Life hacks!

❤ Bak alltid med solbriller! Da slipper du mel i øynene - og å bekymre deg for hvorvidt det er rent mel i posen! Hurra!

❤ Kle deg i mange lag! Da slipper du å fryse - og kan alltids bare skrelle av ett av lagene om du blir for varm!

❤ Ha så mange bursdager som overhodet mulig! De som har flest bursdager blir også eldst. Tilfeldig? Neppe! 

❤ Spis med hele fjeset! Hvis du blir sulten senere, så har du mat lett tilgjengelig!

 Peis på! Tro på deg selv - og følg drømmene dine!

The rules for everything.

Dette er en (en skreven tekst om en) film.

Filmen er full av mange ting:



Det er så mange temaer blandet sammen, at filmen skulle blitt total kaos.

Grunnen til at filmen ikke er totalt kaos er at den er underfundig. Og det er veldig mye underfundig.

Noen ganger sier man at filmen er spørrende, filosofisk eller tankevekkende.

Men i virkeligheten er den bare underfundig.

Og "The rules of Everything" er veldig underfundig.

Det er underfundige mennesker og historier, og underfundige spørsmål og tanker, og underfundige assosiasjoner og underfundige situasjoner, og underfundig humor og underfundig eksistensialisme.

Så, hvordan er den underfundig?

Vel, du blir nødt til å se den. 

Den går på kino nå, og jeg anbefaler den til alle som har lyst til å oppleve noe underfundig og vakkert.

Hvis du er nysgjerrig på filmen, på hvorfor jeg har skrevet så rart - eller begge deler: se traileren her

Jeg vet hvordan du har det!



Jeg er privilegert. Det er ikke til å komme bort i fra. Jeg er hvit, jeg er cis (det vil si at jeg identifiserer meg med kjønnet jeg ble født i) og jeg er heterofil. I tillegg er jeg norsk statsborger - og har foreldre som er det samme. På grunn av dette, er livet mitt lettere. Dette er ikke noe jeg har valgt eller kan noe for, men er like fullt ting som gjør meg heldig. Det er ting som gir meg muligheter som ikke alle har, og som gjør at jeg slipper unna mye diskriminering. Hadde jeg vært mann i tillegg, kunne jeg nesten ikke vært født med flere privilegier.

Ja, det kan føles urettferdig å klandres for privilegier man blir født med, fordi det ikke er noe man har valgt - og det blir feil å forsøke å frata noen retten om å uttale seg om en sak, på grunn av omstendigheter de ikke kan noe for. På samme måte som at homofili ikke er noe man velger (og jeg synes det er hårreisende at det fortsatt folk som hevder det) og man ikke bør fratas rettigheter på grunn av dette - bør ikke andre fratas rettigheter på andre premisser som de ikke har valgt.

Bare fordi jeg har hatt en del medfødte fordeler og tilsynelatende har vært heldig på en del områder, er det ingen automatikk i at jeg har hatt et problemfritt liv uten bekymringer. Poenget er ikke å legge ut om hvor «synd» det er på meg, for det synes jeg ikke det er, men at det til syvende og sist ikke helt går an å se hvor privilegert livet et menneske har levd, har vært i praksis. Det finnes mange som er født med de samme privilegiene som meg som har vært mye heldigere - og det finnes mange som har vært langt mindre heldige.

Å påstå at det er like mye diskriminering mot cis-kvinner som transkvinner er løgn, og generelt sett vil en transkvinne oppleve mye mer diskriminering basert på sitt kjønn enn en cis-kvinne. Derfor forstår jeg at det kan virke hårreisende for transkvinner at noen som er cis skal mase om deres kjønnsbaserte diskriminering, fordi det til sammenligning er et veldig mye mindre problem. Likevel er det et faktum at på individnivå så gjelder ikke nødvendigvis generaliseringene - hvilket åpner for muligheten for at en cis-kvinne kan ha mer uheldige kjønnsbaserte erfaringer enn en transkvinne - for å ta et eksempel som illustrerer at det blir feil å nekte noen å uttale seg om en sak, bare fordi de tilsynelatende er født med et mer privilegert utgangspunkt.

Når det er sagt, synes jeg de fleste (meg selv innkludert) kunne hatt godt av å se an situasjonen, før man uttaler seg veldig om noe man ikke vet noe om. Jeg, som cis, har ikke et erfaringsgrunnlag som tilsier at jeg egentlig kan uttale meg om hvordan det er å være trans. Som heterofil, har jeg ikke et erfaringsgrunnlag som gjør at jeg kan uttale meg om hvordan det er å være homofil. Jeg kan høre på mange fortelle om sine opplevelser og erfaringer rundt hvordan det er, se utallige dokumentarer og youtube-filmer, lese haugevis av bøker og skrive om det, men jeg har ikke erfart det.

Ja, jeg har hatt foresatte som har lurt på om jeg kanskje var lesbisk fordi jeg aldri kom hjem med noen kjæreste og aldri pratet om gutter .Ja, jeg opplevde at mange trodde jeg var lesbisk da jeg klippet håret kort, gikk i oversized-skjorter, boots og nesten aldri brukte sminke - og opplevde kommentarer på det. Jeg har også erfart at «venninner» ikke ville klemme meg offentlig fordi det «kunne se feil ut» fordi jeg «så lesbisk ut». Dette er likevel ikke noe som gir meg erfaring om hvordan det er å faktisk være lesbisk. For selv om jeg kanskje har hatt noen erfaringer som gjør at jeg kan ha en viss forståelse av en legning som ikke er heterofil er noe mange kan henge seg opp i, har til syvende og sist ingen av de kommentarene kritisert noe med min identitet - hvilket nødvendigvis er mer sårbart. For selv om jeg har blitt kalt «traktorlesbe» og det ikke var hyggelig ment av den som sa det, så visste jeg at det ikke var min legning (som utgjør en viktig del av ens identitet) som ble kritisert - fordi jeg visste at jeg var heterofil.

Fordi jeg hadde kort hår opplevde jeg til stadighet å bli kalt gutt da jeg jobbet i lekebutikk, særlig av de små barna. Dermed har jeg erfaring med å bli kalt «feil kjønn». Forskjell for meg og en transperson, er at jeg aldri har vært gjennom at det finnes noen reell tvil om at jeg er kvinne - fordi jeg er født med en vagina og dermed har biologien på «min side». Derfor har det bare vært komisk. Selv den éne gangen jeg opplevde å få beskjed om at jeg hadde gått feil av noen på damedoen, som følge av kort hår og en androgyn stil, var en opplevelse som for meg bare var noe jeg kunne le av. Fordi det at jeg ble født med vagina, gjorde at jeg visste jeg hadde all rett til å bruke den doen. Det triste var derfor ikke min opplevelse, men å se for seg hvordan den opplevelsen på damedoen ville vært om man tilfeldigvis ikke var født med vagina.

For man kan forsøke å se for seg hvordan det kan være å være mindre privilegert enn hva man selv er. Man kan (og bør, etter min mening) jobbe med å sette seg inn i andre menneskers situasjon og øke sin forståelse av medmenneskene sine - og hva de går gjennom. Men det endrer ikke det faktum at man likevel ikke VET det.

Det betyr ikke at man skal bruke stemmen sin for urettferdighet som ikke rammer en selv direkte, fordi man er privilegert i det hele tatt. Det betyr bare at i enkelte tilfeller, hvor man opplever at noe «ikke er et problem» fordi man «aldri har hatt det problemet selv» - om man ikke har det erfaringsgrunnlaget. I stedet for å bruke stemmen sin til å rope høyt om at «dette har jeg ALDRI vært borti» i et forsøk på å underminere problemstillingen som tas opp, kan det være greit å spørre seg selv: «Er det min stemme som er viktigst AKKURAT nå?». Det er tross alt mye lettere å håndtere de problemene man ikke har.

En hyllest til Trump!

Etter at Trump vant valget, var norske medier sjokkerte. Hvordan kunne noe slikt skje? Alle spådommer tilsa at Hillary skulle vinne - og likevel vant gründeren med null politisk erfaring. Vi ble tatt på senga av valgresultatene, til tross for at disse politiske tendensene hvor høyrepopulismen vinner frem har gjentatt seg om og om igjen - i land etter land.

Sosiale medier svømte i dommedagsprofetier (og nå har jo dommedagsklokka blitt stilt frem til to og et halvt minutt unna midnatt - så kanskje var det ikke så dumt tenkt?), og mange var svært skuffet. Nederlaget for Hillary var stort. Se hvordan det ville være å ha ligget i hardtrening for et marathon hele livet, for så å bli passert av en storrøyker ved mållinja. Omtrent sånn antar jeg at det må ha føltes for Hillary å ha tapt valget mot Trump. Men selv om enkelte av Hillarys motstandere, vil hevde at det at hun kunne tape for en «klovn» som Trump beviser hvilken elendig politiker hun er, så er jeg dypt uenig i den påstanden. Trump vant ikke fordi Hillary var dårlig. Trump vant fordi han var best.


FOTO: Pablo Martinez Monsivais / Ap / NTB Scanpix

SPINAT VS. PIZZA! 
Se for deg at eksen din har fått deg ny kjæreste, mens du fortsatt sover i T-skjorten han aldri gadd å hente: Hvem vil du helst snakke med om den nye kjæresten?

Noen som undersøker grundig hvem hun er og forteller deg sannheten om at den nye kjæresten straks er ferdig med en doktorgrad i medisin, jobber som modell på si når hun ikke serverer suppe på suppekjøkkenet - og tilfeldigvis også er like glad i å spille videospill som det han er? Eller noen som forteller deg at du er smartere, penere, kulere og snillere enn henne - helt uten å trengte å hverken ha sett eller møtt henne?

Se for deg at du er sulten og sliten etter en lang arbeidsdag, og trenger en matbit. Hvor vil du helst spise? På en restaurant hvor du ikke klarer å skjønne hva noe av det som står på menyen er, og ender opp med å måtte vente i én time på en kald spinatsuppe? Eller vil du heller bestille en pizza som du kan nyte i din egen stue, med ekstra ost og ekstra dressing?

Den kalde spinatsuppen er riktig nok mye bedre for deg. Det er bedre for helsa di, og det er bedre for miljøet. Dersom man tenker langsiktig scorer spinatsuppa mye høyere enn pizzaen, og det er derfor ingenting i veien med å tilby folk spinatsuppe. Likevel tør jeg å påstå ganske sikkert at dersom det var to boder ved siden av hverandre, hvor den ene tilbød gratis spinatsuppe og den andre tilbød gratis pizza - så ville ikke spinasuppe-boden hatt den lengste køen av de to. Ikke fordi spinatsuppe er dårlig, men fordi det er pizza folk flest vil ha.

Alle har fått med seg Trump sitt slagord «Make America Great Again», men hva var egentlig Hillary sitt? Var det«Breaking down barriers» eller «I'm with her»? Eller... til slutt ble det vel «Stronger Together», tror jeg?

Andre politikere snakker om å bygge broer og bryte barrierer, som vakre metaforer for å pleie relasjoner og øke forståelse. Trump derimot snakket om å bygge mur. Ikke metaforisk, men en ekte og konkret mur på grensa mellom USA og Mexico.

Hillary representerte en politisk elite som «bruker fremmedord man ikke skjønner, og som ikke har tid til å forklare dem for oss» (for å låne Lisa Tønnes beskrivelse av Norges venstreside). Trump snakket på et språk som folk forstod, selv om vi ikke langt tilbake før den typen språkbruk ble forbundet med at man måtte vaske munnen sin med såpe.

Trump tilbød ikke velgerne fakta, fremmedord og politisk erfaring, men det de ville høre. Han tilbød velgerne «pizza», mens Hillary tilbød «spinatsuppe». Og likevel blir vi overrasket over at de valgte pizza?!

Men det mest overraskende av alt, er kanskje at vi fortsatt lar oss overraske! Folk lar seg til stadighet overraske over det Trump gjør som president, meg selv innkludert. Likevel slår tanken meg: Gjør han ikke egentlig AKKURAT det han lovet oss?

SJOKKERENDE TING TRUMP HAR GJORT SOM PRESIDENT:

«Trump bekrefter at muren mot Mexico vil bygges!» - og folk er dypt sjokkerte! Enda han snakket om denne muren gjennom hele valgkampanjen.

«Trump fjerner informasjon om klimaendringer fra det hvites hus nettsider!» - og folk er dypt sjokkerte! Enda han hele veien har benektet at global oppvarming er menneskeskapt, og har hevdet at konseptet er laget av Kina for å hindre amerikansk industri fra å være konkurransedyktig - og aldri har vist noe spesiell interesse for hverken forskning eller fakta.

«Trump har innført innreiseforbud til USA for syv muslimske land!» - og folk er dypt sjokkerte! Enda han i presidentkampanjen sin, til stadig fremmet enn «fullstendig stopp av innreiser til USA for muslimer inntil våre folkevalgte kan finne ut hva som foregår».

«900 diplomater har gått sammen og skrevet under et brev som viser at de er motstandere av Trumps innreiseforbud - og får beskjed om at skal slutte hvis de motarbeider presidenten!» - og folk er dypt sjokkerte! Enda han og strengt talt aldri har reagert på noen annen måte ovenfor meningsmotstandere enn å slenge dritt om de og be de holde kjeft.

Og listen både er og blir bare lengre..

HVORFOR LAR VI OSS SJOKKERE?
Misforstå meg rett. Jeg er både trist og redd for skaden han kan påføre både USA og resten av verden, fordi jeg mener denne typen holdninger er giftige. Likevel er det påfallende hvor overrasket alle blir, over en president (eller politiker om du vil) som gjør akkurat det han har lovet - og det slår meg at det er her problemet startet i utgangspunktet.

Folk er ikke vant til at politikere gjør som de har lovet. Faktisk henviser alle de nevnte sakene til at det er noe dypt sjokkerende med en politiker som gjør det han har sagt at han kommer til å gjøre - og det er grunnen til at en mann som Trump, uten noen politisk erfaring ble valgt i utgangspunktet. Mange opplever det som nesten likegyldig hvem de stemmer på - og har veldig liten tillit til politikere. Dersom folk var mer vant til at politikere gjorde som de lovet i kampanjen sin i utgangspunktet, ville kanskje ikke politisk bakgrunn skape like mye mistillit?

Du går an å si mye om Trump. At han fremstår som en rasistisk og sexistisk bølle, som ikke forholder seg til fakta eller forskning - og at han er mer opptatt av å få viljen sin enn å tenke på konsekvensene av handlingene sine i noen større sammenheng. Likevel skal han ha to ting:
- Han tilbød de amerikanske velgerne noe de ønsket under valget.
- Det kan se ut som om han holder det han lover (selv om det i hans tilfelle kunne vært en stor fordel om han lot være).

Det er trist at det er så overraskende med en politiker som gjennomfører det han har formidlet gjennom kampanjen sin, men det er en ting som likevel er enda tristere: politikken han gjennomfører.

Hvorfor blogger du?

Spørsmål om hvorfor jeg blogger, er noe jeg har måttet svare på mer enn én gang, og jeg blir alltid litt pinlig berørt dersom noen snakker til meg om bloggen min ansikt til ansikt. Misforstå meg rett: det er kjempekoselig med komplimenter og selvfølgelig vil jeg jo at folk skal lese bloggen min (hvis ikke burde den jo vært lukket). Likevel så er det flere aspekter ved det som kan føles litt ukomfortabelt (kanskje hovedsakelig fordi jeg ikke er så komfortabel rundt folk..). Jeg vet at man ikke burde skamme seg over å gjøre noe man liker, når det ikke påvirker andre negativt. Og likevel så er det litt pinlig å være «blogger» - og det er det flere grunner til..

På bloggen prøver jeg å være en mer usensurert versjon av meg selv, som ikke er redd for å ta plass eller si det jeg mener. I virkeligheten vegrer jeg meg for å snakke i sosiale sammenhenger og kjemper mot en naturlig tiltrekning mot å få være usynlig. Jeg mener fortsatt (minst) like mye i virkeligheten, men jeg er langt mer selektiv på hvilke meninger som får komme til orde. Fordi jeg ikke får til å være like åpen i virkeligheten, gjør det at jeg tidvis kan ende opp med å føle meg litt falsk.


(Hvor ofte viser jeg egentlig denne siden av meg selv "i virkeligheten"? Hater ikke jeg egentlig å både?)

Bloggen er et sted jeg har etablert for meg, hvor det er rom for at jeg sier mine meninger - og for at det handler om meg. Dersom man ikke ønsker å lese mine meninger eller synes det handler om meg, er det så enkelt som at man kan la være å trykke seg inn på bloggen - eller klikke på det lille krysset i høyre hjørnet på skjermet. Det blir litt som forskjellen på å være oppsøkende selger på gata, eller å jobbe i en café. Når jeg befinner meg i en sosial setting hvor jeg ikke kjenner de jeg snakker med ekstremt godt, føler jeg meg som en oppsøkende selger som prøver å overbevise folk om å kjøpe noe de ikke nødvendigvis var ute etter i utgangspunktet (bare fordi de befinner seg på samme sosiale sammenkomst, behøver ikke det å bety at de vil bli venn med meg av den grunn).

Bloggen min blir derimot mer som en café - hvor folk flest går inn, fordi de har lyst på noe man kan få tak i på caféen. Selvsagt hender det at noen stikker innom caféen bare fordi de trenger å låne toalettet, på samme måte som noen stikker innom en blogg for å skrive noe dritt i kommentarfeltet uten engang å ha lest innlegget. Enkelte kan la seg provosere av caféen hovedsakelig selger kaffe og ikke eksempelvis er en vinbar i stedet, på samme måte som enkelte kan gå inn på en personlig blogg og forvente at den ikke skal være personlig. Likevel vil de fleste, etter å ha innsett at det var en kaffebar, slutte å komme tilbake med mindre de ønsker seg mer kaffe. Dersom noen blir skuffet over at det handler mye meg på min egen blogg, faller det nok på forventningenes urimelighet.

Når det er sagt, så skal jeg ikke nekte for at jeg synes at det selvsentrerte aspektet ved blogging, er litt pinlig. En personlig blogg er selvsentrert, og min er intet unntak. Jeg skriver lite om hva jeg spiste til frokost og hva slags klær jeg har på meg, men det er like fullt side opp og side ned med ting som baserer seg på mine opplevelser, erfaringer, tanker og meninger om ting. Ingenting av det som er skrevet på denne bloggen, kommer fra noe objektivt ståsted - og da er det lett å føle at man fremstår svært selvopptatt. Til tross for at det å ta vare på seg selv er en forutsetning for å kunne ta vare på andre, er det likevel ikke så positivt å fremstå som om ingenting annet er viktig heller..

Det er heller ikke sånn at blogging er det formatet som blir tatt mest seriøst. Selv om det finnes mange politiske blogger, hvor blogging brukes for å slippe unna landets sensur og hvor posterne risikerer fengselsstraff for å publisere - er det likevel på langt nær disse som er blant de mest kjente eller som får mest oppmerksomhet. I Norge er det rosabloggerne som har flest lesere og får mest oppmerksomhet - og folk forbinder det i større grad med silikonpupper enn samfunnsengasjement. Det er ikke til å skyve under en stol at i et studentmiljø så er det ikke blogging som ansett som særlig imponerende generelt sett, med mindre man når ut til folk. For det er selvsagt greit å være blogger, dersom man er suksessfull. Hvor mange som leser bloggen, påvirker nemlig hvor legitimt det er å skulle holde på med noen man liker. Å derimot skulle stå for å skrive en mindre populær blogg, er mer pinlig.

Det virker logisk at antall lesere har betydning for hvorvidt man skal skrive en blogg, eller om man like gjerne kunne ha skrevet en dagbok. Forskjellen for meg er likevel stor, helt uavhengig av om det har vært én besøkende eller 800 besøkende innom bloggen min det siste døgnet. For hjernen min fungerer slik at med en gang noen andre kan lese det jeg har skrevet, så står det på en eller annen måte som «ferdig». Dersom blogginnlegget er postet, er de tankene ute i universet og det er ikke noe poeng å prøve å redigere dette til tusen.

Hvis det derimot bare er jeg som kan lese min egen tekst (hvilket gjelder uendelig mye jeg har skrevet opp gjennom) forblir det et evig work in progress og kan alltid forbedres og flikkes på. Dermed får jeg heller aldri den samme følelsen av å ha ryddet opp i hodet mitt, som jeg kan få av å poste et blogginnlegg om noe. Et blogginnlegg avhenger (til en viss grad, og med mer eller mindre hell) av at jeg sorterer tankene i hodet mitt, og beholder en slags rød tråd i det jeg formidler. Dermed tvinger det meg både til å samle tankene mine mens jeg skriver, samtidig som det gjør det mulig for meg å «gi litt slipp» på de tankene fordi jeg har fått til å formidle dem (om så bare til noen veldig få).

Jeg har brukt mye tid på å skamme meg over å være meg. Mine grunner til å ha vært deprimert var ikke legitime nok, fordi det alltid finnes noen som har «hatt det verre», og jeg følte meg mislykket. Jeg brukte mye krefter på å «late som» ting ikke var så ille som de har vært, og på å late som om det var andre grunner til at jeg hadde forsvunnet fra alt sosialt enn depresjon og angst. Konsekvensen ble at jeg følte at jeg hadde noe å være redd for, at noen skulle vite «sannheten om meg» - og jeg har funnet ut at det orker jeg ikke lenger.

Det viktigste aspektet med bloggingen for meg, handler ikke først og fremst om at andre skal lese det jeg skriver, men at jeg skal føle at det er greit for meg å skrive det. Det er ikke nødvendigvis sånn at alt jeg skriver på bloggen min er ting alle trenger å vite, men det er ting jeg har funnet ut at det ikke er så farlig for meg at alle vet - fordi det er helt greit å være sånn som jeg er, også! 

Mange sier at det er verdt å skrive noe dersom det bare hjelper én person- og det er tilfellet med bloggen min også. Alt som skrives hjelper minst én person - nemlig meg. Og alle andre er først og fremst en veldig trivelig bonus!

Hvor kommer du EGENTLIG fra?

At man plasserer mennesker i båser ut i fra hvordan de ser ut, er et faktum. Basert på helt overflatiske ting gjør vi oss opp en mening om hvordan vi tror vedkommende er, og helt ærlig så tror jeg ikke det i seg selv er så problematisk. Fordommer får ofte mye pepper (enda det strengt talt er en forutsetning for forståelse), fordi det ofte omtales i sammenheng med fremmedfrykt og rasisme. Dette til tross er ikke fordommer så mye mer enn av vi bruker våre forkunnskaper om noe, til å prøve å forstå den vi møter - og det behøver derfor ikke å være noe negativt, litt avhengig av hvilke forkunnskaper man sitter inne med. Hvis du for eksempel møter noen som går rundt med en svær kjøttkniv på et utested, og fordommene dine forteller deg at dette er et skummelt menneske og at du bør holde deg unna, så kan fordommene dine potensielt redde livet dit.

Jeg tror dessuten at det er mye lettere å kontrollere hvor mye spillerom man gir fordommene sine - og å hindre de i å gi en for mange og usunne begrensninger - dersom man er klar over og klarer å innrømme ovenfor seg selv at de er der. Og dersom du fortsatt prøver å nekte for at du har noen fordommer, så antar jeg at er én av de som har «fordommer mot de som har fordommer»..

Førsteinntrykket noen gir kan ha stor betydning for hvordan vi oppfatter vedkommende, for det kan ha stor innvirkning på hvilken mulighet det er for at man blir bedre kjent. En stor del av førsteinntrykket, baserer seg på utseende hvilket har både fordeler og ulemper.

Enkelte deler av utseende er selvvalgt, og bevisste valg gjort av vedkommende for hvordan de ønsker å iscenesette seg selv. Det er forskjell på hvilket inntrykk man får av noen som går kledd i helsvart og noen som går i rosa, og det er forskjell på om man går i skjorte eller hettegenser. Hvorvidt man går med eller uten sminke, hvilken hårfrisyre man har og hvilket skotøy er også med som en del av førsteinntrykket man har av noen.

I tillegg så kommer det alle de tingene som vi ikke har hatt noen innvirkning på - og som går på alt det som er medfødt, og som handler mye om gener og biologi. For færre og færre av oss riktignok, gjelder det som befinner seg under klær og eventuell sminke. Ansiktstrekk, kroppsfasong og hudfarge er alle ting som har en betydning for fordommene førsteinntrykket man danner seg av noen, enda dette, i motsetning til klær, ikke er selvvalgte uttrykk for identitet. Ja, man kan sminke ansiktstrekkene sine sånn at de ser annerledes ut, men nesa vil likevel være den samme med mindre man operer den. Ja, man kan endra kroppsfasongen sin med trening og kosthold, men dersom du du har en kort overkropp og lange bein, så har du en kort overkropp og lange bein. Og ja, man kan til en viss grad påvirke hudfarge med hvor mye man befinner seg ute i solen - og hvor høy solfaktor man bruker, men det er bare til en viss grad.

Dersom man hilser på en ny person, er det helt normalt at spørsmålet «Hvor kommer du fra?» dukker opp på ett eller annet tidspunkt i samtalen. Det hjelper vedkommende å plassere en geografisk, og derosm man skulle ha kommet til å ha vært på hjemstedet deres noen gang så får man plutselig masse gratis når det kommer til ting å snakke om - hvilket kan være hendig i starten av et nytt bekjentskap. Jeg mener derfor at det ikke finnes noe galt med at man spør noen om hvoor de kommer fra. Problemet oppstår dersom man ikke aksepterer svaret man får, og følger det opp med «Nei, men hvor kommer du EGENTLIG fra?». Et oppfølgningsspørsmål som gjerne kommer dersom personen ikke ser typisk etnisk norsk ut, og som insinuerer at vedkommende ikke snakket helt sant når de fortalte hvor de kom fra.

Selv har jeg opplevd å bli spurt om hvor jeg «egentlig» kommer fra flere ganger selv, enda jeg er blek i huden og begge foreldrene mine er norske. Likevel har jeg ikke lyst blondt hår og fregner på nesa - og ser derfor ikke ut som den typiske skandinaver. Når det er sagt, så er jeg faktisk strengt talt født i Texas - og dersom jeg svarer det kan jeg få høre at «aah, ja, så det er derfor du ikke ser så norsk ut». Et svar jeg alltid har funnet komisk, fordi med den logikken ville jeg sett helt annerledes ut dersom foreldrene mine var i Zimbambwe eller Thailand når de fikk meg - hvilket selvsagt ikke vært tilfellet.

Forutsatt at dine foreldre er de samme, ville ikke en endring i fødestedet ditt påvirket hvordan du ser ut - og det samme gjelder for andre. På spørsmål om hvor jeg er fra, har jeg heller aldri hatt for vane å svare hvor besteforeldrene mine kommer fra, eller foreldrene mine for den slags skyld. Jeg har pleid å svare på hvor jeg kommer fra, for det har tross alt vært det de har spurt om - og det ville være ulogisk å forvente noe annet av noen andre.

Det er selvsagt lov å være nysgjerrig, men man har lov til å velge hvor utfyllende og personlig man ønsker å svare på et spørsmål. På samme måte som jeg har lov til å si at jeg er «fra Kongsberg» og ikke MÅ si at «jeg er født i Texas, men flyttet derifra da jeg var veldig liten fordi foreldrene mine ble skilt» - har andre også lov til å svare helt kort. Jeg kan fint si at jeg er født i Texas, men det er ikke informasjon som forteller noen veldig mye om meg - og det føles derfor ikke alltid så relevant (i beste fall en «fun fact» som ikke forteller særlig mye om meg). Ikke liker jeg våpen, ikke spiser jeg kjøtt - og ikke hater jeg homofile.

Om du spør noen om hvor de kommer fra, burde det være greit at vedkommende selv velger hva de vil dele - og det blir uansett feil å si «Nei» til svaret om hvor de kommer fra. Hvis du allerede visste svaret, kunne du latt være å spørre - og dersom du ikke vet det, så kan du heller ikke uttale deg om hvorvidt det er riktig eller ikke. Man er hverken nødt til å oppgi gateadresse, eller fødestedene på et sånt spørsmål - og ut av respekt for folk er det unødvendig å grave dersom vedkommende ikke åpner for videre spørsmål.

Dersom jeg svarer at jeg er «fra Kongsberg», ville et logisk oppfølgingsspørsmål handlet om Kongsberg og ikke om hvor moren min eller hvor bestemoren min ble født. Om jeg derimot svarer at «foreldrene mine bor i Kongsberg og jeg er hovedsakelig oppvokst der, men jeg ble født i Texas», så har jeg derimot i større grad åpnet å stille spørsmål om både Texas og Kongsberg.

Misforstå meg rett: Jeg mener ikke at man behøver å ha vonde hensikter for å stille spørsmål rundt hvor noen egnetlig kommer fra - for jeg vet at det kan komme av ren nysgjerrighet. Når det er sagt, er det mange av de som ikke ser helt norske ut, og som har en annen hudfarge, som har blitt møtt med mye rasisme - og som konsekvens ikke føler den samme tilhørigheten i eget land - hvilket er veldig trist. I lys av det kan spørsmål om hvor man «egentlig kommer fra» virke veldig som en litt krass påminner om at «du er ikke som oss og du kommer ikke til å bli det heller».

Hvis vedkommende er mørk i huden, kan du banne på at vedkommende selv er fullstendig klar over at de ikke utseendemessig passer inn i malen som «typisk norsk» - og de trenger derfor ingen påminner fra deg. Hvis de ønsker å si noe om det, så gjør de nok det - på eget initiativ! ;-)

En skikkelig diva?

De fleste av de jeg kjenner som er opptatt av datamaskiner har sterke meninger om hvorfor PC er best og Mac er dritt. Hadde jeg fulgt nøye med på hva de forklarte meg, hadde jeg muligens hatt massevis av gode argumenter for hvorfor PC er så mye bedre. Problemet er bare at jeg ofte blir litt vrang når noen prøver å tvinge meg til å skulle gjøre ting på deres måte. Dette til tross har jeg i årevis benyttet meg av Apple-produkter (oh, the irony!).

Apple-produkterne nekter meg å «velge å vrake» i programvarer, og tvinger meg til å gjøre ting på deres måte. Dette er (forståelig nok) irriterende for mange data-entusiaster, men for meg (og åpenbart veldig mange andre) er dette ting som styrker brukeropplevelsen. Det er enkelt, rett og slett. Og det faktum at jeg aldri kjøper noe annet pålegg enn gulost, tyder på at flest mulig valgmuligheter ikke er noe jeg nødvendigvis søker etter i enhver sammenheng.

Jeg var derfor svært tvilende til å gå i anskaffelse av PC, da jeg trengte ny laptop. Macbook Air-en min, som har vært en trofast følgesvenn i mange år begynte nemlig å minne overraskende mye om en humørsyk tenåring. Noen ganger var den veldig samarbeidsvillig, men plutselig gjorde jeg noe den ikke likte - og da hjalp det ingenting at det ikke var vondt ment. Når den først hadde slått seg vrang, var den eneste måte å løse det på, å gi den litt tid for seg selv, hvor den fikk koble helt av - for det gikk an å prøve å ordne opp. Noen ganger ble jeg tilgitt relativt fort, mens andre ganger kunne det ta ganske lang tid før den i det hele tatt var villig til at vi to kunne prøve på nytt.

Å ha en laptop som er lite samarbeidsvillig, er veldig lite egnet som student - da studenthverdagen innebærer en del skriving av oppgaver. Er du dessuten som meg og har fått bekjed om at du burde bli lege hele livet grunnet stygg håndskrift, er det lite hensiktsmessig å ta notater for hånd - da disse er helt ubrukelige (les: uleselige) i etterkant.

Hele livet har jeg fått høre at Apple-produkter er litt «snobbete». En påstand jeg kan forstå i lys av at produktene har høye priser generelt - og det stort sett alltid produkter som kan gjøre det samme, uten at de koster like mye. Når det beste argumentet mange (les: jeg) har for å kjøpe produktene er at «de ser fine ut», så er det kanskje heller ikke så rart at det går an å tenke det heller.

Likevel skal det sies at jeg aldri har hatt en mer hardhaus laptop. Jeg burde nok ha mistet foreldreretten til MacBook Air mye før. Den ble nemlig utsatt for grov omsorgssvikt. Jeg skammer meg særlig over den gangen jeg kastet den i sinne slik at det ble et stort hakk i klesskapet mitt. Derfor er det ikke så rart at den har blitt litt psykisk ustabil med årene. Dette til tross, har den fortsatt å være lojal nok til at den (sjokkerende nok) aldri har sviktet meg i den siste tiden før en innlevering (Stockholm-syndrom?).

Laptopen jeg har nå derimot, er mye mer en diva enn hva MacBooken min noengang var. Allerede nå, enda jeg såvidt har hatt den én måned, har den begynt å vise antydninger til å ha en litt for stor personlighet.

Her er noen eksempler på at PCen min er en diva:
Laptopen min elsker kunstpauser for dramatisk effekt, og benytter seg av dem i overkant ofte. Faktisk så ofte som HVER ENESTE GANG jeg setter på en video eller en sang med lyd, så er jeg nødt til å vente 5 sekunder før jeg faktisk får lov til å høre lyden. Kjempestas!

Laptopen min tydeligvis ikke så glad i å stå opp tidlig på morgenen, for da jeg var oppe og i forelesning klokken 08:15 og skulle ta notater, var den overhode ikke interessert i å våkne. Faktisk var den akkurat som i koma, og samme hva jeg gjorde fikk jeg ingen respons. Og med ingen respons mener jeg ikke så mye som et lysglimt på skjermen. Det var først da klokken var blitt nærmere to, og jeg hadde trykket på riktig knapp i intet mindre enn 60 sekunder i strekk at det var mulig å kontakt igjen.

Laptopen min takler stress dårlig. Dersom den føler at jeg krever for mye av den, fryser den helt - og gir opp. Dette hadde vært greit nok, dersom jeg forstod hva det var jeg gjorde som ble for mye. Jeg har nemlig (så vidt jeg vet) ingen store programmer på den - og har ikke hatt den lenge nok til at jeg skjønner hvordan den har blitt treig.

Laptopen min reiser ingen steder uten sin egen veske, og er alltid beskyttet. Ok, greit - det siste der er riktig nok etter min befaling. Desto mer frustrerende er at det allerede er problemer med den. I motsetning til tidligere laptoper, gjør jeg virkelig det jeg kan for å gi den en trygg og god oppvekst - og så er det takken? Makan.

Håper kjæresten min finner ut av hvordan man kan fikse attitude-problemene på den etterhvert, hvis ikke er det fare for at jeg gjør som enhver emosjonell distansert overklasse-mor ville ha gjort.  Da sendes den vekk i håp om at noen andre skal klare å lære den det jeg ikke fikk til - og ønskes ikke velkommen hjem før den har lært å oppføre seg!  ;-)

Nye Facebook-regler!

De aller fleste av oss har noen tanker om hvordan vi ønsker å fremstå for andre. Mens det i virkeligheten kan være vanskelig å alltid ha en plettfri fasade, er det lettere å kontrollere det inntrykket man gir av seg selv på sosiale medier. I mange tilfeller er resultatet mange smilende bilder tatt i heldige vinkler, som viser alle hvilket fantastisk liv man lever og hvilket vellykket menneske man er.

At folk bruker sosiale medier forskjellig, er en selvfølge. Noen logger på Facebook én gang i uka eller sjeldnere, mens andre logger seg av én gang i uka. Til felles for de som bruker Facebook lite og de som bruker det mye, er at de har en formening om hvem de er på sosiale medier: hva de bruker det til - og hva de deler. De som er pålogget hele tiden bruker det gjerne som en foretrukket måte å kommunisere med omverdenen på («det er så mye lettere å bare bruke Facebook»), mens de som sjeldent er pålogget kanskje i større grad er innom bare for å se hva som har skjedd der den siste tiden.

Hva og hvor mye folk deler på Facebook varierer enormt, og det er veldig mange som, i tillegg til å ha sine egne regler for hvordan de selv bruker Facebook (den regelen kan være «har jeg tenkt det, skal jeg dele det!») - også har veldig klar formening om hvordan andre burde bruke Facebook. Noen lar det bli med tanken og ett og annet frustrert sukk, mens andre skriver lister for å lære oss hvordan vi bør oppføre oss på Facebook.

Misforstå meg rett: jeg skjønner godt at folk kan la seg provosere over ting som postes på Facebook. Da jeg var yngre (les: 15 år og sint på ALT) kunne jeg irritere meg grønn over hvor teit det var å dele bilder av vafler, status-oppdateringer om «verdens beste kjærestepus» - eller resultatene deres på alle mulige slags teite tester. Som sagt, jeg var 15 år og sint på alt. Til gjengjeld fikk jeg daglig dritt av klasse-«kamerater» for det jeg selv postet. Jeg brukte nemlig Facebook til å dele sitater av typen: «I love children, especially when they cry for then someone takes them away!» - og det at statusoppdateringene mine var på engelsk, var selvsagt et problem (i senere tid fant jeg ut at det først og fremst var problematisk for de som ikke var gode nok i engelsk til å skjønne hva jeg skrev. Og det baserer jeg på at den som ga meg mest dritt for det, sa etter ett år på videregående at «Nå kan jeg nok engelsk til å skjønne hva du skriver på statusene dine»).

Forskjellen på meg, de som ga meg dritt for hva jeg postet og de som skriver lister og gir en hel haug av mennesker kritikk for det de poster - er at, til tross for at jeg var 15 år og sint på ALT, så følte jeg ikke noe behov for å prøve å nekte noen å bruke Facebook slik de ville. Så klart går det an å riste på hodet over hva enkelte velger å dele. Det kan jeg finne på å gjøre selv også, Og jeg er veldig klar over at det er flere som rister oppgitt på hodet over det jeg deler på Facebook - og i alle fall på nett generelt.

Dersom man er blant de som rister så mye på hodet av det andre poster, at å skrive en liste med regler for hvordan andre bør bruke Facebook er den eneste måten å unngå nakkekink, har jeg et forslag. Prøv å spørre deg selv: Var denne posten her, rettet mot meg? Var jeg målgruppen? Med mindre posten befinner seg på din wall - eller i din meldingsinnboks så kan det fort hende at svaret på spørsmålet er nei.

Dersom det er et «kjedelig» barnebilde, er det kanskje først og fremst for at besteforeldre og nærmeste familie til barnet skal få se det? Dersom de har postet en «uinteressant» link om sprangridning - var den kanskje rettet mot de av vennene til vedkommende deler interessen? Dersom de poster bilde av solnedganger, så er det kanskje fordi de syntes det var et vakkert øyeblikk og ville dele det med sine nærmeste? Og dersom noen poster massevis av innlegg om hva vedkommende har gjort og spist løpet av en dag, så er det kanskje fordi de bor alene og synes det er godt at noen ved hva de driver med også? (Det er nemlig ikke alle som har noen som spør om hvordan dagen har vært, som de kan fortelle om alle de små tingene til - og det høres kanskje teit ut for noen, men det kan være veldig ensomt å føle at ingen bryr seg eller vet hva man har gjort).

Kanskje har vedkommende som deler bildet av en middelmådig pizza, slitt med å få i seg mat på grunn av en spiseforstyrrelse - og ønsker å vise familie og venner at de spiser, uten å ønske å dele hele historien med alle? Kanskje fikk resultatet av en «tåpelig Facebook-test» vedkommende til å smile for første gang på lenge etter en depresjon- og de ønsket å dele det med verden? Kanskje utgjør Facebook sine funksjoner for å uttrykke følelser at det blir lettere fordi som ellers ikke får det til? Kanskje velger man å skrive statusen sin slik at det krever oppfølgningsspørsmål, fordi man trenger å føle at det er noen som bryr seg og spør om hva det er? Kanskje utgjør «Kopier og del denne hvis..» en mulighet for enkelte til å vise at de engasjerer seg i noe eller tenker på noe - uten at det klarer å formulere noe om det selv? Og kanskje er grunnen til at enkelte skriver masse kjærlighetserklæringer til kjæresten sin på Facebook, at de vil at hele verden skal vite hvor viktig vedkommende er for å fjerne usikkerheten til kjæresten om at det er den de vil ha? Eller kanskje (og mest sannsynlig) er det noe helt annet. Uansett årsak så har du alltids mulighet til å avfølge postene til vedkommende, dersom de går utover din livskvalitet.

Jeg kunne lagt ut i det vide og det brede om grunner folk kan ha til å dele det de gjør - og allikevel ikke klart å dekke alle tilfellene. Det er lett å tenke at man kan vite mye om noen som deler mye av livet sitt på internett, men man er likevel ikke klar over årsakene som ligger bak. Det er ikke sånn at funksjonen Facebook har i ditt liv, er fasiten og svaret på hvilken funksjon Facebook har for alle andre. Mange snakker om at Facebook og sosiale medier gjør oss mer asosiale fordi man snakker sammen uten å møte hverandre, men det bidrar også til at de som av ulike årsaker (og det trenger ikke være mer alvorlig enn at man er introvert og ikke orker å møte mennesker hele tiden) ikke møter så mange - får vært mer sosiale. 
 

Så, til alle de som foreslår en masse Facebook-regler for hvordan man skal være på Facebook: Nei takk! Personlig synes jeg ikke at man trenger masse regler på Facebook, og mener man kommer langt én: Å behandle andre med respekt. Da er mye gjort! ;-)

Jeg er en hykler!



«Jeg hater at bussen er forsinket, men vil at den skal vente på meg når jeg er det!».
Jeg vet jeg ikke er alene om å synes det er kjipt når bussen er forsinket, sånn at man ender opp med å kommer for sent dit man skal. De fleste ønsker vel strengt talt at bussen skal være i rute, av både passasjerer og sjåfører - og det er ikke noe veien i det. Det er bare at for min del, så stopper ikke kravene mine til bussjåfører der. Jeg synes nemlig også at det er dritkjipt av bussjåfører som ikke åpner døra for en, dersom man er uheldig og kommer frem til bussen akkurat i det dørene lukkes. Dette til tross for at nettopp det at enkelte bussjåfører stopper opp, fordi de som er uheldige og ender opp med å være litt for sene kan utgjøre selve årsaken til hvorfor en buss ender opp med å bli forsinket.

«Det rom for at alle andre har feil og mangler, så lenge jeg ikke har det selv!».
Når det kommer til mine medmennesker, er jeg stort sett raus i form av å både tillate og forstå at de har «sine greier», uten at det gjør de til noen dårligere mennesker. Tvert i mot føler jeg egentlig ikke at jeg er venn med noen, før jeg har oppdaget at de også har sine «feil» og «mangler» - fordi det er det som gjør de ekte. Når det kommer til meg selv derimot, er jeg mye hardere - og jeg kan dømme meg selv sønder og sammen for ting jeg har gjort. Av en eller annen grunn er det nemlig mye mer håpløst når jeg driter meg ut, enn om noen andre gjør det.

«Jeg hater fordomsfulle mennesker! Og har fordommer mot de..».
Her skal det riktig nok sies, at det er ganske lenge siden jeg falt på oppfattelsen av at fordommer i seg selv ikke er noe negativt, fordi fordommene egentlig bare utgjør de antagelsene vi har om noe, basert på hva vi besitter av kunnskap om det. Jeg mener derfor at man har et mye bedre utgangspunkt for økt forståelse, ved å anerkjenne at man har fordommer og være bevisst på svakhetene ved disse - fremfor å benekte at man har noen fordommer i det hele tatt, hvilket jeg ikke mener at er mulig. De sterkeste motstanderne av fordommer, vil nemlig ha fordommer mot fordomsfulle..

«Jeg bryr opptatt av miljøet - og har innmari lyst til å reise til India med fly..».
Det er en god del ting jeg gjør, som anses som positivt for miljøet. Jeg spiser ikke kjøtt, jeg sorterer søpla mi, panter flasker - og reiser med kollektiv transport. Jeg prøver å ta toget når jeg skal til østlandet, og helt ærlig så har jeg reist fint lite de siste årene. Den mangelfulle reisingen skyldes likevel ikke at jeg ikke har hatt lyst til å reise - og hadde jeg hatt økonomi og mulighet til det, så ville jeg reist mye mer enda fly (og særlig lange flyturer) er skikkelige miljøverstinger.

«Det er det indre som teller.. Åh.. jeg har fått en kvise MIDT I panna. Sykt irriterende!».
Det er veldig lett å si at man ikke dømmer etter utseende, og at det er det indre som teller. Det er personlighet som er det viktig - og hvordan man ser ut burde ha lite å si. Jeg er selv skyldig i å hevde at det er det indre som er viktig, og ikke hvordan man ser ut. Og likefullt synes jeg det er kjipt med kviser - og jeg synes det er kjipt at jeg ser ut som jeg ikke har sovet på én uke (noe som for så vidt nesten er sant).

«Jeg fordømmer dobbeltmoral, og har det selv!».
Jeg dømmer Melania Trump for å ha internettmobbing som en av sine fanesaker, samtidig som hun er gift med en som til stadighet mobber på nett - og jeg dømmer Jonas Gahr Støre for å kjempe for å snakke opp offentlig skole, samtidig som han sender egne barn på privatskoler. Dette er bare noen av flere, jeg har dømt fordi de har utvist en dobbelmoral. Til tross for at jeg er hykler selv.

De fleste har nok erfart hvor mye enklere det er å gi gode råd til venner, enn hva det er å faktisk følge disse rådene selv. Det krever tross alt mye mindre å mene noe om hvordan man bør leve, enn det krever å faktisk leve etter det. Det ender fort opp med å bli noen moralske unntak for en selv - som ikke er forenelig med å være prinsippfast. Det er kanskje ikke så bra å være hyklersk, men likevel tror jeg det i alle fall er bedre å være klar over det fremfor å være blind for egne feil. Hvis man legger merke til andres feil og ikke sine egne, kan jo andre etterhvert komme til å oppfatte en som hyklersk! ;-)

Onde barn?

Hvis det er en ting jeg har mye erfaring med, så er det å bli mislikt. Jeg har nemlig aldri vært den «alle liker» og som har mange venner - og for å være helt ærlig, så har jeg fortsatt ikke mange venner. Jeg har derimot en del erfaring med å bli mislikt. Allerede som treåring i barnehagen fikk jeg merke de harde konsekvensene av å ikke bli likt, fordi man er annerledes. Der bestod nemlig dagene av å enten bli kalt stygge ting, eller å bli fullstendig fryst ut. Jeg fikk aldri være med på leken, og det gjorde at dagene i barnehagen føltes veldig lange. Jeg husker jeg fikk huden full av kjeft fordi jeg la meg til å sove i sandkassa om vinteren - og det var visst ikke lov. Jeg ble lei meg. Jeg mente aldri å være vanskelig. Jeg ville bare at timene skulle gå, sånn at det skulle bli kortere tid til mamma hentet meg - og tenkte at å sove litt ville være den beste løsningen.

Den siste tiden før henting, stod jeg alltid og ventet på mamma - og det var ikke én eneste gang hun måtte gå for å lete etter meg fordi jeg var opptatt med å leke og hadde glemt tiden.

Barnehagetante var ingen gode støttespillere, og prøvde å overbevise mamma om at jeg var tilbakestående. I dag ville de nok brukt «psykisk utviklingshemmet». Jeg oppførte meg nemlig «merkelig» og var «lite sammarbeidsvillig» - og derfor ville de søke om en ekstra assistent til meg. Jeg nektet nemlig blant annet tvert å hoppe under «hoppe sa gåsa», og det var visst et stort problem. Mamma nektet å akseptere påstanden på såpass lite bevisgrunnlag, og jeg dro derfor rundt på diverse tester for å sjekke hvordan det lå an med den psykiske utviklingen og hvorvidt jeg faktisk hang etter. Jeg fikk testet både syn og hørsel - og hadde også samtale med en dame som faktisk spurte meg hvorfor jeg ikke ville hoppe under «hoppe sa gåsa». Da fikk jeg fortalt at jeg var redd jeg skulle falle, dersom jeg fjernet begge beinene mine fra bakken samtidig - og hun fikk fortalt barnehagen at det ikke var noe i veien med utviklingen min, jeg tenkte bare mer på konsekvenser enn de fleste andre barn på min alder.

Mamma skjønte ikke hvor kjipt jeg hadde det i barnehagen. Jeg sa at jeg ikke trivdes, men jeg fortalte aldri hvorfor. Og barnehagetantene sa heller ingenting. Hun visste at jeg ikke elsket det, siden jeg alltid stod å ventet på henne ved porten og aldri var opptatt av å leke med de andre barna, men nøyaktig hvor kjipt jeg hadde det, visste hun ikke. Hun prøvde det hun kunne for at jeg skulle trives i barnehagen, og hun hentet meg nesten alltid tidlig så jeg skulle slippe å være der så lenge. Hun ordnet blant annet i stand en skikkelig fin bursdagsfeiring for meg, hvor jeg skulle få være prinsesse for én dag - og hun ba masse folk fra barnehagen..

Noe av det fineste jeg hadde som liten var «et dukkehus». En del av huset vi bodde i, som hadde vært en gammel bod, var blitt pusset opp og malt - og gjort om til en TO(!)-etasjers dukkestue. I overetasjen lå en tynn madrass på gulvet, med en stor hjemmelaget stoffpølse med grisefjes som mamma hadde sydd - som utgjorde det som etter min mening var verdens fineste madrass - og i underetasjen var det blant annet et lekekjøkken. På veggene hang det bilder, blant annet noen som tanta mi hadde malt. Jeg kunne ikke drømt om et finere dukkestue.

På bursdagsfeiringen tok det ikke lang tid før de samme jentene som var slemme mot meg i barnehagen, tok over dukkestua. Den fine dukkestua mi herpet de som best de kunne. At ting kan bli ødelagt på en barnebursdag, det visste jeg allerede da. Etter bursdagsfeiringen til søsteren min satt det pannekaker fast i taket - uten at jeg tror noen egentlig mente noe vondt med det. Men dette var ikke noe uhell. De mente å ødelegge. Jeg husker kjempegodt at den slemmeste av jentene så på meg mens hun la et bildet tanta mi hadde malt på et lerret på gulvet, og trampet hardt ned sånn at den lille hælen hun hadde på skoene sine lagde et stort hull - og det var ingen tvil om at hun mente det. De hadde ødelagt det fineste jeg hadde, og jeg følte meg knust. Det var mye vondere enn alle gangene de hadde slått, dyttet og kalt meg stygge ting til sammen.

Ikke så lenge etter var det en av mødrene til ett av de andre barna i barnehagen som fortalte mamma hvor slemme noen av jentene i barnehagen var mot meg, og at det ikke virket som om de som jobbet i barnehagen gjorde noe med det. Etter det slapp jeg å gå i barnehagen noe mer.

Kanskje var det da frykten min for mennesker virkelig satt seg. Det er ikke godt å si. Litt skeptisk og tankefull var jeg før jeg startet i barnehage også, men måten hvordan ting var i barnehagen var gjorde meg definitivt mer redd for mennesker enn jeg opprinnelig var.

Jeg mener ikke at det som skjedde i barnehagen er grunnen til at jeg ikke har flere venner i dag (det handler nok mye om personlighetstype), eller at det er roten til alt vondt som har skjedd meg kan spores tilbake til da - for det stemmer ikke. Men det å være redd mennesker og som følge av det virke fiendtlig innstilt til de mye av tiden, har vært en følgefeil som fulgte meg frem til jeg startet på dramalinja - og følte det var greit å være meg og ikke bare den sarkastiske versjonen av meg selv som holdt alle på avstand.

I dag klandrer jeg (selvføgelig) ingen av barna som gjorde det mot meg. Jeg skal likevel ikke nekte for at der og da opplevdes forferdelig slemme og utspekulerte i det de gjorde. Blant annet bestakk de den nye jenta som jeg trodde ville bli venn med meg, med invitasjoner til McDonalds mot at hun ikke lekte med meg (det er nesten imponerende hvor utspekulerte barnehagebarn faktisk kan være!). Der og da, føltes de rett ut onde - fordi de konsekvent ødela for meg. Like fullt som det var jævlig da det skjedde, er det ingen del av meg som tror det var deres feil. Det ikke de som skulle satt en stopper for det som skjedde, eller sørget for at de visste bedre. Det er barnehagetantene og det er foreldrene deres som skulle. 

Sånn sett var jeg nok kanskje heldigere enn de allikevel. For de hadde det nok kanskje tusen ganger bedre enn meg i barnehagen, men når jeg kom hjem fra barnehagen så kunne jeg være sammen med mammaen min - og når det kommer til mødre har jeg vært heldigere enn de fleste.

Hvorfor fortalte ingen meg at røyking er helseskadelig?




Jeg var 23 år gammel da jeg sluttet å røyke, og selvsagt visste jeg at røyking ikke var «kult». Jeg røykte ikke fordi «de kule kidza» gjorde det, eller fordi jeg ikke visste at det var dyrt og helseskadelig. Det er svært vanskelig, på grensen til umulig, å ikke merke hvor dyrt røyking er, dersom man røyker. Som røykende student, er det ikke et hypotetisk scenario å se for seg at man må velge mellom å kjøpe mat eller å kjøpe røyk. Og det er dessverre ikke hypotetisk, dersom jeg svarer at jeg i et hvert slikt scenario ville valgt å kjøpe røyk fremfor å kjøpe mat. (Og nei, dette er ingen klage på studielånet, da jeg på ingen måte hevder at burde dekke en nikotinavhengighet).

Jeg er ikke en av de som har røyket en sjelden gang i blant på fest, eller som tatt seg en sigarett i ny og ne - uten å være ordentlig avhengig. Jeg har vært avhengig. Skikkelig avhengig. Heldigvis har ikke økonomien eller Norges røykelov tillatt meg å røyke til enhver tid, og som følge er jeg ikke like innrøkt som jeg kunne ha vært. Likevel er det ikke til å skyve under en stol at røyk er det første jeg tenker på når jeg våkner om morgenen, og det siste jeg tenker på når jeg legger meg. Røyking har vært en skremmende stor del av identiteten min, og det å slutte har faktisk medført seg en slags identitetskrise. Jeg er faktisk nødt til å bli kjent med meg selv som ny - nå som ikke røyker.

Mange mener at det er vanskeligere å slutte å snuse enn å røyke, og det skal jeg ikke nekte for, fordi det vet jeg ikke. Jeg har nemlig aldri vært avhengig av snus, og kan til en viss grad forstå det i form av at snus er noe du kan bruke når som helst - og som resultat kan absolutt alt man gjør gi assosiasjoner til snusing. Selv om røyksuget ikke har tilsvarende begrensninger, er i det minste røykingen i mitt tilfelle noe som har vært forbeholdt det å være ute og har utgjort pauser fra det jeg «egentlig driver med».

Jeg ville likevel trodd at identitetsmessig, så er det å slutte å røyke et større «tap». Mens de bruker snus, snuser hvor som helst, er det begrensninger for hvor man kan røyke. Som følge samles røykerne rundt et askebeger sammen og kommer i snakk, uten at man nødvendigvis har noe annet til felles enn at man røyker. Røyking er nemlig en «sosial greie». Det vil si, det er sosialt røykere i mellom - og asosialt med hensyn til en rekke andre mennesker. For å hate røykere, er selvsagt helt greit!

Jeg har, som mange års røyker, erfart hvor sosialt akseptert det er å slenge dritt om røykere. Jeg har opplevd at folk synes det er greit å si «fy faen, hun stinker!» i det jeg går inn i en forelesning - og jeg har fått høre at «det ikke burde være lov å ta bussen etter man har røyket». Jeg har fått høre at røykere er egoistiske (fordi vi tvinger alle til å puste inn giften vår) og dumme (for hvorfor skulle man ellers gjort noe så selvdestruktivt?). Resultatet blir at det som røyker, blir lett å foretrekke andre røykere. Dette gjelder selvsagt ikke alle, men jevnt over er det lettere å ha en samtale med noen som ikke hoster fordi man tok en røyk for fem minutter siden.

Misforstå meg rett: Jeg mener ikke at det er greit å røyke i busskuret eller i en folkemengde. Jeg er også helt enig i at man ikke burde røyke rett foran inngangen til et kjøpesenter eller et sykehus, hvor folk ikke har mulighet til å komme seg unna røyklukta. Røyking lukter vondt - og jeg skjønner at man synes det. Jeg synes også det. Jeg støtter ikke at man skal «tvinge folk» til å røyke passivt. Samtidig så er det et faktum at: ett eller annet sted MÅ man faktisk røyke, dersom man er avhengig. Da blir det fort ute - og dersom man bor i en by, innebærer det en reell fare for at mennesker kan komme til å passere mens man røyker - uten at røykeren gjør dette for å være slem!

De første ukene at jeg sluttet å røyke slet jeg med mareritt, som alle sammen innebar mer eller mindre drastiske endringer med meg selv. Jeg klippet av meg alt håret, jeg ble lam, jeg tok masse tatoveringer, jeg fikk superkrefter osv. Likhetstrekket var at alle tingene i større eller mindre grad ble forbundet med identitet (uten at jeg hevder at noen av disse tingene definerer noen som menneske). Min identitet. En identitet som (trist nok) har føltes både skjør og sårbar etter at jeg sluttet å røyke, fordi jeg må finne ut hvem jeg er uten røyken.

Røyken har hjulpet meg med å ta en time-out de gangene jeg har vært stressa. Røyken har fått meg opp av senga, på mine mørkeste dager. Røyken har gitt meg nye bekjentskap og venner. Røyken har gitt meg trygghet i sosiale situasjoner, fordi det har vært noe å holde på med. Røyken har gjort at det har vært greit å ikke si noe, fordi det er helt greit at det er stille mens man tar et trekk. Røyken har hjulpet meg med å samle tankene mine, når alt har vært kaos. Røyken har roet nervene mine, de gangene jeg egentlig har følt meg for redd til å gjøre noe. Røyken har vært min belønning til meg.

Jeg startet ikke å røyke fordi jeg trodde det var lurt, men nettopp fordi det ikke var det. Jeg startet aldri å røyke fordi jeg trodde det var en smart ting å gjøre. Jeg startet ikke å røyke fordi jeg ikke skjønte de negative konsekvensene. Jeg startet å røyke fordi jeg var lei av at jeg skulle gjøre alt fordi det var lurt og jeg ville være flink. Jeg ville gjøre noe bare for meg. ikke fordi det var fornuftig, men fordi det var for meg. Naturlig nok var det å starte å røyke giftpinner den eneste logiske løsningen.

Nå går jeg gjennom et helvete, fordi jeg nylig har sluttet. Følelsene mine er overalt. Jeg er sint og sur og gråter for ingenting. Jeg har gått fra å være en ganske rettferdig kjæreste som sier hva hun mener og ikke forventer at noen skal lese tankene hennes, til å bli en supersensitiv kranglefant. (Nå kan han virkelig angre på at han hadde lyst til at jeg skulle slutte). I tillegg så tenker jeg så mye på røyk nå, at jeg i en samtale med en av mine beste venninner klarte å erstatte navnet til kjæresten min med «røyk». Heldigvis endrer det ikke meningen min om at nå er det slutt. Når røyken har fått såpass stor betydning i livet mitt at jeg forveksler den med kjæresten min, og livet tidvis nesten ikke føles verdt å leve uten - begynner det å bli på høy tid å avslutte kapittelet hvor jeg betaler penger jeg ikke har, til en industri ingen bør ha lyst til å støtte.

Jeg vet at alle de tingene jeg føler at røyken har gjort for meg, egentlig er ting jeg har gjort for meg selv. Og jeg vet at jeg kommer til å finne alternative metoder for å takle de situasjonene hvor røyken har vært til hjelp, som vil være langt mindre helseskadelige. Det kommer nok til å være kjipt en god stund til, men etterhvert som jeg finner mine alternativer og erstatninger, så vet jeg at det blir bedre - selv om det ikke alltid føles sånn.

Ps. Nå har jeg vært røykfri i over én måned. Jippi!

Jeg får ikke sove!

"Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!"

- Ingen fare, Arnulf Øverland. Jeg sover ikke i det hele tatt. Jeg vet at Trump er president, og jeg vet at diktet ditt er like relevant i dag som når det ble skrevet. Og selvsagt vet jeg at det finnes større problemer enn mine søvnproblemer. Det er bare at uten søvn, har jeg vanskelig for å tenke lurt eller løsningsorientert rundt noe som helst.

 

Jeg er så lei av å ikke få sove, og av å ha en elendig døgnrytme. Helt ærlig føles det som om min nåværende døgnrytme ødelegger livet mitt, fordi den forsterker alle de negative tankene mine, gir de større plass til å utfolde seg - og hindrer meg i å kunne kontakte noen for å komme ut av negative tankemønstre. Jeg sover ikke om natta, og det er helt umulig å sovne før klokka er mellom halv seks og halv sju om morgenen. Konsekvensen er at jeg enten vandrer rundt utslitt blant folk, i dårlig humør og med lite krefter fordi jeg ikke sover - eller så sover jeg når alle andre er våkne, og får i alle fall ikke til å sove om natta igjen.

Jeg prøver, og har prøvd, etter beste evne å ikke sove om dagen - og å alltid stå opp til samme tidspunkt. Uavhengig av når skolen starter, eller om jeg har forelesninger i det hele tatt - prøver jeg å stå opp klokka sju. Likevel har jeg havnet inne i en ond sirkel. Selv om jeg ikke sovner før tidligst halv seks, så står jeg opp klokka sju - og holder meg våken hele dagen. Jeg går i forelesninger og ordner ting, og har i tillegg på alarmer hver halvtime hele ettermiddagen dersom jeg skulle klare å sovne mens jeg holder på med noe for å sørge for at jeg da i så fall ikke får sovet lenge. Til tross for at jeg ikke sover hele dagen, unngår koffein og sukker om ettermiddagen og ikke holder på med noe gøy som kan gire meg opp fordi jeg får lyst til å fortsette med det, så får jeg ikke til å sovne når kvelden kommer. I stedet blir jeg liggende til klokka er halv seks uten å sove det minste - og i motsetning til dagen før, har jeg ikke sjans til å komme meg opp. Dette til tross for at rommet mitt fylles av sterkt lys, fra to kraftige lamper, klokka sju - og at jeg har høytaler alarm med HØY(!) lyd på. Med andre ord: dersom jeg ikke får en ordning på døgnrytmen snart, kommer sikkert de andre i kollektivet mitt til å hate meg (om de ikke gjør det allerede).

Det føles både urettferdig og ufortjent at døgnrytmen min har blitt som den har blitt, for jeg har ikke vært oppe lenge med vilje så mye som én natt i 2017. Det har ikke blitt sent fordi jeg har vært ute og festet. Jeg har ikke ødelagt nattesøvnen ved å se en spennende og liten skummel film, sånn at jeg ikke fikk sove. Jeg har ikke blitt sittende oppe med en bok jeg ikke har klart å legge fra meg. Jeg har ikke engang blitt sittende oppe for å spille playstation frem til to(!). Jeg la meg mellom ett og to på nyttårsaften, og startet det nye året med stå opp tidlig hver morgen for å jobbe på et lager før jeg reiste oppover til Trondheim. Det «verste» jeg utsatte døgnrytmen min for, var at jeg sov store deler av togturen oppover til Trondheim - og siden det har det vært et helvete.

Det er ingen del av meg som har lyst til å være våken når alle andre sover, og så sove når alle andre er våkne. Jeg vil studere, og studerer fag jeg er skikkelig interessert i. Det er med andre ord ingen del av meg som ikke ønsker å være tilstede i forelesninger. Jeg har lyst til å være med venner og engasjere meg, men sånn som døgnrytmen min er nå - er ikke dette mulig. Nå våkner jeg til et spørsmål om jeg vil være med på noe, for å finne ut at jeg ikke bare har sovet forbi tidspunktet jeg fikk invitasjonen, men faktisk også har sovet forbi hele arrangementet.

Og nei, jeg trenger ikke mange gode tips om at jeg må: unngå koffein, holde meg unna sukker - eller kanskje til og med masse karbohydrater, ha dempet belysning om kvelden, være i fysisk aktivitet på dagtid for å bli mer sliten og så holde meg rolig de siste timene før jeg skal legge meg, unngå skjermer om kvelden, ikke gjøre noe man synes er gøy og spennende som vekker engasjement på kveldstid - og for all del ikke gruble eller havne i negative tankemønstre osv. Kort fortalt: jeg har fått så mange tips for søvnproblemer opp gjennom at jeg vet at noe av den eneste måten å unngå å gjøre noe feil før man skal sove om kvelden, egentlig innebærer å sove.

Jeg har hørt alt og prøvd alt, og det selv om det er godt ment, er det veldig frustrerende med de som forteller meg at «du må bare..». Tro meg, hvis det var «bare», så ville jeg ha gjort det alt. Det er på ingen måte første gang i livet jeg har slitt med søvnproblemer, det har vært et problem fra jeg var veldig liten. Jeg har prøvd diverse urter, drukket «natta-te» - og hatt sovemedisiner på resept (sovemedisin kan selvsagt virke avhengig av type medisin og søvnproblematikken, men fordi jeg er lite begeistret for piller, prøver jeg å unngå det i det lengste).

Jeg har alltid hatet å legge meg, fordi jeg vet hvor lang tid jeg bruker på å sovne - og det er grunnen til at jeg sov på gulvet i et år også. Dersom jeg la meg et sted jeg ikke forbant med at jeg «skulle sove», var det lettere å sovne - i sterk kontrast til alles tips om at «du skal ikke bruke senga til noe annet enn å sove». Ikke noe jeg vil anbefale videre med hensyn til rygg og nakke, men det fungerte i en periode for meg.

Det eneste søvntipset jeg anser som nyttig i perioder jeg sliter med søvn, er å bestemme meg for å stå opp et tidspunkt - og så stå opp. Jeg bestemmer ikke når jeg sovner, og derfor synes jeg bare det er deprimerende å prøve å planlegge et visst antall timer søvn, fordi det faller utenfor min kontroll Med det mener jeg selvsagt ikke at jeg ikke prøver å legge meg innen et visst tidspunkt, bare at jeg ikke teller hvor mange timer jeg sover eller forholder meg noe særlig til det.

Problemet er bare at foreløbig har jeg ikke fått til det, to morgener på rad - og som resultat blir jeg bare tristere og tristere av å alltid gå glipp av alt. Enten fordi jeg er for trøtt til å få med meg det som skjer rundt meg og bare vandrer rundt forvirret og kaotisk - eller fordi jeg sover forbi alt som skjer.

Noen er misunnelig på de med sprettrumpe. Andre er misunnelig på de som alltid vet hva de skal si. Jeg er, mest av alt, misunnelig på de som klarer å sovne i det de legger hodet på puta. De aner virkelig ikke hvor heldige de er.

Alle gjester bringer glede?

Dersom man har invitert folk på fest, kan det føles både kjipt og tyngende dersom ingen av gjestene dukker opp tidsnok. Jeg vet ikke hvilket surrehue som klarte å etablere «fashionably late» som en trend, men det er sjeldent kult for vert eller vertinne. Selv har jeg blitt overstadig beruset mer enn en gang, mens jeg har ventet på gjester som «aldri dukker opp». Følelsen av at ingen kommer til å dukke opp, er rett og slett alt annet enn kul. Timene før angitt klokkeslett flyr forbi, mens man ordner alt man må ordne. Minuttene etter derimot, går ulidelig sakte. Jeg mener selvfølgelig ikke at det er bedre å la være å komme, enn å komme sent - eller at det ikke går an å glemme tiden, eller være forsinket. Jeg mener bare at det å planlegge å komme for sent, er en uting.



Selv om jeg synes det en uting å komme for sent, med tanke på verten eller vertinna, så må du likevel ikke tro at jeg ikke er skyldig i å gjøre dette selv. Fordi jeg er et surrehue, ender jeg naturlig opp med å komme for sent til det meste som ikke har et tydelig satt klokkeslett. Det kan forstås som at: dersom jeg har en avtale med en person, skal i en forelesning eller på et møte - så kommer jeg tidsnok, og er faktisk oftere for tidlig ute enn for sen. I takt med hvor løs avtalen er angående et gitt klokkeslett, øker også sannsynligheten for at jeg kommer for sent. Dersom noen foreslår at vi skal møtes i sju/halv åtte/ åtte-tiden, kan klokka fort bli halv ni/ni før jeg dukker opp.

Avtaler om at vi skal møtes på formiddagen, ettermiddagen eller kvelden er enda mer håpløse. Jeg klarer bare ikke å forholde meg til sånne avtaler. Når avtalen blir såpass vag, så klarer jeg ikke å forholde meg til den - og konsekvensen blir enten at jeg sitter klar hele dagen og venter på vedkommende, eller lever livet mitt som om avtalen ikke eksisterte. Begge taktikkene fører med seg frustrasjon hos minimum én av de involverte partene, og derfor prøver jeg å unngå slike avtaler (les: fra tid til annen kjefter jeg på kjæresten min dersom han foreslår at vi kan møtes på ettermiddagen, for: NÅR ER DET DA?! Til gjengjeld er jeg også skikkelig dårlig på å foreslå klokkeslett, så han kan egentlig ikke vinne. Lucky guy!).

Nå skal det likevel sies, at det er i fest-sammenheng mitt manglende hensyn til vert/vertinne i størst grad er fremtredende. I andre sammenhenger kan jeg slite med å forholde meg til grøtete avtaler, som fører til at det å komme til avtalt tid koker bort i grøten, men det er ikke noe jeg gjør med vilje. Dersom jeg får en festinvitasjon derimot, og jeg kommer for sent - er sannsynligheten relativt stor for at jeg mente å komme for sent. Selvfølgelig hender det at jeg er sent ute fordi dusjen i kollektivet er opptatt, alle strømpebuksene mine har hull - og jeg ikke har noen rene truser. Dessverre kan det like gjerne være at jeg kommer sent, fordi jeg ikke tør å komme først. Her kommer det selvsagt litt an på hvem det er som inviterer, for er det noen jeg føler meg helt trygg og avslappet rundt (og her har vi rundet det ned til ca. tre personer) så kan jeg godt komme tidsnok. Dersom det mot formodning ikke skulle være én av få, jeg slapper av rundt - er jeg derimot mye heller sent ute med vilje, uten å ta hensyn til verten eller vertinnen. Dog, med tanke på nivået på mine smalltalk-egenskaper, vil jeg selv hevde at jeg nærmest gjør oss begge en tjeneste.

Jeg elsker å være vertinne. Jeg synes nesten det er pinlig å innrømme, og prøvde faktisk lenge å undertrykke denne interessen, fordi det fikk meg til å føle meg som en 50-talls husmor - og som en særs dårlig feminist. Heldigvis har jeg blitt litt klokere med årene, og skjønner at jeg både kan like å varte opp for gjester og ønske at alle har like rettigheter (imagine that!). Grunnen til at det nå er pinlig å innrømme, er at det føles litt teit å hevde at jeg er glad i å være vertinne, og så likevel aldri invitere noen på besøk.

Det er flere grunner til at at jeg ikke er så glad i å ha besøk for tiden. En av hovedgrunnene grunnene er at jeg ikke synes det er så kult med besøk i et kollektiv, fordi foretrekker gjester andre steder enn på soverommet mitt - og det er rett og slett en umulighet sånn som jeg bor nå. I tillegg er kjøkkenet i kollektivet mitt, stedet der drømmer går for å dø. Det er bittelite, mørkt og som regel fylt til randen av oppvask (som så mange andre kollektiv-kjøkken). Det er ingenting med det kjøkkenet som innbyr til å bruke timesvis på å lage mat. Jeg vet det ikke er en nødvendighet å bruke timesvis på kjøkkenet før man har gjester, men jeg har i alle fall roet med ned siden den gangen jeg bakte 12 ulike kaker til «julebordet» jeg inviterte ti. Det hadde kanskje vært passende også, om jeg hadde bedt 60 personer og ikke 12 (overraskende spiste ikke gjestene én kake hver. Rart det der!).

Noe som for øvrig er mye verre enn gjester som kommer for sent, er gjester som kommer for tidlig. Dersom jeg har invitert folk til klokka ni, er det ikke greit å komme halv ni. Sannsynligheten for at jeg er ferdig å ordne det jeg skal ordne før tiden, er nemlig liten til ingen. Og det hjelper ikke at du «kan hjelpe til», for det er nemlig svært sannsynlig at dusjing og sminking er utsatt til sist - og jeg ønsker ikke noen hjelpende hånd i noen av de tilfellene.

Det er likevel noe som er verre enn at gjester kommer for tidlig (heldigvis bare noen ytterst få ting, i min navlebeskuende tilværelse). Det er nemlig folk som kommer på besøk, uten at de er invitert. Det er ikke greit å komme på besøk uten forvarsel. For det første er jeg et rotehue, og dersom du ikke gir beskjed i forkant, finnes det ingen garanti for at det i det hele tatt er plass til deg på hybelen, med mindre du ønsker å sitte på en liten haug av møkkete klær. For det andre; dersom jeg er alene, kan du banne på at jeg er naken. Det er med andre ord svært liten sannsynlighet for at jeg kommer til å slippe deg inn, dersom vi ikke allerede har en avtale - og enda mindre sannsynlig at jeg kommer til å sette pris på overraskelsesbesøket. Så gjør oss begge en tjeneste: gi beskjed i forkant. Mengden tid jeg trenger, vil variere ettersom hvor godt jeg kjenner det - og hvor rotete og jævlig du har sett hybelen min tidligere. Har du bare sett hybelen min nyvasket, kan det være lurt å planlegge minst én uke i forveien.

Til tross for at det kanskje ikke virker sånn, synes jeg likevel det er hyggelig med de som faktisk ønsker å besøke meg - og jeg blir stort sett alltid glad dersom noen spør om jeg vil finne på noe. Det er nemlig en ting det er viktig å huske:

Alle gjester bringer glede! Noen når de kommer, andre når de går - og med familie gjelder stort sett alltid begge deler.

Alltid i siste liten!



Jeg har alltid drømt om å være strukturert, ha orden på tidspunkt og tidsfrister - og alltid være ute i god tid. Jeg blir alltid helt forferdelig stresset dersom jeg er sent ute, og får mest av alt lyst til å rope og/eller gråte. Dessverre har det foreløbig blitt med drømmen, noe som er synd. Det ville nemlig være løgn å påstå at jeg takler stresset med å være ute i siste liten godt. Jeg blir både trist og sint- og får mest lyst til å gråte og rope. Jeg skjønner selvsagt at det ikke egentlig løser noe som helst. Det er bare jeg blir så sint og skuffet over meg selv, at selv de gangene jeg klarer å spare meg for å faktisk gråte eller rope, så endrer ikke det faktumet at lysten er der.

Skoleoppgaver er et eksempel på noe jeg aldri har fått til å være ferdig med, før det nesten er for sent. Dette til tross for at jeg, tro det eller ei, alltid er tidlig ute med å lese gjennom og starte på en oppgave. Problemet er bare at selv om jeg sitter og venter på det minuttet oppgaven legges ut og starter umiddelbart, skjer det aldri at oppgaven er ferdig før den absolutt må.

Nå har jeg «heldigvis» lært meg å operere med andre tidsfrister for meg selv, på alle de oppgavene som skal leveres på universitet i fysisk format. Bussforsinkelser og at printerne ikke virker, er nemlig ikke usikre momenter som man bør belage seg på at «kan skje» - det er nemlig helt sikkert det, at det skjærer seg med minst en av delene. Jeg har i alle fall fortsatt til gode å prøve å levere en hjemmeksamen hvor det ikke har vært problemer med minimum en av tingene.

Det verste for meg, er derfor oppgaver som skal leveres over nett, fordi der kan man stort sett slippe unna med en mye mindre feilmargin. Som følge av dette har jeg «for vane» å levere innenfor de siste ti minuttene - og i det siste har det vært litt vel mange ganger hvor det har vært innenfor de siste tre. Som resultat har jeg høyere puls etter å ha innlevert en skoleoppgave, enn hva jeg har etter en intensiv treningsøkt - særlig de gangene nettet er tregt og kranglete i tillegg.

Min «i siste liten»-praksis er langt fra forbeholdt skolearbeid, men rommer en hel mengde med ting. Jeg er for eksempel ikke særlig glad i å pakke, og heller ikke særlig glad i å bruke masse tid på å planlegge. I alle fall ikke ting som bare angår meg selv. Som følge bruker jeg minst mulig tid på dette, og pakker sjeldent kofferten før tidligst én time før avreise. Erfaring tilsier at jeg på denne måten påfører nesten ulidelig smerte på de som lar seg stresse av at andre ikke er klare i god tid.

At det noen ganger har skjært seg å ha en så manglende interesse for planlegging, er nesten en selvfølge. Og det er ingen god følelse å sitte i bilen, to timer unna Gardemoen og sjekke billetten, for så å se at flyets avgang er om 20 minutter.

Den gangen jeg husker best må likevel være da jeg skulle reise til London sammen med ei av søsterene mine. Min eldste søster hadde tilbudt seg å kjøre oss til flyplassen. Hun trodde dog at vi skulle reise fra Gardemoen på det tidspunktet. Det samme trodde jeg. Heldigvis fant vi ut kvelden før avreise at vi skulle til Torp (ikke Gardemoen), og derfor var det nødvendig å skrive ut en veibeskrivelse. Dagen etter satte vi oss i bilen, ute i god tid, og fulgte veibeskrivelsen fra punkt til punkt. Problemet var bare at ingen av oss hadde lest gjennom veibeskrivelsen før avreise, og plutselig kom vi til punktet «Ta ferje over til...». Ferja hadde selvsagt nettopp dratt, og dermed fikk vi alt annet enn god tid resten av veien. På ferja fikk vi pakket over det vi trengte til håndbagasjen, og på flyplassen løp jeg i sokkelesten fra sikkerhetskontrollen og til jeg hadde kommet fram på gaten - og klarte dermed å rekke det med ETT MINUTTS margin, før gaten stengte.

I mange tilfeller er det en dårlig egenskap å være så i siste liten og lite planlagt som jeg, men det finnes også enkelte situasjoner hvor det kan være en fordel. Jeg har f. eks. opplevd å bli ringt mens jeg sov på et flyplasshotell for en mellomlanding, og spurt om jeg ikke ville være med på en ny reise samme dag som jeg landet - og da levd godt med å bare være hjemom en halvtime for å pakke om bagasjen før jeg reiste på en ny tur. Dette ville kanskje ikke en stor planlegger, takle like godt. Og selv om jeg synes den siste timen før innleveringen av en skoleoppgaven kan føles ulidelig nervepirrende og stressende, så er det utrolig hvor skjerpet og effektivt ting faktisk går til helt den siste tiden.

Jeg streber fortsatt etter å bli mer organisert, fordi jeg tror det ville bidratt til å gjøre livet lettere, men er vel så opptatt av at det ikke er så farlig å være sånn som meg heller, så lenge jeg overholder frister og ikke lar surringen min gå utover andre - og det gjør jeg heldigvis (stort sett) ikke heller!

God smak og dårlig humor?

Jeg tar meg stadig vekk i å si at jeg har dårlig humor, uten at jeg er helt sikker på hva dette innebærer. Sannsynligvis er det et forsvar. Et forvarsel jeg kommer med for å drepe enhver forventning om at jeg skal være morsom. Likevel så er det få ting som gir mindre mening, enn å snakke ned sin egen smak. Det jeg ler av, er det jeg synes er morsomt - og det må vel unektelig være det som er god humor for meg? Eller lever jeg i en forståelse av at det finnes en fasit for hva som er god humor, og har innsikt i at jeg selv ikke faller innenfor den kategorien?

Det er noe nesten hyklersk med at jeg hardnakket påstår at det ikke finnes noen fasit for skjønnhet, men likevel snakker som om det finnes en fasit for god humor. For jeg må vel på et eller annet nivå mene at det er noe som er god humor, for å kunne hevde at min egen er dårlig? Kanskje er det noe jeg sier for å trøste meg selv for det faktum at jeg ikke oppfattes som morsom? Eller kanskje det bare er falsk beskjedenhet, for å fremstå mer sympatisk?

Faktum er at de færreste synes jeg er morsom. Mye av tiden prøver jeg ikke å fremstå som morsom heller, men dersom muligheten byr seg for et godt ordspill klarer jeg sjeldent å holde kjeft. Jeg som vanligvis ikke trenger å åpne munnen og si så mye som et ord gjennom en hel samtale, klarer ikke å la være å si en vits som aldri får noen andre enn meg selv til å le. Jeg vet ikke hva det er, men forkjærligheten min for ordspill står, og har alltid stått, sterkt. Faktisk så sterkt at jeg en gang ga ei venninne en tørket dyrebæsj på Valentine's Day sammen med et kort hvor det stod at jeg var dritglad i henne. I etterkant ser jeg hvorfor det ikke falt i god jord, og skammer meg nesten mer over å ha brukt et så billig ordspill, som det faktum at jeg ga bort dyreekskrementer (og jeg lurer på hvorfor jeg ikke har mange venner..).

Ikke engang kjæresten min synes at jeg er morsom. Det er veldig sjeldent han ler av mine «morsomheter». Det vil si, ofte ler han ikke så lenge etter at jeg har sagt noe morsomt, men det er fordi jeg ler så godt av min egen morsomhet selv. Det er stort sett alltid ordspill som får meg til å le, og de som ikke tror jeg er dedikert i min forkjærlighet til ordspill kunne prøvd å lese skoleoppgavene mine eller bacheloren, som alle har et ordspill i tittelen. (For meg, som aldri er fornøyd med noe av det jeg skriver, er det en kjempefordel! For, jeg blir kanskje aldri fornøyd med selve oppgaven, men jeg kan bli veldig fornøyd med eget ordspill!).

Jeg liker å anse meg selv for å ha et åpent sinn når det kommer til humor, men det er enkelte ting jeg bare ikke klarer å få meg selv til å le av - som er så lite morsomme at jeg får helt vondt innvendig. Jim Carrey overbeviste meg om at han ikke er noen dårlig skuespiller i Eternal Sunshine of a Spotless mind, men jeg får helt vondt innvendig av enhver film annen film han er med i. Han er altfor mye, det blir bare masete og slitsomt - og veldig langt fra morsomt. Det spiller ingen rolle at «alle» synes han er hysterisk morsom, for personlig synes jeg det er helt ulidelig. Generelt prøver jeg å styre unna enhver film som beskrives som «hysterisk morsom», fordi disse sjelden til aldri treffer meg.

Husker at jeg lenge tenkte at det var en dealbreaker for meg om en fyr syntes Jim Carrey var morsom, men mistenker sterkt at kjæresten min kan være en av de mange - uten at jeg er noe mindre glad i han av den grunn. (Men vi ser ikke Jim Carrey-filmer sammen heller, så ubetinget kjærlighet er det åpenbart ikke snakk om fra min side).

Selvironi er heldigvis en ting som mange synes er morsomt, og her er jeg intet unntak. Fordelen med selvironi er at det viser at man innser at man har feil, og viser også at man, i alle fall til en viss grad, har et avslappet forhold til det. Det skumle med selvironi er det kan tas litt vel langt - og i stedet for å virke komfortabel med at man har noen «feil» og har en god dose selvinnsikt, så kan man fremstå som masete og ekstremt usikker. Jeg er selv veldig begeistret for de som kan le av seg selv, men synes det blir for mye når de behandler hele seg som en vits.

Selv liker jeg å tro at jeg har en god porsjon selvironi - selv om det unektelig er blitt vesentlig mindre av akkurat dette etter at jeg sluttet å røyke! For å sitere meg selv: «jeg trodde at jeg var et sympatisk menneske som kunne ta ting med et smil, helt til jeg sluttet å røyke og innså at jeg egentlig er klin gæren og dritsur.». Misforstå meg rett: jeg kan fortsatt le av meg selv, og gjør det mye, men sjansen for at jeg i stedet blir såret eller sur er i mye større grad tilstede nå enn tidligere. Faktum er bare at ting generelt er litt mindre morsomt etter at jeg sluttet å røyke, noe jeg virkelig håper går over snart. Det virker tross alt veldig urettferdig at når jeg endelig har klart å slutte, så skal humoren min (av alle ting) gå opp i røyk.

Helt ærlig aner jeg ingenting om hva som er god eller dårlig humor, utover mine egne subjektive meninger, som jeg er bevisst på at ofte i lite grad samsvarer med hva folk flest synes er morsomt. Alt jeg vet er at mangelen på en fasit, tilsier at jeg burde slutte å snakke ned egen humor - når den åpenbart samsvarer helt med alt jeg synes er morsomt. 

Jeg vet kanskje ikke hva god humor er, men jeg er ganske sikker på at det er sunt å le - og dersom det innebærer ordspill bare jeg ler av, så får det bare være.

Mine uvaner!



1. Dersom jeg tar av en skrukork, tror jeg på magisk vis at plastflasken har blitt til en glassflaske - og det finnes derfor ikke noe håp om at den korken havner tilbake på flasken. Dette gjelder både halvlitersflasker og halvannenlitersflasker, til min kjærestes store fortvilelse.

2. Uansett hvor mye Pepsi Max jeg har, vil jeg prøve så hardt jeg overhodet kan å få drukket opp mest mulig. Dette til tross for at det kan koste nattesøvnen, grunnet altfor mye koffein. Det er med andre ord lite poeng i å prøve å spare penger på å kjøpe store flasker, fordi jeg kommer til å drikke alt - koste hva det koste vil!

3. Dersom jeg har på meg klær, og av en eller annen grunn har tenkt til å slutte med det - så havner de klærne på gulvet. Enten målet er å bli naken fordi jeg skal i dusjen, eller jeg skal skifte til noe annet, så utgjør klærne plutselig bare en hindring. De er noe jeg må bli kvitt fra kroppen, så fort som overhodet mulig - og det er derfor ingen mulighet å legge de noe annet sted enn dit tyngdekraften bringer dem.

4. Mange vil kanskje anse det som en positiv ting å ikke være så overflatisk eller opptatt av hvordan man ser ut, men jeg vet at moren min mildt sagt er lite begeistret for hvor lite jeg til tider bryr meg om hva andre tenker om hvordan jeg ser ut. Selv ser jeg ikke noe problem med å gå på butikken med morgenkåpe og bustetehår, men mamma er langt i fra enig. På den lyse siden har jeg i alle fall sluttet å ta trikken i morgenkåpe siden jeg flyttet fra Oslo, så det går i riktig retning!

5. Uansett hvor tidlig ute jeg er med å starte på en skoleoppgave eller hjemmeeksamen, er det dønn umulig for meg å få levert før det er maks fem minutter til tidsfristen går ut. Denne egenskapen passer særlig godt med hvor god jeg er til å takle stress (som nok må sies å være langt under middels, bare spør kjæresten min).

Dette er bare noen av mange uvaner jeg har, men heldigvis har jeg i hvert fall omsider sluttet med den verste av de - nemlig røykingen, og sier meg foreløbig fornøyd med det!

Ring meg!


Jeg har aldri vært en av de jentene som har sittet i timesvis og ventet på at «crushet» (i følge Jodel er det visst det som brukes) skal ta kontakt. Det vil si, i alle fall ikke før jeg fikk meg kjæreste. Basert på sikre kilder (Jodel igjen, gitt), så virker det som om mange bruker mye tid på å vente på at den de er betatt av skal ta kontakt. Enten det er å skrive til de på facebook, svare på snap - eller hva det nå enn er folk bruker nå til dags. Når jeg leser at at folk sitter og venter med å åpne snappen de har fått fra crushet, blir jeg dessuten pinlig bevisst på at selv om det kanskje egentlig er 17-årsgrense på appen, så er nok brukerne vesentlig yngre. Enten det, eller så er det bare jeg som har blitt gammel og er utdatert (utdatert har jeg vel strengt talt alltid vært).

Selv har jeg alltid vært dårlig på å følge alle disse normene med å vente på at han skal snakke til en først, ikke sende for mange meldinger og å late som om jeg ikke er interessert. Som følge av dette har jeg sendt mange dumme meldinger opp gjennom, og sikkert virket både ukul og over-entusiastisk (les: teit og desperat) til tider.

Jeg husker veldig godt en gang da jeg var 18 år og en venninne av meg sa til meg at «jeg skjønner ikke hvordan du tør å være sånn foran en du er betatt av!». Jeg så på henne spørrende og spurte «Men hvis han ikke er interessert i meg når jeg er meg selv, så er det vel ikke noe vits uansett?». Hun svarte at «Joda, men man trenger kanskje ikke å seg selv så mye!». Det hun prøvde å lære meg var nok at det kan være lurt å være en litt bedre utgave av seg selv i starten. En litt mer polert versjon, til å begynne med.

Det kan kanskje virke veldig «riktig» at jeg ikke var særlig god på å late som om jeg var noen andre (ironisk nok med tanke på at jeg har en del skuespillererfaring). Fordi jeg ikke fikk til noe annet, var det for så vidt riktig for meg, men så var jeg også singel frem til jeg var 22 år. Og selv om jeg liker å fortelle meg selv at det var selvvalgt, så skal man ikke se bort i fra at det kan være en viss sammenheng mellom hvor dårlig jeg var (og fortsatt er) på disse spillereglene og sivilstatusen.

Av ren nysgjerrighet spurte jeg kjæresten min om jeg hadde gitt et feilaktig inntrykk av meg selv i starten. Jeg visste allerede at jeg alltid gredde håret og dusjet før vi møttes, og stort sett også sminket meg. Jeg var med andre ord klar over at det var var visse overflatiske forskjeller mellom nå og hvordan ting var helt i begynnelsen. Jeg fortalte derfor at jeg var ute etter å vite om det var noen forskjeller på personlighet. Først kom han (klok som han er) ikke på noe, men etterhvert fikk jeg presset han til å svare, og da lød samtalen vår omtrent som dette:
Kjæresten min: Du er kanskje litt mer nærtagende enn du virka i starten.
Jeg:
(Sier ingenting).
Kjæresten min: Tok du deg nær av det?
Jeg:
Kanskje.. Litt?
Det var kanskje ikke det jeg hadde mest lyst til å høre, men det var i hvert fall pinlig sant - og den som spør fortjener svar.

Det første som slår meg når folk venter på at den de er betatt av skal ta kontakt, er at de faktisk har mulighet til å ta kontakt selv. Det går an å spare både tid og krefter på å selv spørre om vedkommende har lyst til å ta en øl eller en kaffe en dag. Det verste som kan skje er at vedkommende sier nei - og hvor mye tid er det egentlig verdt å bruke på en som ikke har lyst til å tilbringe tid med deg? Som en som har invitert gutter ut på denne måten selv, kan jeg si at de fleste synes det er kjempekoselig å bli spurt, og takker ja (kanskje mest av alt fordi de blir positivt overrasket over at en jente spør).

For noen betyr det mye at man blir spurt - og jeg kan selvsagt skjønne at det er noe man har lyst til. Som en som har innsett at det ikke er gitt at man noen gang blir bedt ut, fordi norske forhold i dag enten starter på en fest eller på tinder, skal jeg innrømme at jeg er glad for at jeg har blitt bedt ut. Jeg er dog mindre sikker på om jeg er så glad for at jeg har svart ja ved flere tilfeller. Nå skal det sies at for en som synes at sosiale situasjoner er krevende i utgangspunktet, så er ikke en date med noen man ikke kjenner, drømmesituasjonen. Det er dømt til å bli kleint og ubehagelig. Å si at datingen min ikke var noen storsuksess, ville være en underdrivelse. Faktisk endte én av sammenkomstene med at jeg ble stalket i flere år etterpå, så dersom du aldri har vært på en date før, så kan det faktisk hende at det var like greit.

Personlig foretrakk jeg alltid å være ute med de «jeg valgte», fremfor de som «valgte meg», men det er jo selvsagt en smakssak. Jeg skal på ingen måte påstå at jeg er objektiv, for å påstå noe annet enn at det var jeg som valgte kjæresten min (før han etterhvert også valgte meg) er nærmest en underdrivelse.

Og jeg brukte kanskje litt mindre tid enn andre på å vente på meldinger fra «crushet» før, men gudene skal vite at jeg bruker mye tid på å vente på meldinger og svar fra han som er kjæresten min nå! Han skal i hvert fall ikke beskyldes for å være blant de som sjekker mobilen sin for ofte ;-)

Lær å diskutere som en drittsekk!

Har du vurdert å kommentere på nettaviser, men vet ikke helt hvordan? Har du problemer med å vite hvilke etiske retningslinjer man bør benytte seg av i en nettdiskusjon? Frykt ikke - alle dine bønner er nå besvart! Her kommer mine tips for hvordan nettopp DU kan lære deg å diskutere som en drittsekk på nett!

«Din evneveike pingle!» - Dersom vedkommende holder seg til sak, og det viser seg at det er noe vedkommende gjør godt, husk at det alltids går an å gå til personangrep på noen! Her er det om å gjøre å være mest mulig usaklig og usmakelig og bruke det man har av fordommer som utgangspunkt. Noen ganger kan bildet deres gi noen «gratis gullkorn», men å påstå at vedkommende er «helt uten fremtidsutsikter», «evneveik», «pinglete» og «lever i en rosa boble» er alltid en sikker vinner.

«Forpult rævkjørt!» - Bruk alltid flest mulig banneord! Alle vet at banneord er slagkraftige, og det finnes få ting som styrker et argument som noen skikkelig stygge gloser. Hvorfor bruke ord som «veldig», når du kan bruke «jævlig»? Kom igjen! Hvis Trump kan, så kan du!

«Det finnes viktigere ting å engasjere seg i!» - Minn alltid den du diskuterer med på at det «finnes viktigere ting å engasjere seg i!». Sannsynligvis aner ikke vedkommende at det finnes flere viktige ting i verden enn akkurat det dere diskuterer. Dermed utvider du vedkommendes forståelse på en revolusjonerende måte ved å komme med en slik påminner.

«Sutrekjerring!» - Dersom du diskuterer mot en kvinne, bør du kalle henne «sutrekjerring» eller «masekjerring», og hvis hun våger å ymte frem en feministisk agenda og ønsker om likestilling, kall henne gjerne også «mannehater» og problemene hennes for «i-lands-problemer». Da utviser du et moderne kvinnesyn, og meningene dine vil nærmest automatisk oppfattes som fremtidsrettede. I tillegg imponerer du dine diskusjonsmotstandere med evnen din til å sette deg inn i andres situasjon.

«Stakkars hvite heterofile mann!» - Dersom du diskuterer mot en mann, bør du bruke privilegiene han er født med mot han, for alt det er verdt. På samme måte som noen mennesker har valgt å bli født med mørk hud og/eller homofil-legning, har han valgt å bli født som en hvit heterofil mann. Det er derfor viktig å huske på at dette er et godt argument for hvorfor han ikke burde ha retten til å ytre sine meninger.

«Du skriver som en tredjeklassing!» - Dette er et kjempegodt argument dersom vedkommende har skrivefeil. Alle vet at de som har dysleksi eller ikke har norsk som morsmål, umulig kan ha noe positivt å bidra med i en diskusjon. Den beste måten å forhindre at de prøver å bidra i fremtiden, er derfor å angripe deres intelligens. Det er viktig å angripe selvtilliten til de med dysleksi så tidlig som mulig, sånn at de tier - hvis ikke kan de jo plutselig ende opp som statsministeren vår!

«Er det detta skattepenga mine går tell?» - Det er ingenting som styrker ditt eget pathos som å minne de du diskuterer med på at DU betaler skatt, og DU dermed burde få bestemme hvordan pengene bør brukes, det er jo tross alt DINE PENGER som driver Norge. Det er høyst usannsynlig at noen av de du diskuterer med betaler skatt selv, så dette argumentet får de til å innse hvor mye viktigere du og dine skattepenger er enn alle andre i Norges befolkning.

«BÆ BU BÆ BU, her kommer PK-purken!» - Dersom noen kommer med et argument som virker fornuftig, kan det alltids avfeies som «politisk korrekthet», og sånt tull skal i alle fall de du diskuterer med vite at du ikke kjøper. Alle vet at det ikke går an å ha meninger som anses for å være politisk korrekte på ordentlig. Mens «PK-idiotene» ikke tør å si hva de egentlig mener, er ikke du redd for å tråkke på noen tær eller krenke noen for å vinne en diskusjon!

Før du tar det endelige valget om å diskutere som en drittsekk på internett, er det likevel noen ting du bør være klar over:
- Selv om du ikke ser reaksjonen til vedkommende du diskuterer med, betyr det ikke at vedkommende ikke har følelser eller kan bli såret av det du skriver!
- Sannsynligheten for at noen kommer til å få en utvidet forståelse av noe som helst, etter en sånn diskusjon, er minimal.
- Det er en reell fare for at de du diskuterer med begynner å behandle deg med like lite respekt som du behandler de med.
- Dersom du har samvittighet, står du i fare for å ende opp med en dårlig sådan etter en slik diskusjon.

Enten man diskuterer på internett, eller ansikt til ansikt bør man behandle de man diskuterer med, med respekt. At noe skjer på internett, betyr nemlig ikke at det ikke skjer «i virkeligheten».

Alle får som fortjent!!!

Det er mye jeg er lei. Jeg er lei av slaps, folk som smatter med tyggis og jeg er tenåringer som står i en klynge enten foran eller rett innenfor inngangsdøren til en butikk. Jeg er lei av Sylvi Listhaug, Trump og folk som skriver falske nyheter for å tjene penger på klikk. Jeg er også drittlei suksessfulle mennesker, som roper og skriker om karma og at man «får som fortjent».

Til deg som hardnakket hevder at man «får som fortjent»: Hva må man ha gjort for å fortjene å fødes med HIV? Hvor ille må barn ha oppført seg for å fortjene å sulte? Hvilke synder har man begått for å fortjene å bli voldtatt?

Dersom «man får som fortjent» er det bare å slutte å gi penger til veldedige formål, fordi de som befinner seg i en drittsituasjon er selv skyld i at de har havnet i den situasjonen. At noen vokser opp i krig, mishandles eller er født med en livstruende sykdom er slettes ikke trist - de får jo bare som fortjent?

Det er også bare tull å være veganer eller vegetarianer fordi man ikke ønsker å subsidiere dyremishandling. Noen ville kanskje si at det er feil at høner avlives etter å ha lagt egg i ett år, ikke for å bli mat engang, men for å bli søppel. Enkelte ville kanskje si at det ikke er riktig å fete opp dyr i en så stor fart, at de får hjerte og beinproblemer som følge av det. Andre vil kanskje si at det er noe i veien med at én gris på 85 kilo ikke har krav på en kvadratmeter engang.

Disse menneskene glemmer selvsagt at «alle får som fortjent». De tre millionene med høner vi kaster årlig i Norge, har jo selvsagt på et eller annet tidspunkt oppført seg som søppel, og da er det bare rett og rimelig at de blir det. Det er dessuten ikke et ukjent fenomen at griser i kjøttindustrien har atferdsproblemer, i blant sloss med hverandre og til og med gnager av hverandres hale oppe ved roten. Med sånn oppførsel er det intet annet enn rett og rimelig at de må bo trangt, og bli mat. Boforholdene kommer jo selvsagt som konsekvens av atferdsproblemene - eller var det omvendt? Nei?

Jeg er ikke heldig som er oppvokst som norsk statsborger, med de mulighetene det medfører. Nei, jeg er rett og slett et litt bedre menneske enn de som ikke har blitt født med tilsvarende muligheter. Hurra for meg.

Jeg mener ikke å si at mange av de som lykkes, ikke har jobbet hardt for det. Jeg vet at det er mange som har jobbet seg opp fra «ingenting». At det er mange som kommer fra en fattig oppvekst med dårlige kår, som har klart å kjempe seg ut av fattigdommen og oppnådd suksess. Jeg kan skjønne at de føler at de fortjener det de har oppnådd, fordi veien deres har ikke vært enkel. Det er likevel skremmende hvor enkelt det er å ikke bry seg om de som ikke har oppnådd det samme.

På meg virker det som om enkelte benytter seg av «karma» som en sutteklutt for å slippe å føle skyldfølelse over egen suksess, og for hvorfor man har så mye mer enn de fleste andre. Dersom det folk «får som fortjent», er det ingen grunn til å ha dårlig samvittighet for å «sløse» penger på rådyre spa-behandlinger, Chanel-vesker, Louboutin-sko og hotellopphold i egen by(!) fordi det en deilig avkobling.

Hvis alle «får som fortjent», er det blodig urettferdig at enkelte må betale toppskatt. Toppskatt er jo i så fall en straff laget for alle de som jobber hardest, er det ikke? Alle de som trenger støtte fra for eksempel NAV eller nyter «godt» av andre velferdsgoder, er jo i bunn og grunn bare litt latere enn de som tjener mer?

Eller kan det tenkes at det finnes andre grunner til at man ikke har like høy inntekt som hverken handler om dårlig arbeidsmoral eller moral for øvrig? Kan det tenkes at noen jobber hardt, men likevel ikke tilbys de samme mulighetene som deg? Kan det tenkes at noen er født inn i elendighet, uten at det er deres skyld? Kan det tenkes at det finnes ondskap i verden, som rammer mennesker og som ikke fortjener det? Kan det tenkes at dyr drepes og mishandles ufortjent?

Jeg kan skjønne at tankegangen om at «what comes around, goes around» kan føles støttende, fordi det tilsier at det hersker et slags rettferdighetsprinsipp. Et slags prinsipp hvor man ikke slipper unna med det dersom man er slem, og at dersom man er et godt menneske, så vil man oppleve gode ting. Jeg skjønner at det kan være fint å tenke at rettferdigheten råder.

Problemet er bare at i virkeligheten kan en seksuell overgriper slippe unna med 3 måneder i fengsel, mens den som ble utsatt for overgrepet kan ende opp med psykiske problemer for resten av livet. Er det rettferdig? Fikk man da «som fortjent»?

Er det fortjent at Mahad Adib Mahamud mister statsborgerskapet og som følge, alle rettigheter, etter 17 år i Norge? Etter 17 år i et land hvor han har tatt utdanning, stiftet familie og betaler skatt? Er dette noe han "fortjener" basert på et anonymt tips? 

Jeg kan skjønne at man kan føle at det hersker en viss rettferdighet i det dersom en person som har påført andre mye vondt, selv får kjenne på litt smerte. Jeg kan skjønne at en del av en selv kan synes det er «godt» at noen som har kritisert en, selv får kjenne på litt kritikk. Jeg kan se det menneskelige i at man ønsker at folk skal få smake «litt av sin egen medisin», men like fullt mener jeg det er noe vås å påstå at «alle får som fortjent».

Det er mulig karma kan være en bitch, men det er man jammen selv også dersom man oppriktig mener at «alle får som fortjent».

Ting som virker.



001. regn som trommer mot ruten, når jeg føler meg nostalgisk.
002. når noen tør å være veldig ærlige.
003. komplimenter man aldri får høre, fordi de sies til andre.
004. ordspill.
005. folk som klarer å være helt seg selv.
006. rare klær med masse farger.
007. folk med god selvtillitt.
008. fin musikk.
009. heliumballonger.
010. folk med rar latter.
011. lyslenker.
012. en god bok.
013. når noen klarer å gi et visuelt bilde på noe jeg føler.
014. fine tegninger.
015. god mat.
016. å få en god klem når man virkelig trenger det.
017. å spise popcorn på kino.
018. skikkelig bra teater.
019. å gå barfot i mykt gress.
020. morgenkåpa mi.
021. lukten av kjeller.
022. kaffe.
023. å regissere.
024. drømmer.
025. impulser.
026. å reise.
027. å lære.
028. grønne planter.
029. å hjelpe noen.
030. engasjerte mennesker.
031. cirka absolutt nesten alt med teater.
032. nye venner.
033. gamle venner.
034. hunder som logrer.
035. å være vertinne.
036. å gi en massasje.
037. å få en massasje.
038. når håret er supermykt og lukter sjampo.
039. sand mellom tærne.
040. lukten av havet.
041. fart.
042. å få til noe man ikke kan.
043. å utfordre seg selv.
044. katter.
045. båt.
046. skog.
047. en sildrende bekk.
048. å gråte av glede.
049. palmer.
050. å være på festival.
051. pene fotografier.
052. rare ting.
053. glitter.
054. snille mennesker som viser omsorg.
055. rare sangstemmer.
056. dyna mi.
057. markblomster.
058. fisketur.
059. rondane.
060. café i paris.
061. folk som viser meg tillitt.
062. mammas kjærlighet.
063. hjemmelaget potetstappe.
064. å observere mennesker.
065. å ta vare på folk.
066. å få et innsyn i noens tanker.
067. rent sengetøy.
068. nybarberte legger.
069. hotell.
070. å pynte seg før man spiser på restaurant.
071. restetaco.
072. masse krøller.
073. strømper.

074. sol.

075. bølgeskvulp.
076. vamluftsballonger.
077. å kikke på stjernene.
078. brev og postkort.
079. alenetid uten å være ensom.

080. sørlandsdialekt.
081. frokost ute.
082. grilling.
083. markjordbær.
084. noe å glede seg av.
085. å mimre over gamle minner.
086. corona en sommerdag.
087. å plaske med beina i vannkanten fra en brygge.
088. å sovne med en gang man legger hodet på puta.
089. å se på stjernene.
090. fine kjoler.
091. solbrune legger.
092. å danse i regnet.
093. ost. all slags.
094. å vite at noen tenker på deg.
095. kald klut i panna når man har feber.
096. filmer man så når man var liten.
096. lukten av syriner.
097. folk som kjemper for rettferdighet.
098. dyktige dansere.
099. kunst.
100. kjærlighet, i alle former

Helt konge å være konge?

(Takk til Arne Schau-Knudsen som var litt mer enn bare inspirasjonskilden til teksten, som langt på vei er en parodi av Vestkantrap!).

Da jeg var liten jente tenkte jeg
«det er prinsesse jeg skal bli!»,
men da var jeg ung og dum og naiv
og ante ingenting om hva det egentlig ville si.
De kongelige snakker om våre verdier som et folk,
men jeg er oppvokst i det landet her,
og jeg trenger ikke dem som tolk.

Å være kongelig og folkelig på samme tid,
det er'kke lett,
de lever andre liv enn oss,
det blir en forskjell rett og slett.
Å være folkelig fra kongehuset,
er noe av det tøffeste som er.
Hva filler'n skal de snakke om,
at det er journalister både her og der?

Vokst opp i kongehuset,
men du vil så gjerne bli som de som er,
fra Lesja og fra Holmlia,
eller Bekkestua i Sandvika.
Vokst opp i kongehuset,
men du vil så gjerne bli som de som,
lever i stillhet,
men det er'ke lett å kopiere dem.

Jeg bare digger det de snakker om,
jeg bare digger det de gjør,
men det er ingen her i mitt nabolag,
som jager paparazzier på dør.

Jeg hørt at som kongelig, har man ikke stemmerett engang,
men i resten av landet,
der stemmer vi så fort vi kan,
Jeg tror ikke jeg er noe særlig god til å tie,
jeg er i hvert fall litt i tvil,
med tanke på at jeg ikke har no' erfaring,
med å ikke få si - det jeg vil!

Å være kongelig og folkelig på samme tid,
det er'kke lett,
de lever andre liv enn oss,
det blir en forskjell rett og slett.
De sitter og venter på at noe tøft skal skje,
mens livet går forbi,
og hva filler'n er vel folkelig
med at noen raker tang fra stranda di?

Vokst opp i kongehuset,
men du vil så gjerne bli som de som er,
fra Lesja og fra Holmlia,
eller Bekkestua i Sandvika.
Vokst opp i kongehuset,
men du vil så gjerne bli som de som,
lever i stillhet,
men det er'ke lett å kopiere dem.

Å jobbe som håndtverker,
høres alltid barka ut,
Man er ikke like folkelig som prins,
og bortskjemt konge-gutt.
Folket hater politikken,
stoler ikke på politikere,
Kongelige har ikke stemmerett,
så de får ikke gjort en dritt med det.
Folk flest legger ut på Facebook,
om de blir drita på en fest,
men dersom prinsen gjør det samme,
Blir den sakens Se og Hørs "mest lest".

En prins må passe på hvordan han ter seg,
hvis ikke blir det overskrifter om han,
mens jeg kan gjøre hva jeg vil,
så lenge loven sier at jeg kan.

Å være kongelig og folkelig på samme tid,
det er'kke lett,
de lever andre liv enn oss,
det blir en forskjell rett og slett.
Å være folkelig fra kongehuset,
er noe av det tøffeste som er.
Hva filler'n skal de snakke om,
at garden bruker stygge klær?

Vokst opp i kongehuset,
men du vil så gjerne bli som de som er,
fra Lesja eller Holmlia,
eller Bekkestua i Sandvika.
Vokst opp i kongehuset,
men du vil så gjerne bli som de som,
lever i stillhet,
men det er'ke lett å kopiere dem.

Hva filler'n skal de snakke om,
de er ikke som folk flest!
Hva fillern'n skal de snakke om,
de få'kke engang dratt på fest.
Hva filler'n skal de snakke om,
de vil være som den gjengse mann.
Hva filler'n skal de snakke om,
det er ikke som folk flest!
Hva filler'n skal de snakke om,
hva deres PR-rådgiver trenger?
Hva filler'n skal de snakke om,
deres bruk av våre skattepenger?
Hva fillern'n skal de snakke om,
om at de har en kammertjener?
Hva filler'n skal de snakke om,
når de ikke får sagt det de mener?
Hva filler'n skal de snakke om?
Hva filler'n skal de snakke om?
Hva filler'n skal de snakke om?
Hva filler'n skal de snakke om?
Hva filler'n skal de snakke om?
Hva filler'n skal de snakke om?



Hva filler'n skal de snakke om?!

Levende kosedyr?

Jeg er over gjennomsnittet glad i dyr, og som liten var jeg heldig nok til å få lov til å ha omtrent alle de dyrene jeg skulle måtte ønske meg i kategorien mindre kjæledyr. Faktisk hadde vi så mange dyr at vi tidligere hadde et eget dyrerom, som jeg noen ganger i oppveksten lurte på om vi hadde for at jeg skulle ha lettere for å få meg venner. Jeg hadde nemlig ikke så innmari mange venner, men det var ikke vanskelig å få noen til å bli med en hjem på besøk dersom en nevnte dyrerommet. (Mistenker dog at å spørre noen om de vil bli med meg hjem og se på dyrerommet mitt i dag, ville fått en ganske annen effekt). 



Opp gjennom oppveksten min har vi hatt tre papegøyer, nymfeparakitter, undulater, kaniner, marsvin, chinchillaer, rotter, en hamster, en ilder, ender, katter og hunder. Her skal det sies at vi ikke hadde alle disse dyrene samtidig. Av de dyrene som har vært bare mine og mitt ansvar (dog med hjelp fra mamma avhengig av alder - og nei, jeg hadde ikke alle samtidig), så var det en papegøye som het Charlie, nymfeparakitten Piwo, chinchillaen Skala, rotta Rita, hamsteren Noshi, ilderen Brutus og endene Cola, Solo, Singo, Pepsi, Cider og Champagne. Synet mitt på dyrehold er nok i dag, ikke helt det samme som det var da - og i dag viser jeg heller forkjærligheten min for dyr ved å ikke spise kjøtt, fremfor å putte de inn i et lite bur og «tvinge de» til å bare elske meg (for ja, jeg hadde litt jungeldyret Hugo-tendenser), men jeg innser at det er lett for meg å si som har fått prøve «alt». Til tross for at jeg er mindre begeistret for dyr i bur enn hva jeg var tidligere, vil jeg på ingen måte påstå at jeg ikke var opptatt av de dyrene jeg hadde.


(Her ser du f. eks. tre av endene mine, som jeg brukte timevis på å grave etter mark til). 

Et av de morsomste dyrene jeg har hatt var en hetterotte. Rotta Rita var tam som få, og elsket å sitte på skulderen min inne i håret mitt (Skulle selvsagt gjerne vist frem et bilde av Rita, men på den tiden var det ikke vanlig at små barn hadde kameramobil - og derfor har jeg ikke noe særlig bilder av henne, hvis jeg i det hele tatt har noen lenger). Hun kunne nesten en halvmeter fra en kommode og til meg dersom jeg ropte på henne - og klatret dessuten opp beinet og forbi magen opp til skulderen dersom jeg ropte og hun gikk løs på gulvet - fortrinnsvis under tilsyn. Hun beit meg aldri, med unntak av en gang da hun nettopp hadde fått unger - og skulle beskytte ungene (noe jeg selvsagt aldri klandret henne for). Dersom du lurer på hvordan hun fikk unger, så kan det jo nevnes at som følge av at Rita var et veldig festlig kjæledyr så ønsket også en av søstrene mine seg en rotte - og det fikk hun. Rune var en hannrotte, og måtte derfor ha et eget bur da Rita og Rune ikke kunne være sammen uten tilsyn.

Problemet var bare at han ikke holdt seg inne i buret sitt. Han fikk derimot til å åpne både sitt bur og Ritas bur, og sånn hendte det seg at Rita ble gravid. Dersom du ikke er klar over det, så kan en rotte få to kull på en parring, og i motsetning til mennesker ligger ikke normalen på ett barn av gangen. Det var heller ikke lett å finne ut hva som holdt Rune inne, da vi prøvde mange forskjellige låsesystemer uten hell. Ett av forsøkene innebar for eksempel en liten hengelås, men da klarte han likevel å åpne døra slik at det ble en sprek som han igjen klarte å klemme seg flat nok til å komme gjennom. Å surre rundt ståltråd hjalp heller ikke, da det viste seg at han klarte å surre denne opp selv. Slik fortsatte det, og for hvert mislykkede forsøk fikk vi to nye kull med rotter. Til slutt fikk vi beskjed fra dyrlegen om at de ikke kunne ta i mot flere rotteunger fra oss, da rottene våre produserte raskere enn de klarte å selge dem. Det var vel på det tidspunktet at vi innså at vi var nødt til å gi bort rotta Rune, og holde oss til kvinnelige rotter etter det.

I løpet av kullene var det likevel sånn at flere av søsknene mine også fikk seg rotter fra kullet  og etterhvert ble det utvidet til at enkelte av de som besøkte oss også fikk lov til å ha «sin rotte» hos oss. Resultatet var at vi hadde en liten rotteflokk, og selv om de kom godt overens med hverandre - så ble de mindre og mindre tamme. Etterhvert var det bare jeg som turte å ta ut rottene fra buret, og jeg kan ikke klandre de som ikke turte. Det var nemlig ikke stor forskjell på gemyttet til den gjengen og gemyttet til villrotter - og de beit dersom de følte seg truet, noe de gjorde av at noen ville ta de ut av buret og vekk fra flokken for å kose.

Jeg vet det er mange som ikke er glad i rotter som kjæledyr, fordi de har en «ekkel hale». Farmoren min var ikke spesielt begeistret for rotter. Problemet hennes var bare at jeg var enda mindre begeistret for tanken på å ikke skulle være sammen med rotta mi i en hel helg. Resultatet ble derfor at Rita ble med på hyttetur. Det var selvsagt kjempestas at jeg fikk lov, og ideelt sett så burde det jo blitt en historie om hvordan farmoren min ble overbevist om hvor flotte rotter var. Problemet var bare at Rita stakk av mens vi var på hyttetur. Sannsynligvis var ikke døra på buret lukket skikkelig, eller så hadde hun klart å åpne den opp selv. Konsekvensen var i alle fall at Rita var vekk, og jeg var sønderknust og redd for at jeg aldri skulle få se henne igjen. Vi lette etter Rita i timevis uten hell, før vi til slutt så henne - og hun pilte oppover beinet mitt og opp på skuldra mi til alles store lettelse. Etter den gangen lærte jeg i alle fall at det var en dårlig idé å ta med seg rotta si på overnattingsbesøk.

Det er selvsagt ikke bare rotta Rita jeg har minner med. Jeg kunne fortalt i evigheter om papegøyen min som fløy avgårde langt inne i skogen, mens hele familien fulgte etter - og som syntes det var kjempegøy helt til han ble redd for at vi skulle gå fra han og da kom seg raskt på en skulder. Jeg kunne fortalt om ilderen min som elsket å bite søstrene mine i beina fordi de ble så hysteriske, og som fungerte som en vaktbikkje i form av å la meg få være i fred på rommet mitt (Han gikk alltid løs på rommet mitt, til enhver tid). Jeg kunne fortalt om hamsteren min som elsket å være med rundt i jakkelomma mi, og som jeg smuglet med meg på skolen - og hvordan hun alltid klarte å komme seg ut av buret sitt på nye eventyr og likevel aldri ble spist av katten vår (som skjønte og aksepterte det at Noshi var kjæledyret mitt, og ikke noen hun skulle spise). Jeg kunne fortalt om hvordan jeg gravde etter mark til endene mine og hvordan de elsket å vralte rundt og sjekke hva folk holdt på med i hagen. Det var tross alt mange dyr, og det har (naturlig nok) blitt til enda flere historier - og det var jo heller ikke sånn at jeg «bare» hadde pelsdyr.

En skal nemlig ikke se bort i fra at grunnen til at jeg endte opp med krøller, er at jeg hadde syv akvarium inne på barnerommet mitt på et tidspunkt, hvorav ett av de var større enn et gjennomsnittlig badekar med sine 660 liter. Klimaet på barnerommet mitt var med andre ord tropisk, og luftfuktigheten var høy.

Tross dette, er jeg likevel skeptisk til dyr i bur. Fisker er også relevant i den sammenhengen, da jeg i senere år har lært at det at gullfisk har så forferdelig dårlig hukommelse er noe folk forteller seg for å slippe å ha dårlig samvittighet for hvor liten plass fiskene har. Hunder er én ting, da de blir en del av «menneskeflokken» også. Katter (med katteluke) er enda bedre, fordi dersom de ikke trives, så bare flytter de.

Jeg mener ikke å si at ingen dyr kan ha det godt i fangenskap (selv om mange absolutt aldri burde være det, etter min mening), eller at man ikke kan ha gårdsdyr, bruksdyr eller noen form for kjæledyr. Jeg mener bare at det kan være litt lurt å stille seg selv noen kritiske til spørsmål til dyreholdet sitt i forkant. Selv om kaniner er innmari søte, så er det ikke nødvendigvis så stas å være kanin dersom de bor i et bittelite bur i en blokkleilighet og aldri får se sollys, eller spise friskt gress.

Jeg dømmer ingen som har kjæledyr, om det så skulle være kanin eller hamster (det er jeg da virkelig ikke i posisjon til, så mange dyr jeg selv har hatt), men oppfordrer alle de som ønsker seg et dyr å ikke bare velge dyr etter hvilket de synes er søtest. Velg heller etter hvilket dyr du har muligheten til å gi et godt liv (dersom det er noen). Selv om dyr kan være innmari søte, så er det noe ganske mye mer enn "levende kosedyr". 

Jeg er helt enig i at er kos med dyr, men dyr blir aldri kosedyr - selv om enkelte av de er innmari glad i kos.

Morgenstund er tull i grunn!

At jeg er morgengretten, er ingen godt bevart hemmelighet. Det er noe de aller fleste som har tilbragt morgenen med meg, er smertelig klar over. Verst var det da jeg fortsatt bodde hjemme, og vi var mange som skulle opp og bruke kjøkkenet til samme tid. Kjøkkenet var i utgangspunktet for trangt til at det var plass til hele min intimsone. Ikke fordi kjøkkenet er unormalt lite, men fordi intimsonen min var unormalt stor. Å skulle dele det med andre, var derfor ikke noe jeg var spesielt begeistret for - og jeg gjorde heller ikke noe stort poeng ut av å skjule hva jeg følte. Jeg sukket så høylytt jeg klarte dersom noen var i veien for meg, og dersom noen stod innenfor rekkevidde mens jeg skar brød, skal jeg ikke nekte for at skjærestilen min gjorde at ofte skumpet bort i vedkommende med albuen. Dette var selvsagt et uhell jeg hadde hver morgen. Uflaks det der.

Dersom du tror at jeg har blitt mindre morgengretten med årene, tar du feil. Det eneste jeg har blitt, er bedre til å skjule det. Det vil si, jeg er blitt bedre til å sky unna folk og holde kjeft de første 20 minuttene jeg er våken. Det er lite poeng å snakke med noen før jeg har drukket dagens første kaffekopp, fordi da er jeg rett og slett bare ikke hyggelig. Jeg ønsker ikke å snakke med noen de første 20 minuttene jeg har vært våken, og de som har prøvd det - ønsker heller ikke å snakke med meg.

Når man er nyforelsket vil man gjerne vise seg fra sin beste side, har jeg hørt - og til en viss grad erfart. Man prøver å opprettholde en illusjon om at man alltid er velstelt, alltid lukter godt og at man grer håret daglig. Til tross for at det tidvis kan gå lang tid mellom hver dusj og at jeg tidvis virker ute av stand til å gre mitt eget hår til vanlig, var likevel den mest imponerende illusjonen jeg skapte, om morgenen. Kjæresten min har nemlig sagt til meg at «Du er jo som regel i godt humør om morgenen». Godt humør om morgenen har jeg nok sjelden vært, men forelsket skal jeg ikke nekte for at jeg både var - og fortsatt er er, tiltross for at illusjonen om at jeg er en morgenperson er sprukket for lenge siden.

(OBS! Dette bildet er oppstilt, og gjenspeiler ikke virkeligheten!).

Opp gjennom årene har jeg lest utallige artikler om hvordan norske mennesker er så reserverte og lite imøtekommende. Nordmenn viser sjeldent følelsene sine med mindre de er fulle, og de setter seg aldri ved siden av noen på bussen dersom det finnes en annen mulighet. Dersom to nordmenn ender opp med å bli sittende sammen på bussen, unngår de blikkkontakt og stirrer tomt ut i lufta i hver sin retning - gjerne med hvert sitt headset for å unngå at noen misforstår og tror de er ute etter å snakke med folk.

Det er også en klassiker å snakke om janteloven, og om hvordan man i Norge ikke skal tro at man «er noe». De fleste, i alle fall av de som har lest noen kvinnemagasiner opp gjennom, har lest opptil flere saker med overskrift à la «Fuck janteloven!», hvor saken dreier seg om at man må tørre å bryte normer og tro på at man selv er god. Vi nordmenn er, i følge en helt rekke upålitelige kilder fra diverse kvinnemagasiner, inngrodd i en forståelse av at mennesker ikke skal tenke for høyt om seg selv.

Personlig jobber jeg hardt for å unngå å vise følelser om morgenen, og jeg skulle gjerne gått med to headset for å minske muligheten for at noen utveksler noen ord med meg på bussen om morgenen. Jeg har også lett for å stå på bussen, dersom det ikke er en ledig toseter slik at jeg kan sitte innerst og dermed kunne se ut av vinduet hele veien slik at jeg slipper blikkontakt med noen på bussen. Dette gjør at jeg oppfattes som «typisk norsk», reservert og lite imøtekommende. Disse påstandene utviser i liten grad noen forståelse for hvorfor det er sånn, og for meg er mye av grunnen at jeg er morgengretten.

Det er nemlig en grunn til at jeg unngår å snakke om morgenen, og det er at jeg er pottesur. Jeg unngår å vise følelser, fordi det er lite trivelig med noen som går rundt og ser ut som de bare har lyst til å ødelegge noe. Det er mulig jeg virker kald og litt utrivelig dersom jeg unnlater å snakke med personen ved siden av meg på bussen morgenen, men det er tross alt bedre enn at jeg skulle åpnet kjeften og fjernet enhver tvil.

Selv om jeg stort sett unner andre mennesker suksess, skal jeg ikke nekte for at mange av tankene mine om morgenen, i stor grad minner om Janteloven. Før jeg har fått i meg kaffe bør nemlig ingen tro at de er noe - eller at de kan lære meg noe. Da er det nemlig ingen som duger - og nåde den som våger å le av meg da.

Dersom du elsker morgener og tenker at «morgen stund har gull i munn» - fint for deg! Men du kan spare deg bryet med å overbevise meg om å føle det samme. Det kommer ikke til å skje, og i alle fall dersom du kommer med argumentene før klokka er 10:00.

Livet er som en dans på roser!


(Livet er kanskje som en dans på roser, men jeg kan ikke danse). 

Lykkepress er noe de aller fleste av oss har kjent på. At det på et eller annet tidspunkt er såpass sterke forventninger om at vi skal være glade, at man føler man svikter dersom en ikke er i godt humør. Bursdager og høytider er tidspunkt hvor det er forventet at man skal være i godt humør, og det kan føles både vondt å vanskelig å ikke være det.

Som norsk statsborger har jeg kjent enormt mye på lykkepresset. Ikke fordi nordmenn er kjent for å gå rundt og smile hele tiden, men fordi jeg er såpass mye mer priviligert enn så uendelig mange andre fordi jeg er norsk statsborger. Fordi jeg er norsk statsborger får jeg muligheter mange andre bare kan drømme om  og derfor burde være glad. Jeg burde være glad og takknemlig, men likevel får jeg ikke alltid det til. Dypt inne i en depresjon, føltes det som en tvangstrøye som gjorde det vanskelig å puste. Å ikke klare å være lykkelig som norsk statsborger, fikk meg til å føle meg så uendelig mislykket og utakknemlig.

Nylig har det vært jul og juleferie, og julen er en høytid som i stor grad bærer preg av lykkepresset. Familien er samlet, det er fri, god mat - og ikke minst gaver. Da MÅ man jo være glad, må man ikke? Hvis ikke er man vel egentlig en utakknemlig dritt?

«Nå skal vi kose oss!» synes jeg er en svært morsom uttalelse. Det er ikke en veldig morsom beskjed å få, men jeg opplever det likevel litt komisk at det brukes - fordi i mitt hode er det å måtte noe, og det å kose seg to ting som jevnt over passer ganske dårlig sammen. Ting blir sjeldent koseligere,av at man får beskjed om at de skal være det - og få ting oppleves mer krampeaktig enn gode minner som foreviges med strenge beskjeder om å stilles opp og «Smile til kamera!». Sannsynligheten for at noen blunker er stor, og sannsynligheten for at noen ikke følger meg er enda større. Etter 15 forsøk har alle kramper i kjevene, og resultatet er som regel et bilde som i liten grad gjenspeiler hvordan det egentlig var.

De fleste i dagens samfunn er (til en viss grad) bevisste på hva de poster på sosiale medier, og har en formening om hvordan de ønsker å fremstå. Derfor gjenspeiler Facebook og Instagram (eller blogger for den saks skyld) i liten grad «virkeligheten». Med det mener jeg ikke at folk nødvendigvis redigerer bildene de legger ut, selv om det unektelig er en del som gjør dette også, men at man kun deler enkelte sider av livet sitt - og da gjerne de beste av dem. Det gjør at sosiale medier drukner i lykkelige mennesker som baker boller og går på ski - og samtlige av de med kjæreste har «verdens beste».

Selv om man er klar over at folk gjerne fremstiller livene sine som bedre på sosiale medier enn hva de er i virkeligheten, er det likevel ingen automatikk i at det at man vet at det er sånn, gjør at man ikke blir påvirket. Selv har jeg pleid å unngå sosiale medier når jeg har vært inne i en dårlig periode, fordi jeg kan føle meg enda mer mislykket. Det kan nemlig være fort gjort å sammenligne seg med andre, selv om man egentlig er klar over at det ikke er noen sammenheng mellom hvor mislykket man selv er og hvor vellykkede andre er. Jeg blir ikke dummere av at andre er smarte eller styggere av at andre er pene, men jeg kan bli tristere av at «alle andre er glade». Dersom jeg føler at alle andre er gladere enn meg, føler jeg meg enda mer ensom og mislykket fordi jeg selv ikke får til å være lykkelig.

Det er nemlig ikke sånn at man har det bra hele tiden. Livet er mer enn skiturer og bollebaking, særlig for meg som ikke kan stå på ski og ikke tåler gluten. Livet er nemlig som en dans på roser. Noen ganger går bevegelsene av seg selv, og man tråkker bare på de myke kronbladene. Andre ganger ved man ikke helt hvor man skal trå, og stikker seg på tornene. I blant føler man seg som en idiot fordi man slettes ikke kan danse. Og enkelte av oss kan i blant oppleve en allergisk reaksjon av hele greia.

Det er ikke alltid like lett å være lykkelig, og det blir sjeldent lettere av at man føler at man «må». Selv skjønner jeg ikke engang helt hva lykke egentlig er. Heldigvis kommer jeg langt med å vite hvor viktig gleden er, og prøver å ta vare på den som best jeg kan.

Jeg er en trist introvert - vil du bli venn med meg?

I en jobbsøknad ville nok de færreste valgt å beskrive seg selv som en «trist introvert», mens det å beskrive seg selv som «blid og utadvendt» slettes ikke er så uvanlig. Å være en trist introvert får en til å virke litt slitsom å være sammen med, mens det å være blid og utadvendt gjør at man virker trivelig og omgjengelig. Det føles bedre å være glad enn å være trist, og ofte får man også mer energi av å tilbringe tid med glade mennesker enn det motsatte.

Selv har jeg aldri blitt beskrevet som noen «gladlaks» og hadde lenge inntrykket at det jeg var best på, var å føle på negative følelser. "Sad is happy for deep people", har jeg hørt (i Doctor Who, sesong 3, episode "Blink"). Et sitat jeg kjenner meg litt igjen i. Jeg er mye trist, men det er ikke alltid det bare er en vond følelse - uten at jeg på noen måte ønsker å glorifisere tristheten, eller mener at jeg nødvendigvis er så mye dypere enn andre. Jeg er mer stille, enn jeg prater (med mindre kjæresten min er trøtt og vil sove, DA prater jeg som en foss..). Jeg observerer mer enn jeg deltar, og jeg er som regel mer komfortabel med å være alene enn å være med folk.

At man er mindre verdt som introvert, er i alle fall noe jeg selv har følt på - og jeg tviler sterkt på at jeg er alene om det. Det å være glad i å være alene, er liksom ikke like bra som det å være glad i å være med mennesker - og det er «bedre» å være enn sprudlende og energisk, enn stille og tankefull. Like fullt er jeg helt avhengig av å være alene, fordi det er når jeg er alene at jeg samler opp energi. Jeg liker å være med mennesker, og er glad i folk, men det koster mye energi.

Jeg elsker å se på mennesker, og observere omverdenen rundt meg. Jeg synes det er spennende å ta innover meg hva andre mennesker føler, se for meg hva de tenker - og få innblikk inn i andre menneskers liv. Sannsynligvis er det mye av grunnen til at jeg alltid har funnet bloggere og videobloggere interessante også. Det høres kanskje trist ut, men det er en måte for meg å tilfredsstille et sosialiseringsbehov og en nysgjerrighet på andre mennesker, uten at det krever noe av mine egne sosiale ferdigheter.

Mine egne sosiale ferdigheter er nemlig skremmende dårlige. Jeg synes det er kjempevanskelig å snakke med mennesker, og stivner helt ute blant folk. Selv i et familieselskap er jeg mest komfortabel med å finne meg et hjørne hvor jeg kan observere menneskene rundt meg, uten å snakke med dem. Jeg lytter gjerne til samtalene, jeg er glad i de - og jeg liker å høre de snakke, men av en eller annen grunn synes jeg like fullt det er skremmende å skulle si noe selv. Dette til tross for at jeg vet at det er mennesker som er glad i meg - og som bare vil meg vel. Jeg blir som regel utmattet av alle inntrykkene, og er som regel veldig hard mot meg selv i etterkant fordi jeg sjelden får frem mer enn et par setninger i løpet av et helt familieselskap.

Heldigvis finnes det løsninger på mine sosiale utfordringer, og foreløbig har jeg funnet tre som fungerer i varierende grad.

Den éne løsningen er å drikke alkohol. Da slapper jeg mer av, virker gladere og blir mer pratsom. Når det er sagt er det sjeldent en veldig god løsning, fordi det å slippe å være så anspent sosialt, kan være veldig behagelig. Det høres jo kanskje vel og bra ut, men det at det er veldig behagelig har sin bakside. Det kan nemlig være så godt med en pause fra anspentheten at det frister å drikke mer, for å bli enda mindre anspent - og plutselig har det blitt for mye. Jeg reagerer generelt dårlig på alkohol, i form av at overgangen fra «litt brisen» til «for full» gjerne er veldig brå, - og dersom jeg når et visst punkt i drikkinga synes jeg alltid det er en kjempeidé med mer drikke. Dermed kan det lett bli i overkant mye alkohol for meg, og selv om det kan være behagelig der og da, så kan jeg love deg at angstnivået mitt de neste ukene som resultat er alt annet enn behagelig - og konsekvensen av å ha drukket for mye kan være at jeg ikke ønsker å møte noen i en lang periode etterpå. (Jeg har heldigvis lært meg at det ikke er en god løsning for meg å isolere meg, selv om det har gått galt, men det betyr ikke at det ikke fortsatt frister). Kort oppsummert: Alkohol er ingen god løsning på sosiale ubehageligheter, særlig ikke dersom drikkingen fører til at det blir mer ubehagelig i etterkant noe det fort kan bli dersom man drikker for rusens skyld.

Den andre løsningen min, er å ha en funksjon. Dersom jeg fungerer i kraft av noe mer enn å bare «være meg selv», går det plutselig kjempefint å snakke med mennesker og aktivt si sin mening. Jeg kan prate høyt og tydelig på scenen som skuespiller, og jeg har ingen problemer med å si hva jeg mener om min kunstneriske visjon, dersom jeg er regissør for et teaterprosjekt. Dersom jeg har en klar funksjon, har jeg plutselig ingen problemer med å dele tankene mine og oppsøker jeg konfrontasjoner om det er nødvendig. I stedet for at stemmen min blir lav og kroppspråket blir lukket, snakker jeg plutselig høyt og tydelig og gestikulerer voldsomt. Jeg kunne både smile og smalltalke da jeg jobbet som barista, og vitse til helt fremmede. Jeg fikk faktisk tilbakemelding fra kunder om at de aldri hadde møtt en barista som virket mer genuint glad enn meg, fordi det var trygt i form av å være en del av min funksjon som barista. Kort oppsummert: Jeg er tryggere i det å ha en funksjon, enn i det å bare være meg selv. Å bli tryggere i meg selv er noe jeg jobber med, men i mellomtiden setter jeg stor pris på at det å ha en funksjon kan bidra til å gjøre sosialisering enklere.

Den tredje løsningen min, er å være sosial med få mennesker av gangen. Aller helst bare én person av gangen, og her er selvsagt ulempen at denne ene personen bør jeg være godt kjent med fra før. Dersom jeg ikke føler meg trygg på vedkommende, vil jeg i en slik situasjon ikke ha muligheten til å trekke meg tilbake og bare lytte til andres samtale - og blir i større grad tvunget til å delta i samtalen selv hvilket kan være svært ubehagelig dersom jeg ikke er trygg på vedkommende. Når det er sagt, så er nok dette noe jeg har veldig godt av, når alt kommer til alt. Heldigvis er de aller fleste litt glad i å snakke om seg selv og det som opptar dem, så man kommer en lang vei med å stille de rette spørsmålene og være en god lytter - også blir jeg som regel tryggere og mer pratsom etterhvert. Jeg trenger bare litt mer tid. Kort oppsummert: Jeg har godt av å utfordre meg selv til å delta i samtaler, og prøver å minne meg selv på at det som regel går bedre og bedre, etterhvert.

Noen ganger kan jeg observere mennesker som jeg synes minner om meg selv. Vi behøver ikke nødvendigvis å være kjempelike, men det kan være visse kvaliteter som minner. Som følge kan jeg få en ekstra fascinasjon for vedkommende, og det kan ofte bli en person jeg liker godt og som jeg setter pris på å ha i livet mitt. Dette får dog vedkommende aldri vite, for dersom noen ligner veldig på meg - så ender vi nemlig aldri opp i en situasjon hvor vi «kommer i snakk, og åpner oss opp for hverandre». Kanskje utveksler vi noen blikk i stillhet. Fra tid til annen utveksler vi noen setninger om hvordan vi har det, men vi kommer aldri til å bli ordentlig kjent. Ikke fordi vi ikke liker hverandre, men fordi vi er for like.

Dersom jeg virker avvisende og stille, så er det ikke fordi jeg ikke liker deg - eller fordi jeg mener å være uhøflig. Det kan nemlig godt tenkes at jeg synes du er helt super, og skulle ønske at vi kunne være venner. Det er bare ikke sikkert at jeg tør å si det til deg.

Dødsgøy og livredd!

Jeg liker å anse meg selv som en tøff jente. En som ikke blir lett hysterisk, eller gjør en stor greie ut av småting. I den sammenheng er det for øvrig verdt å bemerke seg at det kan være er en forskjell hvordan jeg liker å anse meg selv, og hvordan jeg faktisk er. Jeg blir riktig nok ikke hysterisk av hva som helst, men dersom jeg er sent ute med en skoleoppgave og føler at jeg står fast, er det lite poeng å prøve å forklare meg at det ikke er verdens undergang om oppgaven ikke blir så bra som jeg hadde ønsket. Akkurat der og da føles det nemlig sånn - selv om jeg selvfølgelig er klar over at det ikke egentlig er tilfellet.

Jeg prøver å syte og klage så lite som mulig, og føler ikke at jeg er av den lettskremte sorten. Jeg blir ikke redd hvis jeg går på skogstur og møter en elg alene i skumringen, og jeg blir ikke skremt eller hysterisk av å våkne med en edderkopp i håret. Jeg kan fint stå på en scene og snakke foran en stor forsamling, og jeg er ikke redd for å havne i konflikt så lenge det er for noe jeg tror på.

I enkelte tilfeller kan det virke som at enkelte jenter later som om de er redd for noe, for å virke søte. Jeg mener på ingen måte at man ikke kan ha irrasjonelle frykter som er helt reelle for vedkommende. Selv har jeg slitt med angst og vært livredd for å gå i matbutikken, så man kan være redd for noe som ikke egentlig er farlig, er jeg smertelig klar over. Likevel stusser jeg litt over de som er redde for ting som ark og sko, og som ikke føler at dette er en frykt de burde jobbe aktivt med å overvinne?

Selvsagt er det upraktisk å være redd for edderkopper også, fordi det er vanskelig å unngå de fullstendig. Det er en fordel å ikke bli så redd at man kjører ut av veien dersom man skulle ende opp med en edderkopp i fanget mens man kjører bil. Avhengig av hvor man bor, trenger man ikke nødvendigvis å konfrontere edderkopper daglig. Sko og ark er derimot langt vanskeligere å unngå, og i fare for å virke ignorant, vil jeg ikke påstå at man er en drittsekk dersom man anbefaler vedkommende å gå til psykolog og jobbe med frykten. Det er mulig noen synes det er søtt at man er litt redd, fordi da får man kanskje mulighet til å være litt helt, men det må jo være veldig upraktisk å være så redd hele tiden?

Selv jobbet jeg aktivt med å kvitte meg med angsten, sånn at jeg skulle klare å fungere mest mulig normalt så fort som mulig. Det er på ingen måte en enkel sak, men likevel en kamp det er verdt å kjempe for videre livskvalitet. Det er selvsagt mulig å gå gjennom livet uten å handle på matbutikken selv, men det er tross alt ganske mye mer praktisk å ha den muligheten uten at det er krise.

Jeg skal likevel innrømme at jeg har ett område jeg er ganske pysete på, og det er skrekkfilm. Skrekkfilm er noe av det verste jeg vet. Ikke fordi jeg ikke synes det kan være spennende, men fordi jeg har det med å bli så forferdelig redd. Med forferdelig redd mener jeg ikke bare at jeg skvetter og skriker underveis i filmen. Jeg har det nemlig også med å bli livredd for det filmen handler om, i evigheter etterpå. Jeg er ikke sikker på hvor mange år jeg var redd for TV-er etter å ha sett The Ring, men det var ganske mange. Det gjorde at den bittelitte TV-en jeg hadde på soverommet mitt, med omtrent fire piksler, som jeg hadde spart til med penger jeg tjente på å selge VG på søndager, sluttet å være noe jeg gledet meg over. I stedet ble det noe som gjorde meg livredd, og førte til at jeg såvidt turte å sove på rommet mitt.

Når jeg ser på skrekkfilm, er jeg heller ikke en av de som klarer å skjule hvor skremt jeg blir. Den høye pulsen lykkes jeg til en viss grad i å skjule, men skvettingen er det verre med. Det er nemlig sånn at når jeg skvetter, så kaster jeg meg inntil noen og søker dekning, mens jeg skriker. Denne reaksjonen kunne være ganske pinlig da jeg var 15, og ville være kul mens jeg så på skrekkfilm med de eldre gutta - og den dag i dag er det fortsatt ganske pinlig på kino. Av åpenbare årsaker er det veldig uheldig for meg å se skrekkfilm på kino med bare én person jeg kjenner, da jeg risikerer å kaste meg opp i fanget på «feil» sidemann. Relativt pinlig, men ikke til å kontrollere i øyeblikket.

Jeg husker veldig godt den gangen i 2008 hvor jeg så Fritt Vilt 2 på kino. Ikke fordi filmen i seg selv var så minneverdig, men fordi det var en guttegjeng som satt bak meg som var mer opptatt av hvor mye jeg skrek av filmen og hvor redd jeg var - enn filmen selv. De syntes faktisk det var så morsomt at jeg ble så redd, at de på et tidspunkt med stigende spenning i musikken valgte å snike seg bak meg og gripe tak i meg. Jeg ble først livredd og skrek som pokker, før jeg ble sint, bråsnudde meg mot de og sa «Det var IKKE morsomt!». Mistenker selv at jeg så ganske streng ut, for samtlige av de sluttet i alle fall å le.

På den lyse siden så preger ikke det at jeg ikke egentlig tør å se skrekkfilm, hverdagen min i noen stor grad. Stort sett klarer jeg meg godt uten, men fordi jeg lever meg så veldig inn i skrekkfilmer og synes det er såpass spennende - hender det likevel at jeg trosser frykten og ser én allikevel (og angrer selvfølgelig stort i etterkant).

Å se på skrekkfilm kan tidvis være dødsgøy, men det endrer ikke det faktum at jeg er livredd. Det ikke alltid like gøy for meg å bli så innmari redd skrekkfilm, men responsen fra samtlige av de jeg har sett skrekkfilm sammen med tilsier at det i det minste er innmari gøy for dem - og det er da i hvert fall noe.

Når foreldrene dine er mer glad i katten, enn i deg!

Jeg tror det fort oppstår et slags tomrom etter at barna har flyttet hjemmefra. Misforstå meg rett: jeg tror på ingen måte at det er grusomt å slippe å rydde opp etter andre hele dagen, eller å ikke trenge å bruke hele ettermiddagen på å være privatsjåfør. Jeg tror ikke foreldrene mine savner smelling med dører, krangling søsken i mellom - eller misfornøyde stønn som svar på spørsmål om å hjelpe til. Jeg er ganske sikker på at det føles veldig deilig å ha friheten til å kunne sette seg selv og sine ønsker først. Likevel opplever mange en slags sorg over det «tomme redet» - for hva skal man fylle all den ekstra tiden og tomrommet som oppstår med?

Noens løsning på problemet er å få seg et nytt barn, en skikkelig attpåklatt som er mye yngre enn søsknene sine. På den måten får de et nytt menneske i livet sitt, som gjerne blir ekstra bortskjemt. Dersom en har klatret litt opp på karrierestigen, har man gjerne en høyere inntekt - og dermed mer penger å rutte med. Derfor har man endelig mulighet til å oppfylle ønsket om å gi barnet «alt det noensinne kunne drømme om», hvilket man kanskje ikke hadde økonomi til med de første barna. Resultatet er at attpåklatten gjerne blir ekstremt bortskjemt.

Mamma skaffet seg aldri noen attpåklatt. I stedet fikk hun seg en skikkelig attpåkatt. Vi har hatt katt før, så det er i seg selv ikke noe nytt, men vi har aldri før hatt noen attpåkatt. Katten har alltid blitt godt behandlet. Den har hatt katteluke for å kunne bevege seg fritt ute og inne, alltid hatt mat og rent vann i skåla - og fått en liten mengde våtmat daglig. Det er med andre ord ingenting å utsette på tidligere kattehold, og jeg har alltid tenkt at å bo hos mamma og Ketil (mannen hennes) må være helt ideelt dersom man er katt.

Når det er sagt, er det nok desto bedre å være attpåkatt. Attpåkatten har selvsagt katteluke og kan bevege seg fritt ute og inne. Det er alltid tørrfôr i skåla, og selv om hun ikke liker å spise våtmaten (Og her skal det sies at hun har prøvd utallige varianter), så får hun det likevel hver morgen - fordi «hun liker å føle at hun er en del av familien». Hver morgen i fem/seks-tiden vekker hun Ketil, som står opp og gir henne våtmat hun spiser nøyaktig to biter av, før hun er lei - fordi hun tross alt egentlig ikke liker våtmaten, bare følelsen av å få den.

Hva vann angår, så er det ikke bra nok for attpåkatten med rent og friskt vann i skåla. Attpåkatten foretrekker nemlig å drikke rennende vann, aller helst fra springen. Dersom attpåkatten har lyst til å drikke vann fra springen, signaliserer hun dette med mjauing og klar forventning om at du følger etter henne på badet og skrur på krana. Deretter må du vente en stund på at hun ser på vannet renne, for så å leke med det med potene en stund. Det tar nemlig en god stund før attpåkatten føler seg klar til å begynne å drikke, og derfor tar hele drikkeprosessen mye tid. Det kan derfor være lurt å sette av opptil et kvarter på at attpåkatten skal få vann når hun er tørst, hvilket hun gjerne er flere ganger daglig. Fordi attpåkatten er så glad i rennende vann, har hun også fått, ikke bare én, men hele TO fontener. Såpass må det visst være, skal vite.

Attpåkatten har heller ingen regler, og mens jeg får kjeft for å i det hele tatt ta på hylleplassen til attpåkatten - er det i praksis ingen plass som ikke egentlig er attpåkattens. Hvis du tror at det at jeg bor i Trondheim og studerer langt unna der mamma bor, betyr at mamma vil sitte ved siden av meg i sofaen, så tar du nemlig helt feil. Ved siden av mammas plass i sofaen, må det nemlig ligge en av sofaens ryggputer flatt oppå sitteputa. Der liker nemlig attpåkatten å ligge - og det er hennes plass. 

Noen skulle kanskje tro at man ikke ville la katten gå på bordet, fordi man ikke ønsker kattehår i maten, men noen sånne regler gjelder selvsagt ikke for en skikkelig attpåkatt. Dersom attpåkatten går på bordet mens jeg spiser, og jeg ymter om at vi kanskje skulle jaget henne ned - tar mamma heller og flytter litt på maten som står på bordet sånn at attpåkatten skal få litt bedre plass å bevege seg på. Det kunne jo tross alt føles ubehagelig for attpåkatten å gå på bordet, dersom det var for mye ting der.

Det verste med attpåkatten, er at hun er falsk som få. Når mamma er hjemme, er hun verdens skjønneste katt. Hun er sosial og hilser på gjestene, og hun lar til og med babyer og småbarn klappe henne hardhendt uten så mye som å hvese. Hun oppfører seg rett og slett som tidenes snilleste drømmekatt.

Sekundet etter at mamma har forlatt huset derimot, forvandles hun til en skikkelig kattefaen. Hun skuler stygt på deg, mjauer og maser -og blir aldri fornøyd. I tillegg er det helt umulig å gjøre noe som helst annet enn å fokusere på henne, fordi hun nekter å la deg få være i fred. Man kan med andre ord bare glemme å betale regninger, strikke, jobbe med skole eller sitter på pcen. Dersom attpåkatten vil ha oppmerksomheten, har du ikke noe annet valg enn å gi henne det. Hun aner nemlig ikke betydningen av ordet «Nei!».


(Det går jo an å skjønne hvorfor man ikke sier nei til noen som ser på en med det blikket der..)

Mamma og Ketil har dessuten sluttet å lukke soveromsdøren, og har alltid en dørstopper i døra sånn at attpåkatten kan gå ut og inn som hun vil. Resultatet er selvsagt at dersom flere av barna er på besøk, og det er støy i stua  velger de å heller leve med det støyet, fremfor å skulle nekte attpåkatten å gå ut og inn som hun vil. Jeg tror faktisk bare attpåkatten har fått nei til å sove i senga én eneste gang, og det var min skyld.

Fordi attpåkatten aldri er alene i ett helt døgn, har det seg nemlig slik at jeg har vært kattevakt hvis mamma og Ketil har vært på ferie, og latt meg begeistre av jaktferdighetene hennes. Hver natt kom hun og la et nytt bytte ved senga. Dersom jeg var heldig, så var dyret dødt - hvis ikke måtte jeg nemlig bruke den neste timen på å fange dyret og slippe det ut igjen. I starten av ferien fanget hun mus og la de ved senga, og selv om jeg alltid måtte ha en egen musefange-eske ved siden av senga, gikk det i grunnen ganske greit. Da hun fanget en mus, og i stedet for å legge den ved siden av senga - slapp en levende mus I SENGA jeg lå, syntes jeg ikke det var så greit. Likevel var det ikke stort annet å gjøre enn å fange musa, få den ut - og så skifte sengesett. Jeg skal ikke nekte for at jeg var litt irritert på attpåkatten akkurat da, men ikke helt så sur at jeg ikke lot henne få ligge i senga likevel.

Dessverre tok det ikke lange tiden, før attpåkatten kom inn på soverommet med nok et bytte. Denne gangen var det en ganske stor fugl, og også denne var levende. Resultatet ble selvsagt fuglebæsj og fjær overalt, noe som førte ganske mye arbeid. Ikke akkurat førstevalget dersom man har lagt seg til og sove - og attpåtil allerede har blitt tvunget ut av senga mot sin vilje én gang. Først måtte fuglen fanges og slippes ut, hvilket var svært vanskelig - av naturlige årsaker var den ikke spesielt interessert i å fanges noen flere ganger den dagen. Da det omsider gikk, gjenstod det selvsagt å fjerne alt av fjær og vaske alt av gulv etc. som det hadde havnet fuglebæsj på. Til slutt måtte selvsagt sengetøyet skiftes - for annen gang den kvelden. Da alt som måtte fikses, var fikset, lukket jeg døra - og attpåkatten fikk ikke lov til å sove hverken i senga eller være på soverommet den natten.

Jeg skal ikke påstå at jeg ikke er glad i attpåkatten (for hun er faktisk verdens aller skjønneste katt), eller at jeg ikke ser både sjarmen (og galskapen) i å være så opptatt av en katt som det mamma og Ketil er. Jeg sier bare at de har en ny favoritt. Det er ikke meg. Og det er ikke søsknene mine. Det er attpåkatten.

Å gråte over spilt melk - eller å melke situasjonen?

Noen lurer kanskje på hvorfor jeg ikke bruker duckface på bildene mine, nå som er jeg er blogger. Svaret er selvsagt at jeg er nebbete nok fra før. 

Å kunne le av seg selv, er en god ting. Livet innebærer oppturer og nedturer, og noen ganger står man ovenfor en situasjon hvor man kan velge å enten le av seg selv, eller gråte. Å le av seg selv, er definitivt å foretrekke. Selv på mitt aller svarteste, klarte jeg å le av og se det absurde i hvor ulykkelig jeg var, hvor absurd det var at jeg knuste ting i sinne - og hvor absurd det var at min største drøm var å bli til en robot, for å slippe alle de negative følelsene. For meg var nok selvironi en del av redningen fra depresjonen, og man er nesten nødt til å ha litt selvironi for å takle å være en som går med nøkkelen rundt halsen både på hverdag og på fest, etter å ha passert 20 år.

(Hvorfor gråte over spilt melk, når du kan melke (og le av) situasjonen?).

Selvironi anses av de fleste for å være en god egenskap. Det er artig med folk som ikke tar seg selv så høytidelig, og som klarer å komme med noen spøker og le litt på egen bekostning. Det blir liksom litt mer sympatisk enn å bare skulle le på andres vegne. Dersom man har for vane å drite ut andre i blant, er det nærmest obligatorisk å drite ut seg selv også en gang i ny og ne.

Selv liker jeg å tro at jeg har en god porsjon selvironi. Jeg kan le av at jeg har små pupper, at jeg er 23 år og fortsatt trenger hjelp til å gre håret - og jeg kan le av at jeg ser ut som en uteligger i den alt for store og hullete uglejakka mi (som jeg for øvrig ikke har noen som helst planer om å kvitte meg med).

Jeg kan le av hvor elendig jeg er i all slags sport, og med elendig så mener jeg ikke at jeg aldri utmerket meg som god, men at jeg faktisk var så dårlig at folk syntes synd på meg. Husker blant annet at selv læreren min syntes synd på meg fordi jeg var så dårlig til å kaste ball, og la skylden på at jeg hadde for små hender. Nå er det ikke sånn at jeg har komplekser for hendene mine, men de er faktisk unaturlig store. Det er sjeldent folk legger merke til det på egenhånd (høhø), men faktum er at jeg har like lange fingre som kjæresten min på 187 cm. Problemet er med andre ord ikke for små hender, og det var det ikke den gangen heller.

Jeg gikk også på svømming en periode, og det endte med at jeg fikk spesialundervisning sammen med ei med downs syndrom, sånn at mens de andre lærte å stupe, stod vi på grunna og kastet ball. Det var i og for seg trivelig nok det, og hadde det ikke vært for at svømmelæreren min sa ting til meg som at jeg svømte som en banan, hadde jeg kanskje til og med fortsatt å komme. Som 8-åring var det nemlig ikke morsomt, men tvert i mot veldig sårende og ydmykende å få sånne tilrop fra svømmelæreren sin.

For å toppe det hele, så bestod jeg heller aldri sykkelprøven. Jeg prøvde først én gang, og det gikk kjempedårlig og jeg var ikke i nærheten av å få det til. Mamma kom faktisk kjørende ned til skolen med den gamle sykkelen min, fordi jeg nylig hadde fått en ny - og det kunne jo tenkes at det var grunnen til at jeg hadde så innmari dårlig styring. Det viste seg jo raskt at det ikke var sykkelen, men meg og mine sykkelferdigheter det var noe i veien med. Det hjalp derfor ikke å prøve på nytt med en annen sykkel, og etter at tredje forsøk var fullført var lærerne helt rådville. De hadde nemlig ikke opplevd at noen ikke hadde fått det til etter to forsøk før, og så plutselig hadde de meg der som ikke fikk det til etter tre. Resultatet ble at de sa at jeg bestod, hvilket i teorien skulle fungere som et bevis på at jeg var i stand til å sykle i trafikken - og nå hadde lov til å sykle til skolen. Det var bare det at jeg i tillegg til beskjeden om at jeg bestod, også fikk med en brev hjem til min foresatte med klar beskjed om at de ikke under noen omstendigheter burde la meg sykle i trafikken grunnet manglende sykkelferdigheter.

Selvironi er grunnen til at jeg kan tenke tilbake på gangen jeg bæsjet på meg på da jeg gikk på tur med kjæresten min, og si at det i alle fall beviser at han er dritglad i meg. Det er grunnen til at jeg fortsatt klarer å gå med hodet høyt hevet, til tross for at jeg driter meg ut (dog som oftest ikke bokstavelig) nesten hele tiden. Som jeg liker å si det: Kjæresten min ler av meg fordi han har større bryst enn meg, og jeg ler av kjæresten min fordi jeg har bedre bart enn han. Heldigvis har vi det stort sett moro, begge to. 

(Meg med bra bart - og jepp, jeg var den eneste i klassen som fikk lov til å spille gutt uten å binde inn puppene - faktisk kunne jeg ha innlegg i bh-en uten at noen merket det!). 

Noen former for selvironi er mer stuerene enn andre, som det å ikke ha en helt ren stue. Det er for eksempel veldig sosialt akseptert å gjøre narr av seg selv for at man er litt for glad i søtsaker, at man ikke liker å trene - og gjerne at man heller ikke er så glad i å vaske eller rydde. I de flestes øyne gjør det at man oppfattes som litt mer folkelig og avslappet å være rundt, fordi man føler at det virker litt mer greit å være som man er. Det blir med ett litt mer greit å ikke være "feilfri" selv heller. 

Det skal dog sies at enkelte tar selvironien litt vel langt, og det kan tidvis fremstå som et ganske krampeaktig skall for å gjemme seg fra egne komplekser. Noen spøker såpass mye med eget utseende og hvor stygge de er, at det er helt slitsomt å være i nærheten av de. Når det konstant spøkes om eget utseende, og det gjerne fremstilles som grunnlaget for hvorfor vedkommende er singel, går det raskt fra gøy til slitsomt og mest trist.

Litt selvironi er gøy, og jeg synes ikke det er noe i veien med å spøke litt med eget utseende (det gjør jeg jo selv!). Er du mann og klarer ikke å få ordentlig skjegg, for all del: spøk med at du ikke har kommet helt i puberteten enda. Har du kløft i haka: spør for all del om du viser for mye kløft for et familieselskap. Har du lagt på deg i jula? Spør faren din om han vil kjenne på food-babyen. Du trenger på ingen måte å ta deg selv, eller eget utseende så innmari seriøst, men dersom du spøker veldig mye med noe - kan det gjøre at du fremstår veldig usikker.

Else Kåss Furuseth er en helt fabelaktig sjarmerende dame, og en strålende programleder og komiker, men noen ganger blir jeg likevel nødt til å skru av tv-en dersom hun er på, fordi hun snakker seg selv så voldsomt ned at jeg blir lei meg av å se på (og det til tross for at hun som vesen virker som tidenes gledesspreder). Jeg synes ikke det er noe gøy at hun hele tiden skal spøke om hvor tykk og lite fin kropp hun, og at man bare kan se på henne - og så skjønne hvorfor hun er singel. Jeg synes hun er flott, og skulle ønske hun i større grad viste at hun også skjønte det selv.

Selvironi er en måte å ufarliggjøre negative sider, man kanskje ellers ville brukt mye tid og krefter på å skamme seg over. Dersom man kan tulle med det, blir det heller ikke så farlig at andre vet om det - og kanskje heller ikke hvis noen andre skulle komme til å kommentere det. Jeg tror det er sunt å klare å smile av de feilene man har. Alle mennesker har feil og mangler, og det er helt greit, men det kan også være verdt å minne seg på at man også er mer enn bare (de sjarmerende) feilene - og øve på å skryte litt av seg selv også. 

Et vanskelig barn!

Alle liker glade barn. Selv de som egentlig ikke liker barn, liker småbarnslatter og synes det er sjarmerende med en baby som smiler. Som regel er det gråtingen og skrikingen folk misliker. Barn som ikke blir fornøyde, samme hva man gjør. Sinte, triste og bråkete barn. Når noen velger å få barn, tror jeg de fleste håper på en frisk, blid og sosial unge. Et barn som ler og smiler mye, og som sovner fort - og gjerne sover natta gjennom. De fleste er klar over at det ikke nødvendigvis trenger å være tilfellet, men det betyr ikke at de ikke har håpet.

Jeg tror nok kanskje jeg var frisk. De andre kriteriene oppfylte jeg dog ikke. Ellers var jeg ingen glad unge, eller en sosial unge. Jeg likte ikke mennesker. Jeg likte ett menneske, og det var mamma. Alle andre skulle jeg helst vært foruten. Som følge var jeg et helvete å være barnevakt for, fordi jeg gråt fra det sekundet mamma forlot rommet og helt til hun kom tilbake. Jeg gråt også hver gang jeg ble tatt med ut blant folk, og helt til vi var hjemme igjen. (Det gjør jeg fortsatt, men nå har jeg lært meg å gråte inni meg!).

Allerede som svært liten var jeg skeptisk til folk, og i følge mamma lå jeg fortsatt i barnevognen, og var kanskje halvannet år da jeg lærte meg å si «Hvem er du?» til fremmede som bøyde seg over vogna for å hilse og si «dikedikkedikk» på babyspråk. (For øvrig gjør mamma alltid stemmen sin ekstra dyp og mørk når hun skal imitere meg som baby - uten at jeg helt skjønner hvorfor). Jeg var hverken begeistret for fremmede, eller babyspråk.


(Ikke la deg lure av at jeg smiler på bildet, for det er selvfølgelig tatt av mamma - og med henne var jeg jo glad).

Noen vil kanskje si at jeg ble enklere å forholde meg til med årene, men det er ikke gitt at familien min nødvendigvis er enig i dette.

Dersom du hadde spurt flesteparten av lærerne mine, ville de trolig fortalt deg at jeg var et drømmebarn, eller i alle fall en drømmeelev. Jeg gjorde alltid som jeg fikk beskjed om, og var alltid stille. Faktisk så stille at jeg en gang ble glemt igjen og låst inne i gymsalen, fordi lærerne glemte at jeg hadde fått lov til å gå på do - og ikke merket at jeg ikke var der. Fra jeg var veldig liten jobbet jeg hardt med skolearbeid, leste mye bøker og var opptatt av å være flink. Det toppet seg kanskje litt på ungdomsskolen hvor det virket som enkelte av lærerne fryktet at jeg kom til å få et sammenbrudd dersom jeg fikk en dårlig karakter (og en dårlig karakter på det tidspunktet var for meg en hvilken som helst annen karakter enn en sekser). Heldigvis fikk jeg ikke så mange dårlige karakterer. På konferansetimene mine var det faktisk sånn at jeg pleide å få såpass mye skryt av lærerne, at mamma pleide å begynne å «snakke meg ned». Ikke fordi hun ikke var stolt av meg, men fordi hun ville minne de og meg på at jeg var et ekte menneske, og ikke bare «den perfekte elev».

På hjemmebane var jeg ikke like enkel å forholde meg til. Jeg var veldig sint, frustrert og lite samarbeidsvillig mye av tiden. Jeg nektet å dusje. Jeg nektet å gre håret. Jeg nektet å sove i senga mi. Faktisk endte det opp med at jeg sov på gulvet i ett år, fordi mamma fant ut at kampen om å få meg til å sove i senga - ikke var en kamp det var verdt å ta. Jeg raserte rommet mitt, smalt med dører og skrek og hylte.

Som resultat av dette, har jeg ofte fått høre at jeg var vrang. Jeg var et vanskelig barn. Ja, egentlig så var jeg vanskelig helt frem til jeg flyttet hjemmefra.

Det kommer kanskje ikke som en stor overraskelse for enkelte, men det å kjenne mye på at man er og var «vanskelig» er rett og slett noe som ikke føles særlig bra. Særlig ikke når det fort blir det, og bare det, som blir den bestående beskrivelsen av hvordan jeg var som barn. Jeg skal på ingen måte nekte for at det var utfordringer med meg, men synes det er leit om det er det som skal definere hvem jeg var som barn. Det er riktig at jeg både ropte og skrek, men det var aldri uten grunn. Ikke klarer jeg å bli enig i at det er riktig å kalle barn for «vrange», «vanskelige» eller «slemme», selv om det sikkert er veldig lett for meg å si, som aldri har hatt barn selv.

Det hender fortsatt at jeg kjenner på at jeg er vanskelig, og jeg skal ikke nekte for at det tidvis stemmer heller. For de aller fleste liker jeg å tro at jeg er ganske enkel å forholde meg til, men til gjengjeld kan det bli desto vanskeligere for kjæresten min. Fordi han ikke er like emosjonell, hender det ofte at jeg føler at han har trukket det korteste strået, da han (stort sett) er ganske lett å forholde seg til. (Hvis han støvsuges ett par ganger i uka og mates et par ganger daglig, er han egentlig stort sett fornøyd). Jeg derimot må vel kunne sies å ha det man kaller et rikt følelsesliv og trenger fortsatt å bli roet ned når jeg føler meg forbannet, og trøstet når jeg er trist (Feministen i meg spyr litt i munnen av hvor klisjéaktig den beskrivelsen ble av «tradisjonelle kjønnsroller», men la gå for denne gang).

Det er sjeldent jeg sier én ting, og mener noe annet. Jeg forventer å bli tatt på alvor i det jeg sier, og prøver derfor å si ting som de er. Det betyr for øvrig på ingen måte at alt jeg sier er like lurt, for noe kan føles veldig sant i øyeblikket det blir sagt - uten at det ligger noe særlig mer enn en følelse til grunn for det. I disse tilfellene mener jeg det jeg sier, men sjelden etter at jeg har fått tenkt meg om.

Tidligere har jeg pleid å ta meg en røykepause i situasjoner hvor jeg har følt for mye til å tenke klart. Du kan med rette si mye negativt om det å røyke, men akkurat når det kommer til å ta seg en timeout på 5-10 minutter de gangene man er skikkelig sint, stressa eller lei seg kan være veldig lurt. For øyeblikket prøver jeg å finne ut hva som skal bli min nye timeout, fordi all min erfaring tilsier at det er noe jeg trenger fra tid til annen, men jeg har foreløbig ikke funnet helt ut av hva det blir.

Det hender nok fortsatt at oppfattes som vanskelig, men er fremdeles lite glad i ordet. Selv foretrekker jeg å anse meg selv som kompleks, og at jeg er kompleks og ikke helt lett å skjønne alltid er for det meste helt greit. Det er jo tross alt noe grunnen til at jeg har fått spennende forklaringer på hvordan jeg er, som at jeg er «Åpen og mystisk på samme tid». (En beskrivelse jeg den dag i dag fortsatt ikke helt skjønner, men allikevel liker veldig godt).

Og ja, så var jeg kanskje et vanskelig barn da, men det var ikke bare lett å være meg heller. 

Redd for forandring!

Jeg skjønner meg ikke på de som har problemer med at venner de har hatt siden barneskolen "har forandret seg". Problemet mitt er med alle de som ikke har det. Når det kommer til forandring på teknologien derimot, så er det en ganske annen sak.. 

Jeg både elsker og hater forandring. Jeg mener på ingen måte at ting bør forbli de samme, eller at man skal leve for mye i fortiden. Utvikling er noe av det jeg setter aller høyest. Jeg er kjempeopptatt av å hele tiden prøve å utvikle meg, og å utfordre egne tanker og meninger. Som en person som har tilbragt størsteparten av livet sitt med enormt mange negative følelser, som tristhet, frustrasjon, sinne, angst og engstelse. Som følge er det få ting jeg er mer opptatt av enn å endre nettopp det. Forandring er enormt viktig for meg, og dersom jeg føler jeg ikke har mulighet til å forandre meg eller utvikle meg, blir jeg raskt dypt ulykkelig.

Når det kommer til teknologien jeg benytter meg av, er jeg derimot som en grinete og innbitt gammel mann. Uansett hva endringen er, er holdningen min at «alt var bedre før». Hver gang det kommer en ny oppdatering til mobilen min, utsetter jeg den så lenge så mulig. Jeg utsetter endringen helt til mobilen slutter å fungere som den skal fordi den er så utdatert. Det er ikke det at jeg ikke skjønner at det er bra at utviklingen skjer, eller at jeg tror at de oppdaterer programvaren sin for å gjøre livet surt for meg, men endringer gjør at det blir uvant - og jeg liker det ikke.

Nylig kjøpte jeg meg en ny laptop. Det var på høy tid, for den gamle var blitt svært sliten, etter mange år med hard behandling. Det var ikke bare jeg som mente at jeg trengte ny laptop. Det begynner å bli en ganske stor andel mennesker som har spurt meg om det ikke var på tide snart. Sannsynligvis fordi tastaturet mitt var ødelagt, slik at jeg alltid måtte bruke et løst tastatur til. En løsning som for øvrig har fungert greit for meg i mange år, og mest av alt har vært problematisk de gangene jeg enten har glemt det, og derfor ikke har kunnet bruke pcen min - eller har glemt ekstrabatterier og det har gått tomt for strøm.

Selv om tastaturet var upraktisk, var det mer slitsomt at pcen ofte lukket programmer jeg holdt på med, skrudde seg av til stadighet, var treig og hadde batterikapasitet på under én time. At den lukket programmer var selvsagt kjipest i forbindelse med skolearbeid, at den var treig var alltid kjipt - og ulempen med den dårlige batterikapasiteten var at den ikke var god nok til at jeg fikk tatt notater gjennom en hel forelesning. Noen tenker kanskje at «man kan jo bare bruke laderen, så løser man det problemet», og joda, jeg skal gå med på at det er en løsning. Man skulle kanskje tro at på Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, så skulle det være mulig å ha strømtilgang til i alle fall noen få pc-ladere i forelesningssalen. Det er jo tross alt ikke et helt nytt fenomen, det der med at mange studenter liker å notere på pc. Likevel er ikke det en mulighet, dersom man befinner seg på Dragvoll.

Det kan jo også nevnes, at laderen i seg selv, heller ikke var spesielt godt ivaretatt. Mamma sin respons hver gang hun så den var «Men Marlene! Du kan jo ikke bruke den!», for så å prøve å fikse den med enorme mengder elektriker teip. Denne jula ble hun spesielt bekymret, fordi det glapp ut av meg at «i blant brenner jeg meg på den også». Og med at jeg pleide å brenne meg på laderen, mente jeg selvsagt at jeg får støt av den. Med andre ord begynte det å bli ganske livsfarlig at jeg pleide å sove med den koblet til veggen og laptopen, som lå ved siden av meg i sengen.

Sånn var det altså, helt frem til den gamle laptopen ble byttet ut i en ny. Kjæresten min var overentusiastisk, fordi han syntes det var så irriterende å se meg bruke en så dårlig laptop. Han har også sagt seg villig til å lære meg alt jeg ikke skjønner i overgangen fra Mac til Windows - og hjelpe meg dersom det er noe som ikke virker. Jeg er også storfornøyd fordi jeg har en laptop som jeg vet kommer til å være ut bachelorgraden min, og som jeg ikke trenger å være redd for at skal kræsje i eksamensperioden. Til tross for at den unektelig er bedre på alle mulige måter, føles den likevel fortsatt litt feil. Jeg vet at det kommer til å gå over når jeg bare blir vant med den, men fortsatt er det sånn at når jeg er skikkelig sliten - så savner jeg å bruke den kranglefanten av en laptop som jeg fortsatt kjenner.

Det positive med å være sånn som jeg er, må jo være at man ikke ønsker seg nytt av alt hele tiden - og at man setter pris på det man har. Det negative er at dersom man nekter å henge med på utviklingen, ender man jo opp med å bli fullstendig utdatert og ute av stand til å skjønne eller få til noe innenfor teknologi i løpet av noen få år - for utviklingen skjer, enten man henger med eller ikke.

Alt i alt er jeg ganske positiv til forandring. Først og fremst som utvikling i mennesker, men også i teknologien. Jeg trenger bare litt (mye) tid til å vende meg til tanken. Og en vakker dag kommer til å takke ja til den nyeste oppdateringen på mobilen min også. Bare ikke i dag. Og kanskje ikke i morgen heller. 

Les mer i arkivet » Februar 2017 » Januar 2017 » Desember 2016
hits