at det i det minste er innmari gøy for dem - og det er da i hvert fall noe.

Når foreldrene dine er mer glad i katten, enn i deg!

Jeg tror det fort oppstår et slags tomrom etter at barna har flyttet hjemmefra. Misforstå meg rett: jeg tror på ingen måte at det er grusomt å slippe å rydde opp etter andre hele dagen, eller å ikke trenge å bruke hele ettermiddagen på å være privatsjåfør. Jeg tror ikke foreldrene mine savner smelling med dører, krangling søsken i mellom - eller misfornøyde stønn som svar på spørsmål om å hjelpe til. Jeg er ganske sikker på at det føles veldig deilig å ha friheten til å kunne sette seg selv og sine ønsker først. Likevel opplever mange en slags sorg over det «tomme redet» - for hva skal man fylle all den ekstra tiden og tomrommet som oppstår med?

Noens løsning på problemet er å få seg et nytt barn, en skikkelig attpåklatt som er mye yngre enn søsknene sine. På den måten får de et nytt menneske i livet sitt, som gjerne blir ekstra bortskjemt. Dersom en har klatret litt opp på karrierestigen, har man gjerne en høyere inntekt - og dermed mer penger å rutte med. Derfor har man endelig mulighet til å oppfylle ønsket om å gi barnet «alt det noensinne kunne drømme om», hvilket man kanskje ikke hadde økonomi til med de første barna. Resultatet er at attpåklatten gjerne blir ekstremt bortskjemt.

Mamma skaffet seg aldri noen attpåklatt. I stedet fikk hun seg en skikkelig attpåkatt. Vi har hatt katt før, så det er i seg selv ikke noe nytt, men vi har aldri før hatt noen attpåkatt. Katten har alltid blitt godt behandlet. Den har hatt katteluke for å kunne bevege seg fritt ute og inne, alltid hatt mat og rent vann i skåla - og fått en liten mengde våtmat daglig. Det er med andre ord ingenting å utsette på tidligere kattehold, og jeg har alltid tenkt at å bo hos mamma og Ketil (mannen hennes) må være helt ideelt dersom man er katt.

Når det er sagt, er det nok desto bedre å være attpåkatt. Attpåkatten har selvsagt katteluke og kan bevege seg fritt ute og inne. Det er alltid tørrfôr i skåla, og selv om hun ikke liker å spise våtmaten (Og her skal det sies at hun har prøvd utallige varianter), så får hun det likevel hver morgen - fordi «hun liker å føle at hun er en del av familien». Hver morgen i fem/seks-tiden vekker hun Ketil, som står opp og gir henne våtmat hun spiser nøyaktig to biter av, før hun er lei - fordi hun tross alt egentlig ikke liker våtmaten, bare følelsen av å få den.

Hva vann angår, så er det ikke bra nok for attpåkatten med rent og friskt vann i skåla. Attpåkatten foretrekker nemlig å drikke rennende vann, aller helst fra springen. Dersom attpåkatten har lyst til å drikke vann fra springen, signaliserer hun dette med mjauing og klar forventning om at du følger etter henne på badet og skrur på krana. Deretter må du vente en stund på at hun ser på vannet renne, for så å leke med det med potene en stund. Det tar nemlig en god stund før attpåkatten føler seg klar til å begynne å drikke, og derfor tar hele drikkeprosessen mye tid. Det kan derfor være lurt å sette av opptil et kvarter på at attpåkatten skal få vann når hun er tørst, hvilket hun gjerne er flere ganger daglig. Fordi attpåkatten er så glad i rennende vann, har hun også fått, ikke bare én, men hele TO fontener. Såpass må det visst være, skal vite.

Attpåkatten har heller ingen regler, og mens jeg får kjeft for å i det hele tatt ta på hylleplassen til attpåkatten - er det i praksis ingen plass som ikke egentlig er attpåkattens. Hvis du tror at det at jeg bor i Trondheim og studerer langt unna der mamma bor, betyr at mamma vil sitte ved siden av meg i sofaen, så tar du nemlig helt feil. Ved siden av mammas plass i sofaen, må det nemlig ligge en av sofaens ryggputer flatt oppå sitteputa. Der liker nemlig attpåkatten å ligge - og det er hennes plass. 

Noen skulle kanskje tro at man ikke ville la katten gå på bordet, fordi man ikke ønsker kattehår i maten, men noen sånne regler gjelder selvsagt ikke for en skikkelig attpåkatt. Dersom attpåkatten går på bordet mens jeg spiser, og jeg ymter om at vi kanskje skulle jaget henne ned - tar mamma heller og flytter litt på maten som står på bordet sånn at attpåkatten skal få litt bedre plass å bevege seg på. Det kunne jo tross alt føles ubehagelig for attpåkatten å gå på bordet, dersom det var for mye ting der.

Det verste med attpåkatten, er at hun er falsk som få. Når mamma er hjemme, er hun verdens skjønneste katt. Hun er sosial og hilser på gjestene, og hun lar til og med babyer og småbarn klappe henne hardhendt uten så mye som å hvese. Hun oppfører seg rett og slett som tidenes snilleste drømmekatt.

Sekundet etter at mamma har forlatt huset derimot, forvandles hun til en skikkelig kattefaen. Hun skuler stygt på deg, mjauer og maser -og blir aldri fornøyd. I tillegg er det helt umulig å gjøre noe som helst annet enn å fokusere på henne, fordi hun nekter å la deg få være i fred. Man kan med andre ord bare glemme å betale regninger, strikke, jobbe med skole eller sitter på pcen. Dersom attpåkatten vil ha oppmerksomheten, har du ikke noe annet valg enn å gi henne det. Hun aner nemlig ikke betydningen av ordet «Nei!».


(Det går jo an å skjønne hvorfor man ikke sier nei til noen som ser på en med det blikket der..)

Mamma og Ketil har dessuten sluttet å lukke soveromsdøren, og har alltid en dørstopper i døra sånn at attpåkatten kan gå ut og inn som hun vil. Resultatet er selvsagt at dersom flere av barna er på besøk, og det er støy i stua  velger de å heller leve med det støyet, fremfor å skulle nekte attpåkatten å gå ut og inn som hun vil. Jeg tror faktisk bare attpåkatten har fått nei til å sove i senga én eneste gang, og det var min skyld.

Fordi attpåkatten aldri er alene i ett helt døgn, har det seg nemlig slik at jeg har vært kattevakt hvis mamma og Ketil har vært på ferie, og latt meg begeistre av jaktferdighetene hennes. Hver natt kom hun og la et nytt bytte ved senga. Dersom jeg var heldig, så var dyret dødt - hvis ikke måtte jeg nemlig bruke den neste timen på å fange dyret og slippe det ut igjen. I starten av ferien fanget hun mus og la de ved senga, og selv om jeg alltid måtte ha en egen musefange-eske ved siden av senga, gikk det i grunnen ganske greit. Da hun fanget en mus, og i stedet for å legge den ved siden av senga - slapp en levende mus I SENGA jeg lå, syntes jeg ikke det var så greit. Likevel var det ikke stort annet å gjøre enn å fange musa, få den ut - og så skifte sengesett. Jeg skal ikke nekte for at jeg var litt irritert på attpåkatten akkurat da, men ikke helt så sur at jeg ikke lot henne få ligge i senga likevel.

Dessverre tok det ikke lange tiden, før attpåkatten kom inn på soverommet med nok et bytte. Denne gangen var det en ganske stor fugl, og også denne var levende. Resultatet ble selvsagt fuglebæsj og fjær overalt, noe som førte ganske mye arbeid. Ikke akkurat førstevalget dersom man har lagt seg til og sove - og attpåtil allerede har blitt tvunget ut av senga mot sin vilje én gang. Først måtte fuglen fanges og slippes ut, hvilket var svært vanskelig - av naturlige årsaker var den ikke spesielt interessert i å fanges noen flere ganger den dagen. Da det omsider gikk, gjenstod det selvsagt å fjerne alt av fjær og vaske alt av gulv etc. som det hadde havnet fuglebæsj på. Til slutt måtte selvsagt sengetøyet skiftes - for annen gang den kvelden. Da alt som måtte fikses, var fikset, lukket jeg døra - og attpåkatten fikk ikke lov til å sove hverken i senga eller være på soverommet den natten.

Jeg skal ikke påstå at jeg ikke er glad i attpåkatten (for hun er faktisk verdens aller skjønneste katt), eller at jeg ikke ser både sjarmen (og galskapen) i å være så opptatt av en katt som det mamma og Ketil er. Jeg sier bare at de har en ny favoritt. Det er ikke meg. Og det er ikke søsknene mine. Det er attpåkatten.

Å gråte over spilt melk - eller å melke situasjonen?

Noen lurer kanskje på hvorfor jeg ikke bruker duckface på bildene mine, nå som er jeg er blogger. Svaret er selvsagt at jeg er nebbete nok fra før. 

Å kunne le av seg selv, er en god ting. Livet innebærer oppturer og nedturer, og noen ganger står man ovenfor en situasjon hvor man kan velge å enten le av seg selv, eller gråte. Å le av seg selv, er definitivt å foretrekke. Selv på mitt aller svarteste, klarte jeg å le av og se det absurde i hvor ulykkelig jeg var, hvor absurd det var at jeg knuste ting i sinne - og hvor absurd det var at min største drøm var å bli til en robot, for å slippe alle de negative følelsene. For meg var nok selvironi en del av redningen fra depresjonen, og man er nesten nødt til å ha litt selvironi for å takle å være en som går med nøkkelen rundt halsen både på hverdag og på fest, etter å ha passert 20 år.

(Hvorfor gråte over spilt melk, når du kan melke (og le av) situasjonen?).

Selvironi anses av de fleste for å være en god egenskap. Det er artig med folk som ikke tar seg selv så høytidelig, og som klarer å komme med noen spøker og le litt på egen bekostning. Det blir liksom litt mer sympatisk enn å bare skulle le på andres vegne. Dersom man har for vane å drite ut andre i blant, er det nærmest obligatorisk å drite ut seg selv også en gang i ny og ne.

Selv liker jeg å tro at jeg har en god porsjon selvironi. Jeg kan le av at jeg har små pupper, at jeg er 23 år og fortsatt trenger hjelp til å gre håret - og jeg kan le av at jeg ser ut som en uteligger i den alt for store og hullete uglejakka mi (som jeg for øvrig ikke har noen som helst planer om å kvitte meg med).

Jeg kan le av hvor elendig jeg er i all slags sport, og med elendig så mener jeg ikke at jeg aldri utmerket meg som god, men at jeg faktisk var så dårlig at folk syntes synd på meg. Husker blant annet at selv læreren min syntes synd på meg fordi jeg var så dårlig til å kaste ball, og la skylden på at jeg hadde for små hender. Nå er det ikke sånn at jeg har komplekser for hendene mine, men de er faktisk unaturlig store. Det er sjeldent folk legger merke til det på egenhånd (høhø), men faktum er at jeg har like lange fingre som kjæresten min på 187 cm. Problemet er med andre ord ikke for små hender, og det var det ikke den gangen heller.

Jeg gikk også på svømming en periode, og det endte med at jeg fikk spesialundervisning sammen med ei med downs syndrom, sånn at mens de andre lærte å stupe, stod vi på grunna og kastet ball. Det var i og for seg trivelig nok det, og hadde det ikke vært for at svømmelæreren min sa ting til meg som at jeg svømte som en banan, hadde jeg kanskje til og med fortsatt å komme. Som 8-åring var det nemlig ikke morsomt, men tvert i mot veldig sårende og ydmykende å få sånne tilrop fra svømmelæreren sin.

For å toppe det hele, så bestod jeg heller aldri sykkelprøven. Jeg prøvde først én gang, og det gikk kjempedårlig og jeg var ikke i nærheten av å få det til. Mamma kom faktisk kjørende ned til skolen med den gamle sykkelen min, fordi jeg nylig hadde fått en ny - og det kunne jo tenkes at det var grunnen til at jeg hadde så innmari dårlig styring. Det viste seg jo raskt at det ikke var sykkelen, men meg og mine sykkelferdigheter det var noe i veien med. Det hjalp derfor ikke å prøve på nytt med en annen sykkel, og etter at tredje forsøk var fullført var lærerne helt rådville. De hadde nemlig ikke opplevd at noen ikke hadde fått det til etter to forsøk før, og så plutselig hadde de meg der som ikke fikk det til etter tre. Resultatet ble at de sa at jeg bestod, hvilket i teorien skulle fungere som et bevis på at jeg var i stand til å sykle i trafikken - og nå hadde lov til å sykle til skolen. Det var bare det at jeg i tillegg til beskjeden om at jeg bestod, også fikk med en brev hjem til min foresatte med klar beskjed om at de ikke under noen omstendigheter burde la meg sykle i trafikken grunnet manglende sykkelferdigheter.

Selvironi er grunnen til at jeg kan tenke tilbake på gangen jeg bæsjet på meg på da jeg gikk på tur med kjæresten min, og si at det i alle fall beviser at han er dritglad i meg. Det er grunnen til at jeg fortsatt klarer å gå med hodet høyt hevet, til tross for at jeg driter meg ut (dog som oftest ikke bokstavelig) nesten hele tiden. Som jeg liker å si det: Kjæresten min ler av meg fordi han har større bryst enn meg, og jeg ler av kjæresten min fordi jeg har bedre bart enn han. Heldigvis har vi det stort sett moro, begge to. 

(Meg med bra bart - og jepp, jeg var den eneste i klassen som fikk lov til å spille gutt uten å binde inn puppene - faktisk kunne jeg ha innlegg i bh-en uten at noen merket det!). 

Noen former for selvironi er mer stuerene enn andre, som det å ikke ha en helt ren stue. Det er for eksempel veldig sosialt akseptert å gjøre narr av seg selv for at man er litt for glad i søtsaker, at man ikke liker å trene - og gjerne at man heller ikke er så glad i å vaske eller rydde. I de flestes øyne gjør det at man oppfattes som litt mer folkelig og avslappet å være rundt, fordi man føler at det virker litt mer greit å være som man er. Det blir med ett litt mer greit å ikke være "feilfri" selv heller. 

Det skal dog sies at enkelte tar selvironien litt vel langt, og det kan tidvis fremstå som et ganske krampeaktig skall for å gjemme seg fra egne komplekser. Noen spøker såpass mye med eget utseende og hvor stygge de er, at det er helt slitsomt å være i nærheten av de. Når det konstant spøkes om eget utseende, og det gjerne fremstilles som grunnlaget for hvorfor vedkommende er singel, går det raskt fra gøy til slitsomt og mest trist.

Litt selvironi er gøy, og jeg synes ikke det er noe i veien med å spøke litt med eget utseende (det gjør jeg jo selv!). Er du mann og klarer ikke å få ordentlig skjegg, for all del: spøk med at du ikke har kommet helt i puberteten enda. Har du kløft i haka: spør for all del om du viser for mye kløft for et familieselskap. Har du lagt på deg i jula? Spør faren din om han vil kjenne på food-babyen. Du trenger på ingen måte å ta deg selv, eller eget utseende så innmari seriøst, men dersom du spøker veldig mye med noe - kan det gjøre at du fremstår veldig usikker.

Else Kåss Furuseth er en helt fabelaktig sjarmerende dame, og en strålende programleder og komiker, men noen ganger blir jeg likevel nødt til å skru av tv-en dersom hun er på, fordi hun snakker seg selv så voldsomt ned at jeg blir lei meg av å se på (og det til tross for at hun som vesen virker som tidenes gledesspreder). Jeg synes ikke det er noe gøy at hun hele tiden skal spøke om hvor tykk og lite fin kropp hun, og at man bare kan se på henne - og så skjønne hvorfor hun er singel. Jeg synes hun er flott, og skulle ønske hun i større grad viste at hun også skjønte det selv.

Selvironi er en måte å ufarliggjøre negative sider, man kanskje ellers ville brukt mye tid og krefter på å skamme seg over. Dersom man kan tulle med det, blir det heller ikke så farlig at andre vet om det - og kanskje heller ikke hvis noen andre skulle komme til å kommentere det. Jeg tror det er sunt å klare å smile av de feilene man har. Alle mennesker har feil og mangler, og det er helt greit, men det kan også være verdt å minne seg på at man også er mer enn bare (de sjarmerende) feilene - og øve på å skryte litt av seg selv også. 

Et vanskelig barn!

Alle liker glade barn. Selv de som egentlig ikke liker barn, liker småbarnslatter og synes det er sjarmerende med en baby som smiler. Som regel er det gråtingen og skrikingen folk misliker. Barn som ikke blir fornøyde, samme hva man gjør. Sinte, triste og bråkete barn. Når noen velger å få barn, tror jeg de fleste håper på en frisk, blid og sosial unge. Et barn som ler og smiler mye, og som sovner fort - og gjerne sover natta gjennom. De fleste er klar over at det ikke nødvendigvis trenger å være tilfellet, men det betyr ikke at de ikke har håpet.

Jeg tror nok kanskje jeg var frisk. De andre kriteriene oppfylte jeg dog ikke. Ellers var jeg ingen glad unge, eller en sosial unge. Jeg likte ikke mennesker. Jeg likte ett menneske, og det var mamma. Alle andre skulle jeg helst vært foruten. Som følge var jeg et helvete å være barnevakt for, fordi jeg gråt fra det sekundet mamma forlot rommet og helt til hun kom tilbake. Jeg gråt også hver gang jeg ble tatt med ut blant folk, og helt til vi var hjemme igjen. (Det gjør jeg fortsatt, men nå har jeg lært meg å gråte inni meg!).

Allerede som svært liten var jeg skeptisk til folk, og i følge mamma lå jeg fortsatt i barnevognen, og var kanskje halvannet år da jeg lærte meg å si «Hvem er du?» til fremmede som bøyde seg over vogna for å hilse og si «dikedikkedikk» på babyspråk. (For øvrig gjør mamma alltid stemmen sin ekstra dyp og mørk når hun skal imitere meg som baby - uten at jeg helt skjønner hvorfor). Jeg var hverken begeistret for fremmede, eller babyspråk.


(Ikke la deg lure av at jeg smiler på bildet, for det er selvfølgelig tatt av mamma - og med henne var jeg jo glad).

Noen vil kanskje si at jeg ble enklere å forholde meg til med årene, men det er ikke gitt at familien min nødvendigvis er enig i dette.

Dersom du hadde spurt flesteparten av lærerne mine, ville de trolig fortalt deg at jeg var et drømmebarn, eller i alle fall en drømmeelev. Jeg gjorde alltid som jeg fikk beskjed om, og var alltid stille. Faktisk så stille at jeg en gang ble glemt igjen og låst inne i gymsalen, fordi lærerne glemte at jeg hadde fått lov til å gå på do - og ikke merket at jeg ikke var der. Fra jeg var veldig liten jobbet jeg hardt med skolearbeid, leste mye bøker og var opptatt av å være flink. Det toppet seg kanskje litt på ungdomsskolen hvor det virket som enkelte av lærerne fryktet at jeg kom til å få et sammenbrudd dersom jeg fikk en dårlig karakter (og en dårlig karakter på det tidspunktet var for meg en hvilken som helst annen karakter enn en sekser). Heldigvis fikk jeg ikke så mange dårlige karakterer. På konferansetimene mine var det faktisk sånn at jeg pleide å få såpass mye skryt av lærerne, at mamma pleide å begynne å «snakke meg ned». Ikke fordi hun ikke var stolt av meg, men fordi hun ville minne de og meg på at jeg var et ekte menneske, og ikke bare «den perfekte elev».

På hjemmebane var jeg ikke like enkel å forholde meg til. Jeg var veldig sint, frustrert og lite samarbeidsvillig mye av tiden. Jeg nektet å dusje. Jeg nektet å gre håret. Jeg nektet å sove i senga mi. Faktisk endte det opp med at jeg sov på gulvet i ett år, fordi mamma fant ut at kampen om å få meg til å sove i senga - ikke var en kamp det var verdt å ta. Jeg raserte rommet mitt, smalt med dører og skrek og hylte.

Som resultat av dette, har jeg ofte fått høre at jeg var vrang. Jeg var et vanskelig barn. Ja, egentlig så var jeg vanskelig helt frem til jeg flyttet hjemmefra.

Det kommer kanskje ikke som en stor overraskelse for enkelte, men det å kjenne mye på at man er og var «vanskelig» er rett og slett noe som ikke føles særlig bra. Særlig ikke når det fort blir det, og bare det, som blir den bestående beskrivelsen av hvordan jeg var som barn. Jeg skal på ingen måte nekte for at det var utfordringer med meg, men synes det er leit om det er det som skal definere hvem jeg var som barn. Det er riktig at jeg både ropte og skrek, men det var aldri uten grunn. Ikke klarer jeg å bli enig i at det er riktig å kalle barn for «vrange», «vanskelige» eller «slemme», selv om det sikkert er veldig lett for meg å si, som aldri har hatt barn selv.

Det hender fortsatt at jeg kjenner på at jeg er vanskelig, og jeg skal ikke nekte for at det tidvis stemmer heller. For de aller fleste liker jeg å tro at jeg er ganske enkel å forholde meg til, men til gjengjeld kan det bli desto vanskeligere for kjæresten min. Fordi han ikke er like emosjonell, hender det ofte at jeg føler at han har trukket det korteste strået, da han (stort sett) er ganske lett å forholde seg til. (Hvis han støvsuges ett par ganger i uka og mates et par ganger daglig, er han egentlig stort sett fornøyd). Jeg derimot må vel kunne sies å ha det man kaller et rikt følelsesliv og trenger fortsatt å bli roet ned når jeg føler meg forbannet, og trøstet når jeg er trist (Feministen i meg spyr litt i munnen av hvor klisjéaktig den beskrivelsen ble av «tradisjonelle kjønnsroller», men la gå for denne gang).

Det er sjeldent jeg sier én ting, og mener noe annet. Jeg forventer å bli tatt på alvor i det jeg sier, og prøver derfor å si ting som de er. Det betyr for øvrig på ingen måte at alt jeg sier er like lurt, for noe kan føles veldig sant i øyeblikket det blir sagt - uten at det ligger noe særlig mer enn en følelse til grunn for det. I disse tilfellene mener jeg det jeg sier, men sjelden etter at jeg har fått tenkt meg om.

Tidligere har jeg pleid å ta meg en røykepause i situasjoner hvor jeg har følt for mye til å tenke klart. Du kan med rette si mye negativt om det å røyke, men akkurat når det kommer til å ta seg en timeout på 5-10 minutter de gangene man er skikkelig sint, stressa eller lei seg kan være veldig lurt. For øyeblikket prøver jeg å finne ut hva som skal bli min nye timeout, fordi all min erfaring tilsier at det er noe jeg trenger fra tid til annen, men jeg har foreløbig ikke funnet helt ut av hva det blir.

Det hender nok fortsatt at oppfattes som vanskelig, men er fremdeles lite glad i ordet. Selv foretrekker jeg å anse meg selv som kompleks, og at jeg er kompleks og ikke helt lett å skjønne alltid er for det meste helt greit. Det er jo tross alt noe grunnen til at jeg har fått spennende forklaringer på hvordan jeg er, som at jeg er «Åpen og mystisk på samme tid». (En beskrivelse jeg den dag i dag fortsatt ikke helt skjønner, men allikevel liker veldig godt).

Og ja, så var jeg kanskje et vanskelig barn da, men det var ikke bare lett å være meg heller. 

Redd for forandring!

Jeg skjønner meg ikke på de som har problemer med at venner de har hatt siden barneskolen "har forandret seg". Problemet mitt er med alle de som ikke har det. Når det kommer til forandring på teknologien derimot, så er det en ganske annen sak.. 

Jeg både elsker og hater forandring. Jeg mener på ingen måte at ting bør forbli de samme, eller at man skal leve for mye i fortiden. Utvikling er noe av det jeg setter aller høyest. Jeg er kjempeopptatt av å hele tiden prøve å utvikle meg, og å utfordre egne tanker og meninger. Som en person som har tilbragt størsteparten av livet sitt med enormt mange negative følelser, som tristhet, frustrasjon, sinne, angst og engstelse. Som følge er det få ting jeg er mer opptatt av enn å endre nettopp det. Forandring er enormt viktig for meg, og dersom jeg føler jeg ikke har mulighet til å forandre meg eller utvikle meg, blir jeg raskt dypt ulykkelig.

Når det kommer til teknologien jeg benytter meg av, er jeg derimot som en grinete og innbitt gammel mann. Uansett hva endringen er, er holdningen min at «alt var bedre før». Hver gang det kommer en ny oppdatering til mobilen min, utsetter jeg den så lenge så mulig. Jeg utsetter endringen helt til mobilen slutter å fungere som den skal fordi den er så utdatert. Det er ikke det at jeg ikke skjønner at det er bra at utviklingen skjer, eller at jeg tror at de oppdaterer programvaren sin for å gjøre livet surt for meg, men endringer gjør at det blir uvant - og jeg liker det ikke.

Nylig kjøpte jeg meg en ny laptop. Det var på høy tid, for den gamle var blitt svært sliten, etter mange år med hard behandling. Det var ikke bare jeg som mente at jeg trengte ny laptop. Det begynner å bli en ganske stor andel mennesker som har spurt meg om det ikke var på tide snart. Sannsynligvis fordi tastaturet mitt var ødelagt, slik at jeg alltid måtte bruke et løst tastatur til. En løsning som for øvrig har fungert greit for meg i mange år, og mest av alt har vært problematisk de gangene jeg enten har glemt det, og derfor ikke har kunnet bruke pcen min - eller har glemt ekstrabatterier og det har gått tomt for strøm.

Selv om tastaturet var upraktisk, var det mer slitsomt at pcen ofte lukket programmer jeg holdt på med, skrudde seg av til stadighet, var treig og hadde batterikapasitet på under én time. At den lukket programmer var selvsagt kjipest i forbindelse med skolearbeid, at den var treig var alltid kjipt - og ulempen med den dårlige batterikapasiteten var at den ikke var god nok til at jeg fikk tatt notater gjennom en hel forelesning. Noen tenker kanskje at «man kan jo bare bruke laderen, så løser man det problemet», og joda, jeg skal gå med på at det er en løsning. Man skulle kanskje tro at på Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, så skulle det være mulig å ha strømtilgang til i alle fall noen få pc-ladere i forelesningssalen. Det er jo tross alt ikke et helt nytt fenomen, det der med at mange studenter liker å notere på pc. Likevel er ikke det en mulighet, dersom man befinner seg på Dragvoll.

Det kan jo også nevnes, at laderen i seg selv, heller ikke var spesielt godt ivaretatt. Mamma sin respons hver gang hun så den var «Men Marlene! Du kan jo ikke bruke den!», for så å prøve å fikse den med enorme mengder elektriker teip. Denne jula ble hun spesielt bekymret, fordi det glapp ut av meg at «i blant brenner jeg meg på den også». Og med at jeg pleide å brenne meg på laderen, mente jeg selvsagt at jeg får støt av den. Med andre ord begynte det å bli ganske livsfarlig at jeg pleide å sove med den koblet til veggen og laptopen, som lå ved siden av meg i sengen.

Sånn var det altså, helt frem til den gamle laptopen ble byttet ut i en ny. Kjæresten min var overentusiastisk, fordi han syntes det var så irriterende å se meg bruke en så dårlig laptop. Han har også sagt seg villig til å lære meg alt jeg ikke skjønner i overgangen fra Mac til Windows - og hjelpe meg dersom det er noe som ikke virker. Jeg er også storfornøyd fordi jeg har en laptop som jeg vet kommer til å være ut bachelorgraden min, og som jeg ikke trenger å være redd for at skal kræsje i eksamensperioden. Til tross for at den unektelig er bedre på alle mulige måter, føles den likevel fortsatt litt feil. Jeg vet at det kommer til å gå over når jeg bare blir vant med den, men fortsatt er det sånn at når jeg er skikkelig sliten - så savner jeg å bruke den kranglefanten av en laptop som jeg fortsatt kjenner.

Det positive med å være sånn som jeg er, må jo være at man ikke ønsker seg nytt av alt hele tiden - og at man setter pris på det man har. Det negative er at dersom man nekter å henge med på utviklingen, ender man jo opp med å bli fullstendig utdatert og ute av stand til å skjønne eller få til noe innenfor teknologi i løpet av noen få år - for utviklingen skjer, enten man henger med eller ikke.

Alt i alt er jeg ganske positiv til forandring. Først og fremst som utvikling i mennesker, men også i teknologien. Jeg trenger bare litt (mye) tid til å vende meg til tanken. Og en vakker dag kommer til å takke ja til den nyeste oppdateringen på mobilen min også. Bare ikke i dag. Og kanskje ikke i morgen heller. 

Så presist at det er nesten umulig å skjønne hva du mener

Å lese en tekst med mange lange og vanskelige ord man ikke skjønner, er langt fra gøy. Det blir vanskelig å henge med på hva teksten handler om, og å klare å se sammenhengen i det man leser. Selv føler jeg meg dum, hvilket gjør at jeg blir både irritert, frustrert og lei meg. Ett og annet fremmedord i blant er sjelden noe problem, men når det er flere ukjente ord enn kjente, har hodet mitt lett for å vandre vekk fra teksten og over til fantasier om hvordan jeg skal knuse laptopen min (shoot the messenger?). Heldigvis har jeg (med god hjelp fra kjæresten min) til nå klart å la være, selv om det har vært nære på ved flere tilfeller.

De fleste er kjent med at det finnes ulik fagterminologi til ulike fagfelt. Dersom man er student og har studert ved en høyskole eller et universitet, har en sannsynligvis integrert en del fagterminologi inn i sitt vokabular. Fagterminologi er stort sett et must i alle akademiske tekster, og er dessuten en stor fordel dersom man skal formulere seg presist innenfor et bestemt fagfelt. Fagterminologien hjelper en med å få sagt akkurat det man mener, og har derfor mange fordeler.

Når det er sagt, er jeg langt fra ensidig positiv til bruken av fagterminologi. Ikke fordi jeg er motstander av at man skal ha presise formuleringer, men fordi jeg anser det som problematisk at såpass mange gode tekster, gjøres utilgjengelige for mange - fordi de er skrevet på en måte som mange ikke har forutsetninger for å forstå. Selvsagt har man i stor grad muligheten til å søke opp ordene man ikke forstår (med mer eller mindre hell), men det er vanskelig å henge med på innholdet i en tekst - dersom en er nødt til å slå opp annethvert ord.

Jeg mener på ingen måte at de med lavere utdanning er alene om å ikke forstå fagterminologi. Selv har jeg studert på universitet i noen år nå, og hvis det er noe jeg har lært, så er det at min kunnskap er svært begrenset - og at det er enormt mye jeg ikke kan. Terminologien jeg har lært meg, begrenser seg stort sett til eget fagfelt  -og jeg føler meg fortsatt dum hvis noen snakker til meg på et språk jeg ikke skjønner.

Til stadighet blir folk overrasket over at folk får seg til å stemme på Donald Trump, eller Fremskrittspartiet. Nå skal ikke jeg hevde at Donald Trump og Frp er det samme, men de har visse fellestrekk i retorikken de benytter seg av for å formidle politikken sin. De bruker ikke terminologi folk flest ikke har kjennskap til, men snakker et språk som alle skjønner. (At folk faktisk skjønner hva de sier, og likevel velger å stemme på dem, er noe jeg har vanskeligere for å forstå, men det er en helt annen sak).  

Jeg er nok ikke alene om å ha tenkt at enkelte av de som kommenterer på nettavisen til VG ikke er blant de skarpeste knivene i skuffen, men hvor skarp bør en egentlig føle seg dersom en ikke innser at også disse menneskene har meninger som bør bli hørt og tas på alvor? Ikke fordi deres ønske bør bli vår nye lov, men fordi disse menneskene også har stemmerett og dermed også bestemmelsesrett over landet vårt. Det hjelper fint lite at jeg kan flere fremmedord enn «folk flest», dersom jeg ikke forstår «folk flest» og fremmedordene mine gjør at «folk flest» ikke skjønner meg.





Å utvide forståelsen av folk - på en måte som folk ikke forstår
Særlig i fagfelt som fokuserer på å gi en utvidet forståelse av mennesker, synes jeg det er svært betenkelig at benytter seg av en terminologi som er såpass utilgjengelig for de fleste mennesker. Dersom fagfeltet spesialiserer seg på å forstå mennesker, burde vel de innenfor fagfeltet være bekjent med at flertallet ikke besitter noe kjennskap til terminologi som er spesifikk for deres fagfelt?

Sosiologi handler om studiet av sosial atferd og sosiale fellesskap - deres opphav, utvikling, organisering og institusjoner (og sikkert mye mer!). Det dreier seg dermed om noe som er rundt oss hele tiden, og noe som gjelder oss alle. Likevel er det langt fra alle som er forunt å skjønne hva tekstene handler om, dersom en ikke er bekjent med fagterminologien som benyttes.

Sosialantropologien tar for seg sosiale og kulturelle sider ved menneskelige samfunn. I sosialantropologien sammenlignes sosiale prosesser, sosial organisasjon, samhandling og andre kulturelle ytringer som religion, etikk, symbolsystemer etc. Med andre ord er sosialantropologien kjempemessig for å få en utvidet forståelse av, ikke bare egen kultur, men også av andre kulturer. Dette skulle man tro var kjempenyttig i dagens samfunn, særlig med hensyn til innvandring og integrering. De aller fleste hadde sikkert hatt kjempegodt av mer kunnskap om nettopp dette, men dersom man ikke kjenner til terminologien som sosialantropologien benytter seg av - er ikke dette nødvendigvis så lett.

Selvsagt finnes det introduksjonstekster til sosiologi og sosialantropologi - og det er mulig å finne definisjoner til ordene som statsviterne benytter seg av. Det er ikke slik at kunnskapen er uoppnåelig å komme i besittelse av, men det krever litt ekstra jobb og innsats - i et samfunn hvor folk flest bruker Facebook til å kommunisere, fordi det er så mye «lettere» enn mail.

Selv prøver jeg å være flink til å skrive forståelig, også når jeg skriver akademisk - og prøver alltid å få noen som ikke har samme fagbakgrunn som jeg til å lese gjennom tekstene mine. Dersom det er noe de ikke forstår hva jeg har skrevet, renskriver jeg og tydeliggjør ytterligere hva det er jeg ønsker å formidle.

Det er vel og bra å være presis, men ikke dersom man blir så presis at det er nesten umulig å forstå hva man egentlig mener.

Nytt år, nye nederlag!

Nytt år, nye muligheter sies det. Hvert år lages en haug av nyttårsforsetter i håp om at det nye året skal bli bedre enn det forrige. Det er en ny start, og dermed perfekt for å gjøre endringer i livet. Man skal starte å trene, spise sunt, slutte å spise godteri og tilbringe mer tid med familie. Ikke minst skal man slutte å røyke, snuse - og drikke mindre alkohol. For ikke å snakke om at man skal jobbe jevnt og trutt med skole. Ting som ellers virker umulig å komme i gang med, virker plutselig overkommelig, fordi et nytt år fungerer som et slags løfte om at dette året også vil være annerledes enn det forrige.

Lesesaler og treningsentre har følgende ting til felles: folk flest benytter seg kun av de ett par måneder i året. Alle ønsker å benytte seg av de jevnt, men motivasjonen hos de fleste er rett og slett ikke sterk nok. De fleste starter sterkt med å komme seg dit noen ganger i begynnelsen, men så dabber interessen av, sakte men sikkert. Så kommer det en motivasjonsboost når eksamener og sommerferie nærmer seg. Plutselig gjør man et iherdig forsøk på å oppnå et halvt års resultater, på den siste måneden før sommerferien - både med hensyn til pensumlesing og «sommerkroppen». Resultatet er som regel at man erfarer at det ikke er oppnåelig - i år heller.

Nyttårsforsetter er sjelden like enkle i praksis som i teorien, og fordi de har tradisjon for å mislykkes burde egentlig nyttårsforsettene mine være å røyke mer, trene mindre og slutte å gre håret. Gitt at nyttårsforsetter fungerer som omvendt psykologi, og disse forsettene vil få meg til å gjøre det motsatte.

Selv sliter jeg fortsatt med å holde tårene tilbake når jeg leser nyttårsforsettene mine for 2016, fordi det året ble så langt unna hva jeg hadde håpet. Jeg hadde både drømmer og tanker om hva jeg ønsket å oppnå, og klarte likevel ikke å få til det jeg anså som mitt minimumskrav for meg selv. Etter en lenger periode hvor jeg kjempet for å holde hodet over vann, måtte jeg innse at jeg ikke klarte studiene - og måtte sykemelde meg. Nederlaget var stort, og sorgen over den tapte gleden var enda større. Sorgen over det som gjorde at jeg ble deprimert var stor, men sorgen over den tapte gleden var nesten enda større. I 2016 gikk jeg gjennom min livs største utfordring så langt, og det kan være skremmende å se tilbake på nyttårsforsettene mine og innse hvor uventet det egentlig var for meg. For 2016 skulle jo bli bedre enn 2015, ikke verre.

Til tross for at 2016 var et tungt år på mange måter, var det likevel ikke bare bortkastet. Det beste med 2016 er at det er året jeg ble tante for første gang, til verdens blideste jente. Jeg lærte mye om meg selv, og hvor vondt det faktisk går an å ha det - uten at det tar knekken på en. Det kan føles så vondt at man tror at man umulig skal klare å overleve det, men så gikk det allikevel. Jeg kom meg gjennom, og jammen kom jeg meg ikke tilbake på skolebenken også.

Man har ikke mulighet til å planlegge hvordan et år skal bli, for livet det skjer - enten man vil det, eller ikke. Noen ganger er man heldig, andre ganger mindre heldig - og i begge tilfeller må man egentlig bare prøve å gjøre det beste ut av det. 2016 lærte meg at ting virkelig ikke trenger å bli sånn som man ønsker, men det lærte meg også mye om hvor viktig det er at man faktisk ønsker noe - og at det har en verdi i seg selv. Det kan være ulike årsaker som gjør at ting ikke blir slik man hadde håpet, men håpet og lysten til at det skal bli sånn - har stor verdi det er lett å undervurdere.Derfor kjører jeg på med friskt mot og nye nyttårsforsetter - og et ønske om at 2017 skal bli det beste året hittil i livet mitt.



Mine mål for 2017 er:

- Å slutte å røyke. Jeg har allerede sluttet, og vært røykfri i 10 dager nå - og har ikke planer om å røyke en eneste sigarett igjen noen gang. Dette til tross for at jeg befinner meg midt i en identitetskrise, fordi jeg ikke lenger er en røyker, har like stabilt humør og lik konsentrasjonsevne som en 3-åring i trassalderen og drømmer om at jeg røyker hver eneste natt.

- Å trene mer. Nå som jeg har sluttet å røyke er målet å klare å holde tritt med «svigerfamilien» på topptur til sommeren.

- Å ta mer bilder. Jeg er verdens mest elendige til å dokumentere hva jeg driver med, og selv om jeg anser det som positivt at jeg er mer opptatt av å gjøre det jeg gjør, enn å dokumentere det - hadde det vært trivelig med noen minner i etterkant som i mindre grad avhenger av hukommelsen. Ett bilde i uka burde vel være oppnåelig?

- Å blogge hver dag. Å skrive roer ned kaoset i hodet mitt, og i tillegg fungerer livet mitt best med elementer av struktur. Derfor er planen å få skrevet og postet noe på bloggen hver dag i 2017.

- Å ta vare på gleden, og helst gjøre noe jeg har lyst daglig. (Og da snakker jeg selvsagt også om små ting som å starte dagen med en kaffekopp i sengen, eller gå en tur i skogen).

Godt nyttår til deg og dine! Lag et fint år, og husk å ta vare på gleden! 

Fordeler med å være et surrehue!

At det finnes mange ulemper med å være et surrehue, er noe de fleste som sliter med at de er surrete er smertelig klar over. Det anses som mye bedre å være organisert og ha kontroll, fremfor å være surrete og miste oversikten - naturlig nok. Likevel så er ikke det å være surrete, noe som er ensidig negativt. Faktisk finnes det flere fordeler ved denne egenskapen, som de fleste assosierer med noe som er bare negativt.  


Hot tips: Hvis du har dådyr-øyne så synes ikke folk at du er surrete, men sjarmerende. 

Fordeler med å være et surrehue:
Ekstra trim. Dersom du er surrete er det sannsynlig at du til stadighet må bevege deg frem og tilbake, fordi det alltid er noe du har glemt. Går du ned på vaskerommet, har du kanskje glemt klærne du skulle vaske - og på veien opp igjen har du kanskje glemt at du også hadde klær i tørketrommelen. Er du dessuten som jeg, glemmer du til stadighet veien til steder du har vært tusen ganger før - og ender alltid med å gå noen kilometer ekstra hver gang du skal noe sted. Tidkrevende og irriterende? Ja, men du får i hvert fall beveget deg litt ekstra. Det er mye trim i dårlig hukommelse.

Du kan gi samme gave mange ganger. Dersom du er surrete, er det ingen selvfølge at det at du har husket å kjøpe inn gaver, betyr at du husker å få levert de. Det er fort gjort å glemme å ta med seg gaven, selv om du skal møte den gaven er til - og desto lenger tid som har gått mellom jul eller bursdag, desto vanskeligere er det å huske. Fordelen med dette er at plutselig kommer jul eller bursdag på nytt - og da har du allerede en gave du kan gi!

Gaver- fra deg, til deg! Dersom du bestiller noe på nett, har du kanskje lett for å glemme hva du har bestilt - eller at du har bestilt det. Det er nesten umulig å ha en ordentlig oversikt over hvor mye penger man har, og hva man bruker penger på til enhver tid. Plutselig kan du ende opp med å få en pakkeseddel i posten som du ikke aner hva er til - og du kan ende opp med å bli kjempeglad og overrasket over en gave du har kjøpt til deg.

Skjulte skatter. Dersom du er blakk, er det for et surrehue ingen grunn til å gi opp håpet. Sannsynligvis har du noen penger ett eller annet sted som du har glemt. Det å gå gjennom vesker og jakkelommer, kan være en vinner dersom du er pengelens. Plutselig dukker det opp en 50-lapp her og en 200-lapp der. Det kan også være lurt å gå gjennom gamle bursdagskort, da det kan være lett å glemme å få tatt pengene ut av konvolutten, dersom du ikke hadde lommeboka fremme akkurat da du åpnet pengegaven. Dog, dette blir mindre og mindre lukrativt ettersom det blir vanligere og vanligere å bruke kort. Fordelen er jo at du kan spare mye penger, dersom du går uten å finne bankkortet ditt noen dager.

Økt forståelse for andre. Dersom du har en avtale med noen, og de har glemt deg - blir du hverken veldig såret eller veldig sint. Du er fullstendig klar over at dette er noe som skjer, fordi du har vært i situasjonen selv. Du blir heller ikke veldig stresset om noen bruker lang tid på å svare på en melding, fordi du antar at vedkommende bare har glemt å sjekke mobilen - eller kanskje til og med har rotet den bort. På den måten unngår du å la deg stresse over småting, som egentlig bare er "sånt som skjer".

Overraskende planer. Dersom du synes det er kjipt at det er helg og du ikke har noen planer - ta en titt i kalenderen og de siste meldingene dine! Sjansen er nemlig stor for at du har takket ja til en eller flere avtaler (kryss fingrene for at du ikke har dobbeltbooket deg, det ville nemlig vært veldig typisk deg). 

Du er rå på å skrive lister! (Hvis ikke så er det på tide å bli det!). For å slippe å glemme hva du skal gjøre, skriver du lister for alt. På den måten har du stort sett oversikt over det som må ordnes (så lenge du ikke roter bort lista..). 

Å være et surrehue er kanskje ikke det mest praktiske i verden, og ikke noe å strebe etter å være. Likevel er det mange av oss der ute som er litt surrete, og det er helt greit. Jeg sluttet å gå med husnøkkelen rundt halsen da jeg var 21 år, men var hverken dum eller håpløs av den grunn. Etterhvert blir man bedre og bedre på å finne løsninger fordi man lærer seg hva som fungerer for en selv, og så lenge man passer på at det ikke går utover andre i for stor grad, så går det stort sett veldig bra! 

Skal jeg shave hodet?

- Du? Hva synes du egentlig om krøllene dine?
- Jeg vet ikke, de er som de er, de.
- Du være med meg hjem og låne rettanga av noen i kollektivet mitt? Jeg skulle heller ha sett deg uten krøller. Tror det ville vært mye finere.
- Ellers mange takk, jeg kan nesten ikke tenke meg noe jeg har mindre lyst til akkurat nå.
Det er mulig det er jeg som er hårsår, men det sjekketrikset fungerte ikke så innmari bra. Og ja, det skjedde da jeg fortsatt var singel. 

Hår er viktig, såpass har jeg skjønt. Shampo, balsam, hårkur og hårolje har blitt dagligvarer i mange hjem. Folk betaler tusenvis av kroner for hair extensions for å få et fyldigere og lenger hår. Selv drømmer jeg til stadighet om å shave hodet og bare slippe alt styret. Det fungerte jo greit sist.

Da jeg var liten, hatet jeg å gre håret - og nektet å gjøre det. Hvis jeg måtte, gredde jeg konsekvent bare håret foran. Det var det jeg så i speilet, så etter at det var gjort kunne jeg ikke annet enn å si meg fornøyd med egen innsats. Mamma ertet meg for å tro at jeg var todimensjonal, og endte ofte opp med å være den som gredde håret mitt ordentlig en sjelden gang i bant, mens jeg hylte som en stukken gris. Jeg er nemlig veldig hårsår, og synes i tillegg at det å gre håret er ulidelig kjedelig.

Nå tror du kanskje at det med å gre håret er noe som har blitt bedre med årene, men det har det ikke. Det er riktig nok ikke mamma som pleier å gre meg lenger. Nå har kjæresten min fått den oppgaven. (Og dersom du lurer på om jeg skammer meg? Helt ærlig, ikke spesielt. Det er prisen å betale for å ha en kjæreste med langt hår. Neida. Joda). 

Akkurat nå er håret mitt så bustete som det aldri har vært, og det har gått fra å være dreads til å være en dread. I eksamensperioden har jeg nemlig følt at det har vært nok kjipt med masse stress, og da var det jo ikke noe poeng i å gjøre det verre med flere kjipe ting som å børste håret. Resultatet er at håret mitt både ser ut som, og føles som en ekte hestehale. Også selv om jeg ikke har i strikk.

I sånne stunder tenker jeg at det kanskje ville vært kjekt å bare shave av seg alt håret igjen. Det var riktignok innmari kaldt, fordi jeg ikke tenkte over at det var vinter da jeg gjorde det, men det er tross alt mye mindre jobb å ta på seg en lue enn det er å gre håret.

Sist jeg klippet håret kort, tredje året på videregående, fikk jeg spørsmål om jeg var blitt lesbisk, for som vi alle vet så ligger legningen i hårtuppene. Det var også folk som lurte på om jeg "hadde gitt opp å få meg kjæreste". For å få seg kjæreste med kort hår, var åpenbart ikke en mulighet. Nå fikk jeg jo faktisk ikke kjæreste før jeg fikk langt hår igjen heller, men jeg velger å tro det ikke var derfor.

Jeg har alltid vært en av de som må le litt av de som forteller om sin "drastiske hårforvandling" etter å ha klippet av ti cm hår. Selv har jeg aldri hatt noen problemer med å gjøre endringer med håret mitt. Før farget jeg det i hytt og pine, men det begynner å bli lenge siden, og det er vel kanskje ikke så vanskelig å forstå hvorfor. Når jeg ikke får til å gre håret ukentlig, sier det seg selv at å farge ettervekst ikke er noe jeg er spesielt god på. Dessuten synes jeg egentlig at naturlig hårfarge kan være ganske fint det også. Jeg har aldri vært redd for å klippe håret heller. Det er jo bare hår, og det vokser ut igjen.

Når det er sagt, så tok det litt tid å gå fra 3 mm og til den lengden jeg har nå, og for øyeblikket synes jeg egentlig det er litt gøy å ha langt hår. Særlig fordi det plutselig ble skikkelig krøllete etter at jeg klippet meg helt kort og lot det vokse ut igjen. Jeg bare liker ikke noen av de tingene som følger med det. På et eller annet tidspunkt bør jeg virkelig bestemme meg for om jeg har tenkt til å ta varet på håret mitt, eller om jeg trenger å klippe det kort.

På den lyse siden: Hvis jeg ikke grer meg snart, kommer jeg etterhvert ikke til å ha noe valg lenger. Da må det av.

Hvem er du?

Hei, jeg heter Marlene - og jeg er hun som alltid streber etter å gjøre det rette. Jeg er hun som har et karakterkort fullt av A-er, og som leste bøker da klassekameratene hennes lærte seg å lese ord. Hun som aldri har nølt med å droppe venner for å lese pensum, og som alltid streber etter å være flink.

Hei, jeg heter Marlene - og jeg er hun som har slitt en lang periode med depresjon, og som ikke har klart å finne glede i noe. Hun som ikke har følt seg sikker på noe, annet enn sin egen utilstrekkelighet. Jeg er hun som hadde det så vondt, at jeg ikke engang klarte å spise ? og som måtte sykemelde meg fra studier fordi jeg ikke fikk det til.

Hei, jeg heter Marlene - og jeg er hun som elsker livet og som alltid ler. Hun som stadig finner skjønnhet i det hun observerer, og som gleder seg over den forunderlige verdenen hun lever i. Jeg er hun som føler seg heldig og takknemlig for alt det bra som skjer. Hun som klarer å se lyset i tunellen, selv når ting er mørkt.

Hei, jeg heter Marlene - og jeg er hun som shavet av seg alt håret som respons på at «jenter ikke kan ha kort hår». Hun som alltid har en kjapp replikk på lager, og som kan være skikkelig sarkastisk og jævlig. Hun som med et smil og en krass kommentar får deg til å føle deg som en idiot for å ha prøvd å fornærme henne, og som med et blikk kan få deg til å ønske deg langt vekk.

Hei, jeg heter Marlene - og jeg er hun som alltid sier ja hvis noen spør meg om å hjelpe. Hun som er mer glad i vennene sine enn i noen andre, og som stiller opp så ofte hun har mulighet. Jeg er hun som gir bort penger hun egentlig ikke har, dersom hun føler at noen andre trenger de mer enn henne selv, og som gladelig står opp midt på natta for å møte en venninne som er trist og trenger det.

Hei, jeg heter Marlene - og jeg er hun som har vært livredd for å gå på butikken i frykt for å møte noen hun kjenner. Hun som ikke tør å vise noen hvordan hun egentlig har det, når hun har det vondt - og som i perioder isolerer seg fullstendig fordi hun ikke klarer å være rundt folk. Jeg er hun som har vært så redd for å bli avvist at jeg ikke engang har turt å spørre om hjelp.

Hei, jeg heter Marlene - og jeg er hun som har blitt sjekket opp, bedt ut og overøst med komplimenter av fremmede. Jeg er hun som glatt avviste og latterliggjorde enhver som prøvde seg, og som til nød lot de spandere middag, dersom de aksepterte at vi aldri kom til å bli noe mer enn venner, og at vi sannsynligvis ikke kom til å bli det engang. Hun som ba ut han hun nå er kjæreste med første gang, mest av alt som en spøk.

Hei, jeg heter Marlene - og jeg er hun som som fikk ti stykker til å hjelpe seg med å sjekke opp sin nåværende kjæreste. Jeg er hun som åpent fortalte om sin interesse, fordi hun ikke så noen skam i å være interessert selv om hun ikke ante om det var gjensidig. Hun som ikke ga opp håpet, enda han virkelig ikke virket interessert.

Hei, jeg heter Marlene - og jeg er hun som blir så stille i folkemengder, at hun ofte ikke får frem et ord. Hun som oftest blir sittende å observere, til tross for at hun har mye på hjertet. Hun som prøver å åpne munnen for å få sagt noe, men som likevel ikke får frem et ord. Jeg er hun som startet en blogg for å ha et sted hun kunne ha utløp for det hun tenker og mener.

Hei, jeg heter Marlene - og jeg er hun som ble så sint at hun knuste sitt eget stuebord. Hun som kan bli rasende hvis noen behandles urettferdig, og som ikke skyr unna en konflikt for å stå opp for noe hun tror på. Jeg er hun som forsvarer sine nærmeste med nebb og klør. Hun som gladelig står opp alene mot en mengde, for noe hun tror er rett.

Hei, jeg heter Marlene - og jeg er hun som kan være både glad og trist. Hun som bærer glede, men også masse sorg. Hun som får til mye, men som er dårlig til så mangt. Hun som prøver og feiler, men som ikke vil gi opp. Jeg er hun som kan være rasende og skummel, men også liten og redd. Hun som møter utfordringer, og vet de gjør henne sterkere. Hun som fortsatt utvikler seg, i håp om å bli bedre dag for dag.

Hei, jeg heter Marlene - og jeg er hun som gjør sitt beste. Hun som bare vil være bra nok. For noen. Men mest av alt for meg selv.

Guilty pleasures?

Guilty pleasures er et konsept med noen premisser jeg i utgangspunktet er uenig i. Jeg synes helt ærlig ikke en skal skamme seg over å like noe, så sant man ikke liker noe på bekostning av andres livsførsel (dersom du er pedofil og liker å ha sex med barn, er vel strengt talt ikke "guilty pleasure" det første som dukker opp i hodet mitt, men en rekke andre og langt mindre trivelige gloser). Som regel brukes guilty pleasures om ting som at man liker tv-serier eller band, som man i utgangspunktet ikke synes er så "bra". Å skamme seg over egen smak når det kommer til sånne ting, er lite hensiktsmessig. Får en glede av å høre på en sang, bør en høre på den sangen - selv om den ikke passer ens egne "kulhets-kriterier".

Hva man liker, sier noe om hvem man er. Fordi de fleste av oss er opptatt av hvordan andre oppfatter oss, kan de tingene vi ikke ønsker å identifisere oss med å like si mye om hvem vi vil være. De fleste av oss er glad i å høre på musikk, og hvilken type musikk man lytter til er også noe som sier noe om hvem vi er. Det er som regel stor forskjell på typen mennesker som lytter til heavy metal og de som foretrekker russebusslåter. Noen artister og band er kjent for å være "dårligere" enn andre, og særlig i visse kretser. Dersom man anser seg selv som en heavy metal-type, kan det kanskje være flaut å innrømme at man hører på Kurt Nilsen - og hvis man er litt hipster, så vil man kanskje ikke innrømme at man kan sangtekstene til Justin Bieber.

Før var jeg helt ekstremt pretensiøs. Jeg så på teater, drakk vin, røyket sigaretter og diskuterte meningen med livet med Joy Division i bakgrunnen. Jeg hatet alt "alle" likte, og ville heller dø enn å ha på meg Uggs. På dette tidspunktet ville jeg ikke assosieres med noe som helst "mainstream", og som følge hadde skammet jeg meg over alt jeg likte som falt innenfor denne kategorien. Nå er jeg heldigvis blitt eldre og tillater meg stort sett å like det jeg liker.

Min eneste egentlige guilty pleasure er at jeg røyker. Jeg nyter sigarettene, men skammer meg over at jeg gjør det. Med god grunn. Jeg betaler i dyre dommer for å ødelegge egen helse, og i tillegg lukte vondt mens jeg gjør det. Ikke bare skader jeg meg selv med røykingen, men også de som skulle være så uheldige å befinne seg i nærheten. Jeg er riktignok ikke blant de som røyker midt i folkemengder, i busskuret eller oppå andre mennesker (en av fordelene med å røyke, er nettopp unnskyldningen til å trekke seg unna folk). Likevel er røyking en skikkelig uting - og avhengigheten min gjør at jeg støtter en industri jeg på ingen måte egentlig ønsker å assosieres med.

Likevel er det flere ting jeg anser som guilty pleasures, fordi dette langt i fra er de første tingene jeg ønsker å assosieres med. Jeg skammer meg kanskje ikke så mye over å like det, men litt flaut kan det allikevel hende at jeg synes det er.

Mine "guilty pleasures" er: 
Å lese blogger. Jeg har lest blogger i flere år enn jeg liker å tenke på. På den tiden blogget Ida Wulff på caffelatte.blogg.no, og Sophie Elise hadde ikke engang begynt på ungdomsskolen. Likevel er det et fåtall av de som kjenner meg, som vet hvor mye tid jeg har brukt opp gjennom på å lese blogger. Tidvis later som jeg ikke kan navnet på enkelte toppbloggere, fordi jeg er flau over å bruke så mye tid på å lese blogger, mens sannheten er at jeg vet hva de spiste til frokost, lunsj og middag.

Å høre på dårlig musikk. De aller fleste hører vel av og til på musikk av andre grunner enn at de egentlig synes den er bra. Selv hører jeg alltid på elendig musikk hver gang jeg vasker eller rydder. Litt fordi jeg ikke ønsker å gi negative assosiasjoner til den musikken jeg virkelig liker. Mye fordi jeg ikke får den energien jeg trenger for å rydde, av en gitarklimprende fyr med litt stygg stemme (jeg liker best sangstemmer som ikke er perfekte), selv om det egentlig er sånn musikk jeg liker best. Og ja, jeg har One Direction på en av spillelistene mine på Spotify.

Å sminke meg. Og da snakker jeg ikke om å sminke meg før jeg skal ut og møte folk, eller å pynte meg til festligheter. Da snakker jeg om at noe av det beste jeg vet, er å være helt alene og se youtube-filmer av folk som sminker seg - og å kunne bruke timesvis på å sminke meg, uten at noen andre enn jeg selv får se resultatet. Det er ikke det at jeg synes det er noe i veien med å like sminke, men denne interessen er likevel ikke den første jeg nevner hvis jeg skal bli kjent med nye mennesker.

Å klemme kviser. De aller fleste har vel klemt en kvise i ny og ne, selv om de aller fleste anbefaler oss å la være for å unngå arr. Mens andre mennesker blir skikkelig skuffa dersom de får en kvise, kan jeg bli ordentlig glad - dersom kvisa er på rett sted. Jeg elsker å klemme kviser på skuldrene. Nå får jeg cirka én kvise på skulderen annenhver måned, og blir alltid litt glad hver gang jeg ser at den har kommet. Å klemme kviser på skuldrene er noe av det mer tilfredsstillende jeg vet om, og ja, jeg er fullstendig klar over at mange vil synes at det er ekkelt - noe som er mye av grunnen til at det føles litt flaut å innrømme.

Å spise en bøtte med is. Alene. I senga. Jeg er ikke spesielt glad i søtsaker, og foretrekker stort sett å la være å spise mye sukker. Det gjør meg ofte både gretten og emosjonell. Jeg foretrekker å spise ting som ikke påvirker blodsukkeret i for stor grad, fordi da fungerer jeg bedre og føler meg bedre. Likevel hender det fra tid til annen at jeg får innmari lyst på brun is (kaffe/karamell/sjokolade - det er ikke så farlig, men den må være brun). De gangene lysten inntreffer kjøper jeg meg gjerne en bøtte på i underkant av en liter is, og uten inntak konsumerer jeg hele greia i løpet av kvelden. Jeg tror faktisk aldri det har skjedd at isen har havnet tilbake i fryseren, etter at jeg har spist den. Dette til tross for at jeg vet at jeg kommer til å føle meg dritt etterpå. Ikke fordi jeg bryr meg om kaloriene, men fordi så store mengder sukker gjør at jeg føler meg både slapp og rastløs på samme tid, og jeg stort sett blir trist eller sur etterpå.

De tingene jeg anser som mine "guilty pleasures" er informasjon jeg stort sett unnlater å dele med de fleste. Det er på ingen måte ting jeg anser det som farlig at folk vet (i så fall ville det jo vært innmari dumt å skrive om det på internett, såpass skjønner til og med jeg), men like fullt lar jeg som regel være å snakke om det - fordi jeg ikke har noe behov for at folk assosierer disse tingene med meg. De føles rett og slett ikke så viktig for hvem jeg er, eller kanskje enda riktigere: for hvem jeg ønsker å være.

Når det er sagt synes jeg likevel ikke det er verdt å bruke tid eller krefter på å skamme seg over noe man liker (med mindre det er røyking - det er det lov å synes at er flaut). Hvis du liker noe: nyt gleden det gir deg! Gleden er tross alt noe av det mest dyrebare du har.

- Har du noen guilty pleasures? 

De stakkars bloggerne på topplista!

Er det noe mange av bloggerne på topplista liker å minne leserne sine på, er det at det å være blogger ikke er bare-bare og at livet deres langt i fra er noen dans på roser. Det er krevende å skulle finne på nye og spennende ting å skrive om. Det er krevende å bli ansett som et forbilde, hvor ethvert valg man gjør kan (og vil) bli brukt mot en. Det er krevende å skulle ta bilder av seg selv hver dag, og hver dag motta kritikk av eget utseende. Det er krevende å bli møtt av fordommer hver gang man forteller hva man jobber med, fordi blogging av mange fortsatt ikke blir ansett som et "ordentlig yrke". Det er krevende å måtte betale skatt av alle produktene man blir tilsendt i posten. Og ikke minst: det er krevende å alltid måtte jobbe - og aldri kunne ha en dag med helt fri.

Nå skal ikke jeg påstå at det å jobbe som toppblogger er enkelt, eller påstå at det ikke er en "ordentlig jobb" - eller si at de som er toppbloggere ikke fortjener å få betalt. Jeg tror absolutt på at blogging kan være et tidkrevende yrke, og jeg er heller ikke av den oppfatningen at dersom man jobber med noe man liker, så fortjener man ikke betalt (jeg unner alle å like jobben sin). Jeg vil i hvert fall ikke påstå at jeg synes det er greit å skrive stygge kommentarer til noen, bare fordi de blogger (kritiske kommentarer er noe HELT annet, stygge kommentarer er mobbing). Likevel blir jeg ofte både lattermild og litt oppgitt av de som legger ut om hvor hardt det er å være blogger. Ikke fordi det ikke er hardt, men fordi det ofte vises en svært liten innsikt i at: yrkeslivet er hardt - for de aller fleste.

De fleste jobber har utfordringer, på den ene eller den andre måten, og det vil være dager det er mye vanskeligere å gjøre jobben sin. Allikevel er det ikke sånn at folk flest bare lar være å jobbe, de dagene. Hvis du en periode ikke får sove om natta, vil det være tungt å allikevel måtte stå opp klokka 06:00 om morgningen for å dra på jobb. Hvis du er elektriker og har slått kneet, vil det være tungt å jobbe. Hvis du er lærer og har blitt veldig hes, vil det være vanskelig å undervise. Hvis du er modell, og har fått et skikkelig kviseutbrudd, så vil det være tungt å jobbe. Avhengig av hva yrket ditt er, vil det likevel være omstendigheter som gjør akkurat din jobb vanskelig å gjennomføre.

Det er riktignok ikke alle jobber som i like stor grad preges av at man er "et forbilde", men det er likevel sånn at man som ansatt også fungerer som representant for stedet man jobber på - og man er nødt til å tenke over hvilke valg man tar, for å passe på at de ikke skader arbeidsplassen. Dersom man jobber for Coca-Cola, bør man ikke drikke Pepsi Max. Dersom man er taxisjåfør, bør man være ekstra påpasselig med kjøringen sin også privat, fordi det å miste lappen også betyr at man mister levebrødet sitt. Dersom man er idrettsutøver i verdensklasse, bør man ikke smøre leppene med noe man ikke er sikker på innholdet i. Dersom man er miljøverns-forkjemper, bør ikke ferien være på en luksus-yacht (ekstremt lite miljøvennlig). Hvilken jobb man har,  kan i stor grad påvirke hvilke valg man tar og bør ta, også på fritiden. Dette er ikke unikt for bloggere.



Bloggere er veldig langt fra den eneste yrkesgruppen som møter fordommer. De som jobber i matbutikk, møter hele tiden på fordommer rundt det å jobbe i en "dead-end"-jobb. "Jeg vil i hvert fall ikke ende opp i kassa på Rema", er et utsagn jeg tror flere har overhørt. Å jobbe i butikk blir ikke ansett som noen god karriere, og forbindes gjerne med at man har mislyktes i noe annet man har prøvd på - hvilket på ingen måte trenger å være tilfellet! Menn som jobber som sykepleiere, møter på fordommer fordi de jobber i et kvinnedominert yrke - og kvinnelige vektere, fordi dette yrket er mannsdominert. For å trekke frem noen fordommer folk har mot ulike yrkesgrupper, så er det at taxisjåfører er røykere, advokater er sleipe, lærere er sytete, reklamefolk er wannabes og kunstnere er late (merk: disse fordommene har jeg funnet på nett, og er ikke egne fordommer - selv jobber jeg beinhardt for å kunne bli "kunstner", og føler det har veldig lite med latskap å gjøre). Jeg skjønner at det er kjipt å møte på fordommer mot yrke ens, og at man lett havner i en forsvarsposisjon. Blogging er fortsatt et ganske nytt yrke, og det er mange som ikke vet noe særlig om det, og derfor kan du banne på at fordommene kommer av uvitenhet. Når det er sagt er bloggere veldig langt fra alene om å møte fordommer mot sin yrkesgruppe - fordommer finnes overalt.

Dersom du tjener mye penger, er du også nødt til å betale mer i skatt. Har du lyst til å betale mindre i skatt, vil en enkel løsning være å tjene mindre penger. Nå er det dessuten sånn at det blir mer og mer fordelaktig å være blant de som tjener mest i Norge fordi forskjellene mellom de som har mest og de som har minst bare øker, så du får ikke mye sympati av meg på dette punktet. Vær heller glad for at du har mulighet til å bidra - og at du attpåtil har muligheten til å gjøre det, gjennom å drive med noe du liker.

"Bloggere kan aldri ta ordentlig fri!".
Dette er noe jeg føler mange av toppbloggerne tar opp som et stort problem ved deres yrke. De "jobber hele tiden", og selv om de er syke, så kan de ikke ta helt fri. Det er selvsagt forståelig at det er noe som kan kjennes både slitsomt og krevende, men når de påstår at "i andre yrker får man helt fri" klarer jeg ikke annet enn å løfte på et skeptisk øyebryn og lure på hvilke "andre yrker" de snakker om.

Er det lærerne som har "helt fri" når de er på hytta og retter tentamener? Er det skuespillerne har "helt fri" når de leser replikker etter jobb? Er det sjefene, som har "helt fri" når de svarer på mail og tar jobbtelefoner til alle døgnets tider? De aller fleste yrker, krever til en viss grad at man tar med seg jobben hjem. Dersom man skal i et møte, er man nødt til å forberede seg til det møtet. Man slipper ikke unna jobbtelefoner eller mail.  

Dersom de mener en deltidsjobb de hadde ved siden av skolen før, så kan jeg til en viss grad forstå tankegangen. De kan til og med ha jobbet heltid i butikk, og følt at det var sånn at når de dro hjem, så hadde de fri. Dette er dog veldig langt fra tilfellet, i de aller fleste jobber.

Og nei, det er heller ikke "bare å ringe inn og si at man er syk". Dersom man er lærer, kreves det at det settes inn en vikar, som helst bør være oppdatert på hvordan dere ligger an på pensum og hva som skal gjennomgås. Fordi vedkommende ikke kjenner elevene like godt som den egentlige læreren har man derfor grunn til å anta at klassen ikke vil ha forventet progresjon med vikaren, og at det uansett vil bli ting man må "ta igjen" på en eller annen måte, når man kommer tilbake. Dersom man er skuespiller, kan man vel egentlig bare glemme at det å være syk er noen mulighet i det hele tatt - i alle fall dersom man spiller forestillinger. Da er det egentlig bare å ta med seg en bøtte på jobb, og spy hver gang man ikke er på scenen om man trenger det. Hvis man er i en toppstilling, som leder/sjef for noe, er det heller ikke sånn at det er "bare" å ringe inn og si at man er syk, og ta seg en hviledag. Man er nødt til å finne og videreformidle løsninger, som gjør fraværet ens mest mulig smertefritt - selv om man har lungebetennelse.

Jeg skal ikke påstå at det å være toppblogger er et enkelt yrke (uten at jeg kan snakke ut i fra egen erfaring når det kommer til det), men faktum er at: ingen yrker er bare enkle (her har jeg litt erfaring). Dersom du har en jobb som tillater deg å gjøre noe du liker, bør du sette pris på at du har den muligheten. Utfordringer og tunge (arbeids)dager vil komme uavhengig av yrkesvalg. Prøv heller å verdsette de bra dagene. Det er bedre enn å klage over at ikke alle forstår at noen dager er tyngre enn andre. Det er de for alle.

Takknemlighets-tvangstrøye?

Jeg tror de fleste i Norge har mye å være takknemlige for. Da jeg var på mitt mest deprimerte, syntes jeg det føltes som om jeg hadde på en takknemlighets-tvangstrøye. At det gikk an å være norsk statsborger, ha så mange muligheter foran seg, ha mennesker som brydde seg om meg - og allikevel ikke klare å være lykkelig og sette pris på det? Jeg skammet meg, fordi jeg skjønte at jeg var heldig, uten at jeg klarte å føle at jeg var det. I den perioden ble alt jeg hadde å være takknemlig for, grunner til å trekke meg selv ned. Det hjalp lite at det var "bra ting i livet", når jeg ikke klarte å se eller føle det bra med dem. Når man er deprimert opplever man gjerne en dobbel sorg. Både sorgen over det som førte til depresjonen (enten det er en konkret hendelse, mange småting ? eller en gradvis voksende følelse av håpløshet), men også sorgen over fraværet av gleden. Sorgen og savnet etter å føle at man er glad, eller at man har lyst til noe. Savnet etter de gode følelsene.

For meg var det ekstremt vanskelig med oppgaver som handlet om å legge merke til de tingene i livet som jeg hadde å være takknemlig for. Jeg skjønner at tanken bak oppgavene var å endre måten jeg så på livet på, men likevel føltes det bare vondt å skulle liste opp ting jeg hadde å være glad for - som jeg ikke klarte å være glad for. For meg ble det bare en forsterkning av takknemlighets-tvangstrøya, som gjorde meg enda mer fanget i min egne håpløshet. Det var først da jeg ble bedre, og klarte å unngå å fokusere på at jeg ikke følte glede av disse tingene der og da - at det å tenke på de bra tingene faktisk hjalp, og ikke ble ekstra grunner til å føle seg mislykket.

Stort sett er det en bra ting å ha mye å være takknemlig for. Man er heldig dersom man har et trygt og varmt sted å bo, mulighet til å ta utdannelse - og hjelp å få dersom man blir syk. Man er heldig hvis man har noen man savner, fordi det betyr at man har noen som er verdt å savne. Til tross for at det finnes mye å være takknemlig for, tror jeg likevel det er lett å glemme å sette pris på de små tingene i en travel hverdag. Selv prøver jeg å være flink til å gi komplimenter og få menneskene rundt meg til å føle seg verdsatt, men det betyr på ingen måte at jeg ikke kan bli bedre.

Kjæresten min takker meg alltid når jeg tar oppvasken. Hver gang, nesten uten unntak. Nå skal jeg på ingen måte påstå at jeg er dårlig til å gi kjæresten min komplimenter, eller på å minne han på hvor mye jeg setter pris på han. Likevel kan jeg innrømme at jeg nok fortsatt har noe å lære av han, når det kommer til å takke for sånne småting.

Tusen takk for at du lager kaffe om morgenen de dagene jeg bare ikke orker å forlate senga uten. Tusen takk for at du holder rundt meg når jeg er trist. Tusen takk for at du kysser meg i panna når jeg har vondt i hodet (Det hjelper!). Tusen takk for at du hjelper meg med å gre håret når jeg holder på å få dreads (tror kanskje jeg trenger hjelp til det ganske snart igjen). Og tusen takk for at du ikke aksepterer det de gangene jeg snakker til deg i et ufint tonefall (det er ikke noe jeg har lyst til, og ved at du påpeker det beviser du både at du vet at du fortjener bedre - og du hjelper meg til å ta meg sammen!).

Det er selvsagt ikke bare kjæresten min jeg kunne blitt enda bedre til å takke, ei heller bare familie og gode venner (her kunne jeg takket for en hel rekke av ting,  men jeg velger å la være i dette innlegget fordi det ville blitt en ufattelig lang liste: jeg håper og tror at de vet at jeg er utrolig glad i dem - og veldig takknemlig for å ha de i livet mitt). Fordi jeg anser det som en selvfølge at jeg er takknemlig for å ha så mange flotte mennesker i livet mitt, vil jeg heller bruke tiden til å takke de jeg ofte glemmer.

Tusen takk til bussjåføren, for at han står opp om morgenen og kjører bussen, enda flesteparten av passasjerene er dritsure fordi han er forsinket. Hvor mange av oss har ikke opplevd å bli frustrerte av å komme til bussholdeplassen rett etter at bussen har lukket dørene, for så å bli frakjørt av bussen? Og likevel blir vi sure dersom bussen er forsinket, enda grunnen til at bussen var sen nettopp kan være at sjåføren skulle være snill med noen som var litt sent ute.

Tusen takk til alle som har laget glutenfri vegetarmat til meg, uten å gjøre en stor greie ut av det. Takk for at dere ikke minner meg på at jeg er vanskelig i matveien (det vet jeg), og for at dere får meg til å føle meg så velkommen og ønsket.  

Tusen takk til deg som jobber i nærbutikken, og som alltid smiler og sprer glede når jeg handler matvarer. Takk for at du ønsker meg en god kveld, enda du sikkert mest av alt skulle ønske at kveldsskiftet ditt var over.

Tusen takk til postmannen, som leverer posten min. Det er ikke ofte jeg ser deg, men jeg setter likevel pris på at posten kommer frem. Til tross for at du som regel leverer regninger, er jeg likevel glad for at jeg får de, slik at jeg kan betale de i tide - og slipper ekstragebyrer.

Tusen takk til den i kollektivet som har husket å kjøpe dopapir, de gangene jeg har glemt det. Alle som har opplevd hvordan det er å ikke ha dopapir når man trenger det, vet hvor mye det egentlig betyr å ha det - selv om man ofte glemmer å sette pris på det.

Listen med mennesker jeg kunne takket, og som jeg ofte glemmer, kunne selvsagt vært uendelig mye lenger. Det er mye vi tar for gitt, vi som er så privilegerte at vi bor i Norge - og stort sett har det vi trenger. Ofte glemmer vi (eller i alle fall jeg) å takke de menneskene som alltid sier ja og stiller opp når vi trenger det ? og det kan til og med gå så langt at man tillater seg å bli litt irritert og såret, de (få) gangene de ikke kan. Så til alle ja-mennesker der ute, som stiller opp: Tusen takk!

Som mamma pleier å si (dog ikke alltid klarer å leve etter): husk at dere ikke må vise så mye hensyn til andre, at dere mister dere selv! Det er flott å hjelpe andre og å stille opp for de som trenger det, men ikke tillatt andre å ta dere for gitt!

Og for all del, hvis noen gjør noe du setter pris på, husk å si: Tusen takk! (Det kan bety mer enn du aner).

Burde du spise det der, da?

Hva folk spiser, og ikke minst hva folk burde spise, er et tema som til stadighet kommer opp i media. Til stadighet dukker det opp forskning som forteller oss at vi "spiser for mye av det" og at vi burde "spise mer av det". Ikke minst drukner vi i artikler om "hvordan gå ned i vekt". Når lavkarbo-trenden slo an i Norge for fullt, fikk poteten nesten hovedskylden for all overvekt - og man burde spise mer bacon og mindre poteter for å holde seg slank og sunn. Det finnes såpass mye, og såpass ulik informasjon rundt hva som regnes som sunn mat, at det er til å bli svimmel av. Hvis man hadde forsøkt å kutte alle matvarene som ble regnet som "usunne", ville det nesten ikke være igjen noe som helst som var "sunt". Selv er jeg av oppfatningen at det meste går greit, så lenge man tenker over mengde. Selv ikke hvitt raffinert sukker, som de fleste er enige om at ikke er spesielt bra for oss, er farlig i begrensede mengder (for de aller fleste).

Det er ikke bare i media folk er opptatt av hva andre spiser, selv opplever jeg til stadighet interesse for mine matvaner. Ikke at jeg klandrer noen for å stille spørsmål rundt dette. I og med at jeg ikke tåler gluten (har gluten intoleranse) og er pescetarianer (spiser fisk, men ikke kjøtt), skjønner jeg godt at folk har spørsmål rundt hva jeg kan og hva jeg ikke kan spise. For de fleste ekskluderer mine matvaner, mye av det som er hovedbasen for deres matlaging - og da er det klart en kan bli nysgjerrig på hva jeg faktisk spiser. Nysgjerrigheten klandrer jeg ingen for, men jeg er svært lite begeistret for alle "morsomhetene" som oppstår på min bekostning, i forbindelse med hva jeg spiser - mye fordi jeg har hørt det SÅ MANGE GANGER FØR.



"Hvis du skal ha glutenfri pizza, så vil jeg ha ekstra gluten på min!"
(Altså, du aner ikke hvor mye jeg ville tipset kelneren for å servere en pizza med et lite berg av hvetemel på toppen til alle som fortalte den vitsen!).

Jeg vet at mange mennesker har latt seg provosere av at det ble veldig trendy å spise glutenfritt. Plutselig var det en haug av folk som kuttet gluten fra kostholdet sitt - og som levde i troen om at alt var sunt, så lenge det var glutenfritt. De fleste som har smakt glutenfritt brød fra butikk, har vel innsett at det ikke tilfellet - da de ofte har en bismak av sirup, som brukes som bindemiddel i en del av disse brødene. Til gjengjeld var det også en del mennesker som opplevde en positiv effekt av å kutte gluten fra kostholdet, og som opplevde at de følte seg mindre oppblåst, hadde mindre vondt i ledd og mage - og som følte at kroppen og fordøyelsen plutselig fungerte mer uproblematisk. I mine øyne spiller det liten rolle dersom disse menneskene har stadfestet gluten intoleranse eller cøliaki. Dersom livskvaliteten deres øker av å kutte gluten fra kostholdet, synes jeg dette er en positiv ting - og noe de ikke fortjener kritikk for. Og for alle de som faktisk blir skikkelig dårlige av gluten, har resultatet av denne trenden vært at utvalget av glutenfrie produkter i butikkene har blitt enormt mye bedre (win-win, spør du meg!).

"Hvis du er så glad i dyr, hvorfor spiser du maten deres da?"
Å ikke spise kjøtt, er noe mange synes er uforståelig, fordi "kjøtt er så godt". Jeg er langt på vei enig i at jeg ikke har noe i mot smaken på kjøtt, jeg er bare ikke så begeistret for alle konsekvensene det å spise kjøtt medfører. Særlig konsekvensene av overforbruket av kjøtt, sånn som er tilfellet i dag. Det har negative konsekvenser både for dyrehold, og for miljøet. Selv har jeg ikke noe problemer med konseptet at mennesker spiser dyr, i seg selv (det anser jeg som svært naturlig). Problemet mitt ligger i mengden, og i konsekvensene dette har for dyrevelferden. Dessuten finnes det såpass mange gode alternativer til kjøtt, at det ikke er noe vi avhenger av, hverken for å holde oss mette eller friske.

Jeg har full forståelse, for at enkelte kan bli skremt av vegetarianere og veganere, fordi en del av de kan være ganske påtvingende med deres synspunkter. Selv var jeg redd vegetarianere lenge, fordi jeg som svært ung møtte en vegetarianer, som spurte meg om følgende: "Hvis du hadde valget mellom å drepe en helt uskyldig kanin, og din verste fiende - hvem ville du valgt da?". Personlig ville jeg drept kaninen, men det var IKKE det svaret hun hadde forventet seg, eller ville ha på det spørsmålet. (Helt ærlig så sliter jeg også litt med at man sier en "uskyldig kanin", fordi jeg ikke forstår hvordan en kanin kan være "skyldig"?).

Jeg forstår selvsagt at de som kutter kjøtt, eller alle dyreprodukter, gjør dette fordi de mener det er det riktige å gjøre. Jeg forstår også behovet for å spre det glade budskap. Fallgruven er at dersom man angriper folk for å spise kjøtt og gir de dårlig samvittighet, havner de ofte i en forsvarsposisjon hvor informasjonen som presses på dem, ikke egentlig får mulighet til å synke inn.

Selv er jeg veldig opptatt av å ikke gi noen dårlig samvittighet for hvordan de velger å spise, og jeg rynker ikke på nesa dersom jeg sitter ved siden av noen som spiser et skikkelig kjøttmåltid. Jeg svarer selvsagt på spørsmål rundt hvorfor jeg har kuttet ut kjøtt dersom noen spør, og i situasjoner hvor jeg andre lager mat til meg - informerer jeg selvsagt om at jeg ikke spiser kjøtt (også om de ikke har spurt, hvis ikke vil de risikere å bruke masse tid på å lage mat til meg, som jeg ikke får spist). Resultatet av dette har vært at flere av de som står meg nærmest, spiser mye mindre kjøtt i dag, enn hva de gjorde før jeg kuttet det ut. Kjæresten min spiser fortsatt kjøtt i blant, men ikke på langt nær like mye som han gjorde før - og det gjelder også de dagene vi ikke spiser sammen. Til og med stefaren min, som er en av de største kjøttelskerne jeg vet om, har begynt å spise mindre kjøtt etter at jeg kuttet det ut.

"Burde du spise det da?"
Til stadighet leser jeg på Jodel om at overvektige mennesker, opplever å få stygge blikk i kantina på torsdager (eller var det tirsdager?), da det visstnok er kakedag på Dragvoll. Selvsagt skjønner jeg at det er ubehagelig, og jeg synes ikke man bør legge seg opp i hva andre velger å spise. Jeg kan forstå at det går an å tenke at kake ikke virker som den lureste beslutningen dersom man sliter med overvekt, men det er ingen god grunn til å påpeke det eller til å gi stygge blikk av den grunn. De aller fleste overvektige, er smertelig klar over kiloene de har ekstra selv - og trenger ikke hjelp fra omverdenen. For alt vi vet, kan det kakestykket være den dagen i uka de skeier ut, og unner seg noe ekstra. Bakgrunnen for valgene fremmede tar, har vi lite forutsetning for å kjenne til - og med mindre du kjenner noen som sliter med overvekt og som spesifikt har bedt deg om å hjelpe de med å slutte å ta usunne valg, er det ikke din plass å si noe som helst. Det er deres valg, og de bør få spise kake og kose seg, dersom de har lyst til det. Og til de som tror at å kommentere på vekta til noen, er å gi de det "pushet" de trenger for å gå ned i vekt, kan jeg bare si at i de aller fleste tilfeller, vil det ikke være resultatet. Sannsynligvis ender du bare opp med å såre noen, og dersom vedkommende trøstespiser skal du ikke se bort i fra at kommentaren din vel så gjerne kan hjelpe personen med å gå opp noen kilo, fremfor ned. Du kan heller passe på hva du selv spiser (forhåpentligvis ikke i en så stor grad at det tar over livet ditt), og så kan andre passe på seg selv.

Hva folk vil og ikke vil spise, er til syvende og sist opp til vedkommende. Hvis du føler et sterkt behov for å vitse rundt matvanene deres, kan jeg informere om at i de fleste tilfellene vil vedkommende ha hørt vitsen tusen ganger før. Dersom du ikke spiser kjøtt eller dyreprodukter, kan det være mer hensiktsmessig å ikke dytte meningene dine ned i halsen på noen som ikke er interessert i å høre om det - og dersom noen ønsker å dytte kake ned i halsen sin, er det ikke din sak, samme hvilken kroppsfasong vedkommende skulle måtte ha.  

Så stygg at det er morsomt?

Den siste tiden har jeg sett flere og flere bilder på sosiale medier av mennesker som ikke passer inn i en samfunnsskapt mal for skjønnhet, med en tekst som typisk fremstiller de litt som en klengete kjæreste/date. Tekster som "I'm looking for Thomas, would you please tag him?", "I'm looking for James, tag him please!" eller "Micheal said he would meet me behind this tree for a bit of fun. He is running late. Would someone please tag him and let him know that I'm still waiting?" er typiske for disse bildene. Idéen virker å være at man tagger en kompis i bildet, og gjør narr av vedkommende man tagger ved at en så lite attraktiv person venter på de.

De bildene som endte opp i min Faceboook-feed var bilder av overvektige mennesker, hvilket er grunnen til at dette var fokuset mitt i Facebook-statusen jeg skrev om temaet. Selvfølgelig er det ikke noe mer greit å latterliggjøre folk av andre grunner til at de ikke passer inn i skjønnhetsidealet heller.  Jeg kjenner det bobler innvendig ved tanken på hvor enormt stygt gjort det her er, og jeg ble ordentlig skuffet over at enkelte mennesker som var på min venneliste på Facebook, tydeligvis syntes dette var en morsom ting å gjøre. For mobbing og uthenging av mennesker, er jo så jævlig gøy.

Å tagge noen i bildet av en person som av samfunnet blir ansett som "mindre attraktiv" (på grunn av en håpløs forestilling om at det finnes en fasit for skjønnhet), fordi det er en morsom måte å gjøre natt av en kompis at "den dama der" liksom venter på de - er så stygt på så utrolig mange nivåer. Det er unødvendig å gjøre narr av smaken til kompisen ens, i første omgang.  Dersom du har en kompis som har en annen smak når det kommer til damer enn deg, burde du være glad til - for da slipper dere å falle for de samme damene. Likevel er hovedproblemet i denne sammenhengen at man synes det er greit å skape en setting hvor noen fremstilles som så lite attraktive, at det er morsomt å se for seg noen assosieres med dem i en romantisk setting. Og at man i den settingen, benytter seg av bilder av mennesker som på ingen måte har gitt tillatelse til at bildene av dem ble brukt på den måten.

Jeg liker å innbille meg selv at jeg er en person som i liten grad bryr seg om hva mennesker som ikke kjenner meg, mener om meg. At jeg vet bedre enn å la stygge kommentarer fra fremmede gå innpå meg. Likevel kan jeg med hånden på hjertet si at dersom mine bilder ble brukt i en sånn sammenheng, så ville det vært noe jeg opplevde som sårende. Jeg hadde ikke syntes det var en morsom spøk at folk jeg ikke kjenner, syntes jeg var så stygg at tanken på at jeg skulle vente på noen i en romantisk setting, var en vits. Jeg hadde blitt ordentlig såret. Selv i dag, hvor hverdagen min i liten grad er preget av at folk kommer med stygge kommentarer om utseendet mitt. Selv i dag, hvor jeg har en kjæreste som synes jeg er verdens fineste. Selv i dag, hvor jeg er mye mer selvsikker enn jeg noen gang har vært - ville det såret meg. Og da orker jeg nesten ikke tenke på hvordan det er for de som ikke er like heldige som det jeg er i dag.

Jeg er veldig opptatt av at det ikke skal være noen fasit for skjønnhet. Det er en av hovedgrunnene til at jeg er så sterkt i mot plastisk kirurgi. For meg er det viktig at skjønnhet er, og får lov til å være noe subjektivt. Det aller beste med at skjønnhet er subjektivt, er at alle kan være verdens vakreste for noen.

 Folk ser forskjellig ut, og folk har forskjellig smak - og det er en bra ting! Selvfølgelig skal hver og én ha lov til å ha sin egne smak, og jeg skal ikke tvinge noen til å date hverken brunetter, høye jenter, eller overvektige jenter, dersom det de tiltrekkes av er lave, slanke blondiner. Det er et faktum at utseende, samme hvor skamfullt det kan være å innrømme, har noe å si for hvem man tiltrekkes av - i alle fall for de aller fleste av oss. Det er også helt greit. Det er lov til å synes at jeg er ekstremt lite attraktiv fordi jeg har krøllete hår, smale lepper og små pupper. Det som ikke er greit er å gjøre narr av meg for hvordan jeg ser ut, eller av kjæresten min, fordi han synes jeg er attraktiv.

Før folk tagger mennesker i denne typen bilder, burde de virkelig tenke seg nøye om hvorvidt de syntes det hadde vært morsomt å bli latterliggjort på den måten. De burde tenker over hvordan det føles for alle de som føler at de minner om jentene som henges ut, og ikke minst hvordan det føles for de jentene som faktisk er på disse bildene. Hvorvidt det faktisk er greit å henge ut mennesker på den måten - og bruke bilder av mennesker uten tillatelse. Hvis du på død og liv trenger å gjøre narr av noens utseende - ha heller litt selvironi og gjør narr av deg selv.

Det er ikke morsomt å mobbe. Ikke i virkeligheten. Ikke på internett. Ikke i det hele tatt. Man har ikke dårlig humor eller vanskelig for å "ta en spøk" om man sier fra at dette ikke er morsomt - fordi det er det ikke. Og hvis man ikke sier fra, signaliserer man dessverre at dette er noe man synes at er greit.

I denne mobbe-trenden her har jeg kun sett bilder av jenter, og derfor har det vært fokuset mitt i teksten. Det er ikke fordi jeg mener at det på noen måte er riktigere at gutter skal bli hengt ut for utseende sitt på sosiale medier, eller at jenter ikke kan være like ondsinnede på internett som det gutter kan være.

Å kaste stein på småbarn!

Noen dager føler man seg helt elendig, og som verdens dårligste menneskene. På disse dagene pleier jeg å spørre meg selv: "Har du lyst til å kaste stein på småbarn?" Og det har jeg ikke . Og da tenker jeg at SÅ ILLE er jeg i alle fall ikke. 

Noen mennesker spretter opp av senga om morgenen, for å "gripe dagen". De lager seg en god frokost, får inn en treningsøkt og dusjer før fuglene har rukket å fise. De elsker morgenen, fordi de har en dag full av muligheter foran seg - og fortsatt tid nok til at mye av det de ønsker å få gjort, lar seg gjennomføre. Selv er jeg mer et kvelds-menneske, og sliter ofte med å finne glede i alt jeg "kan få gjort", fordi jeg foretrekker å tenke på "det jeg faktisk har fått gjort".

Jeg har aldri vært et morgen-menneske. Gull i munn, du liksom. Enten så er alarmen på vekkerklokka så skingrende at jeg bråvåkner og angrer på at jeg skrudde den på, eller så er alarmen så lav at jeg ikke hører at den ringer i det hele tatt. I begge tilfellene er det sjeldent en god start på dagen. Før jeg har fått i meg dagens første kaffekopp er jeg pottesur. Heldigvis har jeg lagt fra meg tenåringsvanen min med å stønne høylytt og være åpenbart irritert på alle som er i nærheten av meg om morgenen (jeg tror hele familien min kan skrive under på at jeg var ganske uutholdelig å være i nærheten av om morgenen i en del år). Nå er jeg som regel stille, og de som ikke kjenner meg kan være av den feilaktige oppfatningen at jeg bare er veldig tankefull i morgentimene. Sannheten er selvsagt at jeg fortsatt forbanner nesten alt som har med morgenen å gjøre, men at jeg nå er blitt bedre på å skjule det. Kanskje burde jeg takke årene med skuespillererfaring for at det tok så lang tid før kjæresten min skjønte at jeg egentlig er skikkelig morgengretten?

Noe av det aller verste jeg vet er å forsove meg, fordi da ligger jeg etter skjemaet og har rukket å skuffe meg selv, allerede før dagen (min) har begynt. Desto mer jeg hadde planlagt, desto verre er det å forsove seg. Og fordi jeg har søvnproblemer og sliter med innsovning, er dette noe som hender fra tid til annen (heldigvis veldig sjeldent dersom jeg har planer med noen andre, skal på skolen etc.). Nå som forelesningsperioden er over, og dagene går til selvstendig eksamensarbeid er det derimot mye lettere å forsove seg, hvilket gir en forferdelig dårlig start på "arbeidsdagen". Ofte kan jeg bli så skuffet og så lei meg, at jeg bruker hele dagen på å komme over skuffelsen.

Det skal sies at jeg har blitt mye flinkere til å ta meg sammen, og til å få noe ut av dagen selv når jeg har fått en dårlig start. Oftere og oftere klarer jeg å tenke at "sånt skjer", eller at "da trengte jeg sikkert litt ekstra hvile" - og prøve å få mest mulig ut av det som er igjen av dagen. Jeg har kommet enn lang vei fra hvordan jeg var før, da lett kom inn i negative tankemønstre - og disse nærmest var helt umulig å komme ut av.

Jeg skjønner at jeg ikke er et dårlig menneske, dersom jeg ender opp med å sove lenge en dag. Jeg skjønner at jeg ikke er et elendig menneske, selv om jeg søler litt kaffe. Jeg skjønner at jeg ikke er mislykket, selv om jeg ikke fikk til å lese like mye pensum som jeg hadde håpet. Jeg skjønner at jeg ikke er en idiot, selv om jeg på butikken med lommeboka hjemme. Jeg skjønner at jeg ikke er ubrukelig, selv om jeg går på feil buss. Jeg skjønner at jeg ikke er dum, selv om jeg ikke fikk til å skrive en akademisk tekst like bra som jeg hadde håpet. Jeg skjønner til og med at jeg ikke er helt håpløs, selv om jeg får til å gjøre alle disse tingene på én og samme dag. Stort sett. Stort sett skjønner jeg det, men langt fra alltid.

Jeg har blitt bedre på å komme ut av negative tankemønstre, og på å ikke gi negative tanker alt for stor plass i hverdagen. Jeg har selvironi og vet godt at jeg er (VEEELDIG!!!) langt fra feilfri. Jeg vet at alle mennesker gjør små "feil" hele tiden, og at det er helt greit - og fullt lovlig (så sant feilene ikke ødelegger livene til andre mennesker og/eller er ulovlige, da).

Selv om jeg jevnt over har blitt bedre på det, betyr det likevel ikke at jeg aldri har dager som starter dårlig - og som forblir dårlige resten av dagen. I dag var en sånn dag, hvor alt gikk litt på tverke. I stedet for å være fornøyd med å ha levert en eksamen i dag, har jeg bare vært skuffet over alt det andre jeg hadde tenkt til å gjøre, men som jeg ikke fikk gjort. Jeg har følt meg mislykket, håpløs, dum, ubrukelig - og som et elendig menneske. Det til tross for at jeg hverken har kastet stein på småbarn, stjålet småpenger fra uteliggere eller dyttet eldre mennesker så de datt på isen (det ville jo vært ganske elendig gjort!).

Dagen i dag ble ikke som jeg hadde tenkt, og det er ingenting jeg får gjort med det nå. Heldigvis er ikke dagen over riktig enda, og jeg har fortsatt mulighet til å minne med på at det er lov å ha sånne dager også. Det er lov for andre, og det er lov for meg. Og hvis du ikke har lyst til å kaste stein på småbarn, så kunne du alltids vært verre. 

Jeg drømmer om å bli uføretrygdet når jeg blir stor!

Nylig leste jeg en om en dansk dame som ble oppringt av kommunen, etter å ha bakt julekaker og laget hjemmelaget sjokolade. Damen var sykemeldt, jobber kun 12 timer i uka - og delte bilder av julebakst på Facebook-profilen sin. Resultatet av å dele bilder av julekosen på Facebook, ble en telefon fra kommunen med beskjed om at hun heller burde bruke kreftene sine på å øke arbeidstiden sin. Det var med andre ord ikke greit at hun brukte fritiden sin på å bake, hun som var sykemeldt.

Selv syntes jeg nyheten var rystende, og blir stadig overrasket over hvordan sosiale medier anses for å være en sikker kilde når det kommer til å finne ut av hvilken situasjon mennesker er i. Nevnte tilfelle er fra Danmark, men det er på ingen måte sånn at vi slipper unna Facebook-stalking fra det offentlige i Norge. NAV og Utlendingsdirektoratet bruker aktivt Twitter og Facebook for å avsløre trygdesvindel og verifisere opplysningene som søkeren har gitt. Dersom forvaltningen oppdager at opplysningene søkeren har oppgitt, ikke samsvarer med det som står på sosiale medier, kan det føre til avslag på søknad eller tilbakekall av midlertidig oppholdstillatelse.

De fleste er klar over at Facebook og sosiale medier generelt, ikke er noe godt vindu inn til livet til menneskene bak profilen. De fleste er klar over at mange opprettholder en fasade, og at et lykkelig liv på Facebook, ikke betyr et lykkelig liv i virkeligheten. De fleste er svært bevisste på hva de poster på sosiale medier, og bilder av tårer og sinne tilhører sjeldenhetene. Dette til tross for at dette er følelser de fleste av oss kjenner på, noen i større grad enn andre.

Et annet problem med å bruke sosiale medier som bevismateriell, er selvsagt at man i liten grad er klar over hvem det er som egentlig står bak postene. Det er en enkel sak å opprette en profil i noen andres navn, og bildene som deles behøver på ingen måte å være fra den samme dagen som de ble delt. Selv når det er vedkommende selv som har postet innholdet, er også manglende kunnskap om bakgrunnen for hvorfor det ble postet, noe som problematiserer bruken av dette som bevis. Kanskje skriver man at man har det bra, fordi den syke faren ens har bursdag? Kanskje poster man et bilde av en gang man har pyntet seg, fordi man trenger noen oppmuntrende komplimenter i en tung tid? Kanskje lyver en flyktning om alder og hjemsted, for å unngå å bli funnet av noen man flyktet fra? Det er faktisk umulig for NAV og utlendingsdirektoratet å vite, basert på en titt innpå Facebook-profilen til noen. Det er vanskelig å tro at disse instansene har innsikt i hvor misvisende informasjonen på sosiale medier kan være, når de benytter seg av dette som bevismateriale - i mange tilfeller med avgjørende vekt i saken.

"Du kan ikke smile på profilbildet ditt hvis du er deprimert!"
Jeg har selv måttet motta sykepenger en periode, og det var den tyngste perioden (hittil) i livet mitt. Jeg var dypt deprimert, og fikk så vidt til å få i meg mat (gikk ned nesten 10 kg, hvilket er MYE for meg). For min del gjorde angsten min for omverdenen at jeg i liten grad klarte å benytte meg av sosiale medier, fordi jeg var redd for å føle meg enda mer mislykket enn jeg allerede gjorde. Likevel stusser jeg på hvordan et eventuelt bruk av sosiale medier i perioden, skulle gitt noe reelt innblikk i hvordan jeg egentlig hadde det. Skulle jeg blitt nektet å smile på profilbildet mitt? Skulle bildene jeg postet være av at jeg stirret apatisk i veggen eller hylgråt? Burde jeg lagt ut film av angstanfallene? Skulle statusene mine handlet om hvor mislykket jeg følte meg, og hvor mye jeg skammet meg over meg selv? Eller burde sosiale medier være et sted hvor jeg slapp å virke like mislykket som jeg følte meg?

"Hva gjør du om dagen?" - "Jeg jobber med meg selv."
Det finnes mange forskjellige fordommer rundt det å være sykemeldt - og ikke minst det å være uføretrygdet. Selv husker jeg at jeg alltid var livredd for at folk skulle spørre meg om hva jeg holdt på med, fordi jeg visste at de forventet et svar som handlet om studier og/eller jobb. På spørsmålet: "Hva gjør du om dagen? Jobber du eller studerer du?", svarte jeg at: "Jeg jobber med meg selv.", fordi jeg syntes det var innmari vanskelig å skulle lyve, samtidig som jeg ikke ønsket å dele hvor vanskelig jeg hadde det med noen og enhver.

"Jeg drømmer om å bli uføretrygdet når jeg blir stor!"
Jeg skammet meg enormt over å være sykemeldt, til tross for at jeg nok har færre fordommer enn de fleste mot mennesker som er sykemeldt eller uføretrygdede. Flere av de beste menneskene jeg vet om, er i den situasjonen - og at omstendigheter hindrer de fra å jobbe, gjør de på ingen måte til dårligere mennesker av den grunn. Dette til tross, var jeg ekstremt hard mot meg selv, og kjente hele tiden på skammen ved å ikke bidra - og ved å ikke få til å bidra. Som en som har vasket doer på motorcross-løp, vet jeg at jeg ikke egentlig er en person som stiller høye krav til hva jeg kan bidra med. Jeg bidrar gjerne, hvis jeg kan - og det var vondt og skamfullt å ikke kunne.

Bedre ble det ikke, av at manges forståelse av at jeg var sykemeldt var at "jeg hadde tid til å gjøre ting jeg ikke har tid til ellers". Tja, dersom du anser det å finne tilbake motivasjon til å fortsette å leve, som noe man ikke har tid til ellers, så ja.

Det virker som om enkelte mennesker, innbiller seg at de sykemeldte og de uføretrygdede "lever drømmen". De har jo hele dagen, til å gjøre "akkurat det de vil". Så sant det de vil ikke er å jobbe, ha en karriere - og bidra til samfunnet på den måten, da. Bortsett fra det, så kan de gjøre "akkurat det de vil". Sett bort fra at det gjerne er en grunn til at de er sykemeldte eller uføretrygdet, som hindrer de i nettopp det, da..

Jeg har fortsatt til gode å høre et barn som svarer at "Jeg drømmer om å bli uføretrygdet når jeg blir stor". For det tilhører nok sjeldenhetene at det er drømmen. Noe derimot mange sykemeldte og uføretrygdede drømmer om, er et normalt liv. Et vanlig liv hvor de går på jobb - og har krefter til å gjøre ting sammen med familie eller venner. Flesteparten av de som er sykemeldt eller uføretrygdet, er nemlig ikke folk som ikke vil bidra, men mennesker som av ulike årsaker ikke kan. Så finnes det selvsagt noen, som ødelegger for de mange - og som utnytter systemet.

Sannheten er at de færreste drømmer om å være sykemeldt eller uføretrygdet, uten at de nødvendigvis ønsker å dele hvorfor de ikke kan jobbe på Facebook, av den grunn. Og dersom man er sykemeldt, har litt ekstra krefter og ønsker å spre litt glede i folks hverdag på sosiale medier ved å poste et bilde av noe hyggelig de har gjort - synes jeg absolutt at de bør få lov til det.

Les mer i arkivet » Januar 2017 » Desember 2016 » November 2016
hits